Regjeringen vedtok i går å underskrive FNs Global Compact For Migration. Frp tar dissens og var raskt ute med å annonsere et nytt innvandringsutvalg, som skal ledes av Sylvi Listhaug. Det var neppe tilfeldig, de vil avlede den kritikken de visste ville komme.
Reaksjonene fra «grasrota» er nokså nådeløs. Frp hudflettes for manglende innflytelse i regjeringen og for å spille for galleriet ved å ta dissens. Kravet fra mange er at Frp burde stilt ultimatum og trekke seg fra regjeringen.
Men er denne FN-pakten så negativ for FrPs kjernesaker og fremtidige innflytelse at en slik regjeringskrise er fornuftig? Etter min mening er den ikke det. For som det er påpekt, er ikke denne FN-avtalen juridisk bindende på de som signerer. Regjeringens egne ord om saken er korrekt:
«FNs migrasjonsplattform er ikke en internasjonal traktat, konvensjon eller avtale som overstyrer norsk lovgivning. Den krever ikke amnesti for ulovlige innvandrere. Innvandring skal skje i henhold til nasjonal lovgivning og forblir et nasjonalt ansvar. Norges nåværende regelverk åpner for arbeidsinnvandring med kvalifikasjoner som vi har behov for, men ikke noe mer. Hvordan innvandringsregelverket skal utformes forblir en nasjonal beslutning.»
Den er mer å regne som en intensjonsavtale.
Det gjør den imidlertid ikke uten betydelige potensielle konsekvenser. For det er riktig at slike avtaler gjerne blir brukt til å presse politikken i en viss retning. Som det også heter fra regjeringen: «Plattformen kan bli brukt som utgangspunkt for dialog mellom statene om nasjonale beslutninger.»
Men man kan som nasjonalstat stå i mot slikt «moralsk» press som strømmer gjennom en slik intensjonsavtale hvis man bare er bevisst sin egen selvråderett. Og med USA og enkelte andre vestlige land ute av avtalen, vil dens betydning minke ytterligere.
For en del innvandringskritikere har denne FN-pakten om migrasjon blitt en lakmustest for hvor stor påvirkning globalistiske interesser skal ha over Norge og hvor tafatt eller handlekraftig FrP er sammenliknet med sine innvandringsrestriktive programerklæringer. Men i så måte er kampen om Norges tilslutning eller ikke til UN Global Compact For Migration symbolsk mer enn reell.
Den negative effekten for Norge er langt større av de flyktningene og migrantene som kommer som et direkte resultat av regjeringens politikk. Det er slik sett mer rasjonelt om Frp stiller ultimatum på antallet kvoteflyktninger eller på manglende innstramminger på familiegjenforening enn på en slik sak som foreløpig ikke har konkrete negative effekter for norsk økonomi eller evne til å absorbere allerede eksisterende innvandring.
FNs migrasjonsavtale er symboltung og det er riktig av Frp å ta dissens. Den bør også inngå i en samlet vurdering av hva partiet kan vinne på regjeringssamarbeidet. Men en beslutning om eventuelt å tre ut av regjering bør fattes som et strategisk valg og ikke ene og alene på en noe opphausset (symbol)sak med uklare og senere motvirkbare konsekvenser.