Europa og Norge bedriver i dag selvutslettende innvandring. Vi tar til oss såkalte flyktninger og gir dem fulle rettigheter. Rettigheter vi ikke unner oss selv en gang. Når man ser dette på avstand så er det lett å le av det. Men hvordan startet dette? Hvordan oppstod det?
Det begynte hjemme. Og på skolen. Vi fikk høre at vi skulle være snille. Hele tiden fikk vi høre det. Du har det så godt. Del med de som ikke har. Dette ble vi tutet ørene fulle av gjennom hele oppveksten.
Og dette ser vi nå resultatet av, 50 år etter. Vi deler, vi deler noe så innmari fordi 50 års hjernevask fungerer. Vi har blitt fortalt at vi har det så godt. Vi må dele med de som ikke har. Tenk på barna i Afrika, ble vi vokst opp med.
Dette har formet hele vår identitet. Og hvis vi skal samle sammen noe motstandskraft mot dette, så må vi reversere hele vår tankegang. Hele vår tankegang om ond og god. Oss og dem. At vi alle er en verden. Osv.
Dette blir rett og slett for mye for oss. Se bare på Sverige. Det å begynne og endre på alle disse tankemønstrene som er brent inn i nervebanene våre fra folk vi er glade i gjennom hele oppveksten er så smertefullt og vanskelig at vi heller velger å selvutslette oss selv enn å utfordre disse tankene.
Men vent litt. Kanskje tankene rett og slett var gale?
Husk at bestemor ikke visste bedre. Hun levde i en trygg hybris. Hun visste at afrikanerne aldri kunne komme seg hit allikevel. Så det var ufarlig å preke at vi skulle sende en skjerv til dem. Hun visste at det aldri kom til å bli alvor. Afrikanerne kunne ikke reise så langt.
Så det vi vokste opp med var ikke alvor. Det var aldri ment å bli tatt alvorlig.
Husk at din bestemor var glad i deg. Grunnen til at hun fortalte deg at du skulle dele med andre var fordi hun ville gjøre deg til et godt menneske. Ikke at du skulle selvutslette.
Når du nå selvutsletter deg selv og prioriterer voldelige innvandrere som tar seg til rette og setter 10-12 barn til verden hver seg og bare ønsker å kolonisere og dominere oss, så utfører ikke du bestemors vilje. Fordi hun kunne ikke se dette for seg.
Hun satte deg til verden for at du skulle leve. Overleve. At hun gikk i kirken og indremisjonen var bare en ufarlig hobby på den tiden. Hun kunne ikke ane at afrikanerne skulle komme til landet. Og kreve sin «rett». Og ta på alvor det vi prekte.
For hun mente det ikke. Ikke på den måten.
Kristendommens budskap om nestekjærlighet og barmhjertighet må ikke bikke over i selvutslettelse. For hvis du lar deg selv utslette, så vinner det onde. Så det er ikke ondskap å forsvare seg selv og sine. Det er en selvfølge.
Dine forfedre mente aldri at du skulle la deg selv utslette. Du skulle være snill. Men først etter at du hadde trygget deg og dine. Slik det er i dag så er vi ikke trygge. De flommer inn. De tar kontroll. Og de formerer seg hemningsløst.
Vi må forsvare oss. Vi må forsvare vårt folk og vårt land. Det er ingen skam i det. Det er en selvfølge.