«Legenden» Francis Fukuyama, 13. Oktober 2018 på Cheltenham literature festival i Storbritannia. Foto: David Hartley REX/SHUTTERSTOCK

Amerikaneren Francis Fukuyama, som har en slags legendestatus i statsvitenskap og internasjonale relasjoner, har skrevet et nytt langt essay i fagtidsskriftet Foreign Affairs – hvor han tar avstand fra identitetspolitikk og går til orde for en større grad av assimileringspolitikk i innvandrerspørsmålet. Fukuyama er kjent for sine liberale holdninger og tilhørighet til det demokratiske partiet, så at han nå går til orde for en slik politikk markerer muligens et aldri så lite paradigmeskifte blant USAs liberale krefter.

annonse

Fukuyama starter sitt essay med å forklare at perioden 1970-2008 var en veldig positiv periode for verden med økt demokratisering (fra 35 demokratier på begynnelsen av 1970-tallet til over 110 på 2000-tallet) og økt velstand (fra 42% som levde i fattigdom i 1993 til 18% i 2008).  Han fortsetter med å presisere at ikke alle dro nytte av denne utviklingen,  spesielt middelklassen i vestlige demokratier, som kom spesielt klart frem í etterkant av den globale finanskrisen i 2008-2009.

Hele denne perioden med økt demokratisering og velstandsøkning ble underbygd av den liberale verdensordenen som nå er under sterkt press og trues fra flere hold – noe som igjen fører til at demokratiseringen av verden går i revers. Fukuyama klandrer ikke bare økonomisk og politisk globalisering for denne utviklingen, men også, overraskende nok, fremveksten av identitetspolitikk i vestens demokratiske samfunn.

Identitetspolitikken som konfliktskaperdemokratisering i revers

Fukuyama mener at venstresiden startet trenden da den skiftet fokus etter Sovjetunionens fall i 1991. Fra å konsentrere seg om store sosioøkonomiske reformer og arbeiderklassens velferd, har den i større og større grad omfavnet identitetspolitikken og multikulturalismen som sine kjernesaker i politikken.

Politikken er således ikke lenger dominert av økonomiske og ideologiske spørsmål, men først og fremst fokusert på fremme særinteressene til gruppeidentiteter på bekostning av individet. Selv om denne tendensen først ble iverksatt av venstresiden, mener Fukuyama også at høyresiden har tatt i bruk konseptet etter hvert. En slik utvikling har naturligvis fått konsekvenser for politikken på begge sider av det ideologiske spekteret.

Venstresiden er nå mer opptatt av å ekspandere rettighetene til en stadig lengre liste av minoriteter og fremme de kollektive interessene til disse «marginaliserte» gruppene – som kvinner, innvandrere, flyktninger, LGBTQ, osv. – enn å fokusere på å gjøre livet bedre for arbeiderklassen. Høyresiden, på sin side, har i stor grad gått vekk fra sin tradisjonelle politikk om å redusere størrelsen på staten og promotere privat næringsliv, og heller redefinert sin politikk som å beskytte nasjonale identiteter.

Fukuyama forklarer videre at flere og flere grupper har begynt å tro at deres identiteter – enten nasjonale, religiøse, etniske, seksuelle, kjønnsrelaterte, osv. – ikke får nok anerkjennelse i det offentlige rom. De krever derfor i større og større grad å få særbehandling på grunn av deres bakgrunn og særegenhet. Dette fenomenet har vokst seg enormt og Fukuyama mener at det kan forklare mye av polariseringen og urolighetene som finner sted i demokratiske samfunn og i internasjonale relasjoner per dags dato.

Fukuyama frykter at identitetspolitikkens voldsomme fremvekst gjør at demokratier fragmenteres inn i stadig flere segmenter av stadig smalere identiteter, som igjen truer demokratienes evne til å gjøre kollektive handlinger på vegne av alle. Han tror at en slik utvikling vil føre til at staten bryter sammen og at det er oppskriften for en langsiktig undergang for verdens demokratier:

– Med mindre de liberale demokratiene ikke klarer å finne tilbake en mer universal oppfatning av menneskeverd, kommer de til å fordømme seg selv – og verden – til konflikt, advarer den anerkjente statsviteren.

Ytringsfrihet og identitetspolitikk for majoriteten

Fukuyama argumenterer likevel med at identitetspolitikken har hatt noen oppsider – blant annet å belyse urettferdigheter begått mot diverse minoriteter – men at det nå har gått for langt. I identitetspolitikkens univers blir den emosjonelle verdenen prioritert over den rasjonelle tanke. Dette er et dogme som truer ytringsfriheten som er en av de viktigste grunnpilarene for å opprettholde et demokratisk samfunn og styresett. 

Det faktum at et utspill er krenkende for en gruppe blir ofte ansett som en legitim grunn for å diskreditere personen bak utspillet eller tvinge ham/henne til taushet, argumenterer den anerkjente statsviteren. Resultatet blir at i takt med at flere og flere gruppeidentiteter oppstår og krever sin plass i det offentlige rom, vokser den politiske korrektheten rundt hva som er ansett som anstendige meninger, som igjen minker rommet for hva som er betraktet som akseptable ytringer i offentligheten. Det som en gang var normalt å si, kan så å si over natten bli krenkende ytringer for en (ny) gruppeidentitet.

Fukuyama sier videre at venstresidens identitetspolitikk for minoriteter har ledet til fremveksten av identitetspolitikk for majoritetsbefolkningen, og argumenterer med at Trumps vei til presidentskapet i stor grad kan forklares med fenomenet. I en tid hvor flere og flere amerikanere mener at offentlig ytringer blir politisert, er det mange av Trumps støttespillere som liker at han ikke gir etter for press om å ikke krenke andre, selv om de i prinsippet ikke nødvendigvis er enige i det han sier. I globaliseringens tidsalder og forvitringen av den amerikanske hvite middelklassen har denne gruppen nå gått identitetspolitikkens vei for å bli hørt.

Løsningen: Større grad av assimilering

Fukuyama er relativt fremtidsoptimistisk på USAs vegne, men meget pessimistisk med tanke på Europa – hvor han tror det kommer til å bli veldig «vanskelig å bekjempe den destruktive identitetspolitikken» i tiden fremover.

Han argumenterer med at Europas venstreside i en årrekke har støttet en skadelig form for multikulturalisme som underdriver viktigheten av å assimilere innvandrere inn i verdiene som definerer den nasjonale kulturen i mottakerlandene. Under antirasisme-banneret har venstresidens partier avskrevet flere beviser på at multikulturalisme har fungert som en hindring til assimilering, som igjen leder til polarisering i samfunnet.

Fukuyama sier videre at vi i dag ser en tendens hvor høyresiden ønsker å sperre grensene helt for innvandring og sende migranter tilbake til der de kom ifra, mens venstresiden ser det i stor grad som sin plikt å ønske alle velkommen. Han mener at ingen av disse posisjonene er oppnåelige, og at innvandring kan både være positivt og negativt alt ettersom hvordan nykommere assimileres inn i storsamfunnet: «Godt assimilerte innvandrere gir et sunt mangfold til ethvert samfunn, mens dårlig assimilerte innvandrere gir staten ekstra kostnader og i noen tilfeller utgjør sikkerhetstrusler,» argumenterer den anerkjente statsviteren.

Fukuyama mener derfor at løsningen i Europa er å bygge nasjonale identiteter som er basert på filosofiske kjerneverdier og ikke etnisitet, og kreve at innvandrere i større grad tar til seg disse verdiene og gjør dem til sine egne. Er denne internasjonalt anerkjente statsviterlegenden en rasist?

Resett trenger din hjelp

Du kan støtte oss på Vipps nummer 124526.
Bankoverføring til kontonummer 1503.94.12826.
SMS "Resett fast" (59,- pr. mnd.) eller SMS "Resett" (200,- en gang) til 2474.

NB: Dette er helt separat fra Resett-abonnement og gir ikke tilgang til abonnementsinnhold. Resett-abonnement finner du ved å trykke her.