Japan har i mange år ført en ekstremt restriktiv innvandringspolitikk. Til tross for en aldrende befolkning og reduksjon i folketallet som følge av svært lave fødselstall, har denne politikken blitt opprettholdt. De har i stedet satset på teknologiske løsninger, og ligger langt fremme i utviklingen av f.eks. robotteknologi.
Men nå er en viss endring på gang, ifølge Foreign Affairs. Det siste halve året har den japanske regjeringen innsett at de trenger mer arbeidsinnvandring for å være i stand til å løse en rekke av landets problemer. Men fortsatt er det tabu å bruke ordet «immigrasjon».
Arbeidsmarkedet i Japan sliter av stor mangel på kvalifisert arbeidskraft. Det lyses ut 1,6 jobber pr. arbeidssøker, dette fører naturlig nok til press på lønnsnivået. Hele 65 % av bedriftene rapporterer at de har problemer med å få tak i nok folk til tross for lønnsveksten. Særlig byggebransjen, helsevesenet, restaurantnæringen, jordbruket og detaljhandelen sliter med fylle stillingene.
I mai åpnet regjeringen for å slippe inn 500.000 utenlandske arbeidere for å fylle arbeidsmarkedets behov. Dette får enkelte kommentatorer til å ane at Japan endelig er i ferd med å åpne for migrasjon, akkurat når Europa gjør stadige (men mislykkede) forsøk på å begrense tilstrømningen.
Men Japan planlegger absolutt ikke å følge i Europas fotspor og åpne slusene masseinnvandring fra Afrika og Midtøsten. Det finnes heller ikke noen planer om «integrasjonspolitikk». Den klare holdningen er at innvandring skal være til det beste for Japan. For Japan er den homogene befolkningen av stor verdi: 98 % av befolkningen er etniske japanere. Offentlig debatt har sett på mangfold som en trussel, ikke som en «styrke» som er det vanlige blant vestlige politikere.
Japan har prøvd å implementere sterkt regulert arbeidsinnvandring tidligere. På 90-tallet utviklet de et system med langvarige visa (opp til 10 år) som kun var tilgjengelig for utlendinger som stammet fra japanske utvandrere. Man antok at disse ville integreres raskt. Mange av disse ble hentet fra USA, Brasil og Peru.
Samtidig åpnet man opp for 3-årig visa (TITP) for ikke–japanere, som oftest fra andre land i Asia. Disse bandt seg også til én arbeidsgiver under hele visa–perioden. Forskjellen mellom disse to programmene illustrerer hvor viktig etnisk bakgrunn var (og er) for myndigheter og befolkning i Japan.
Men systemet med langvarige visa var mislykket. Den felles etniske bakgrunnen ble overskygget av de kulturelle ulikhetene som opp mot 100 år i utlendighet hadde medført. Den forventede assimileringen uteble, og mange mistet etterhvert jobbene sine. Det medførte tilslutt at japanske myndigheter betalte hjemreise og støtte til nyetablering i landene de hadde innvandret fra. I stedet utvidet man TITP-programmet.
Allikevel er ikke dette en liberal politikk. Ved kontraktens utløp må de aller fleste forlate landet. Kun de som presterer ekstremt bra, og har lært seg språket, kan få utvidet arbeidstillatelsen til ti år. Det følger også et krav om jevnlige returer til hjemlandet, slik at de ikke bygger opp noen rettigheter til permanent bosetning. Ingen av disse har stemmerett.
Japan er altså i ferd med å innføre/utvide en innvandringspolitikk som har som sin hovedfunksjon: å tjene Japan og den opprinnelige befolkningen sine interesser.
Du kan se en kort filmsnutt om dette nedenfor: