Illustrasjonsbilde. Foto: Frank May / NTB scanpix.
annonse

Det norske språket kan være skjedeligå lære seg. I en NRK-artikkel påstår språkforsker og professor Hanne Gram Simonsen at det er normalt å ikke høre forskjell på skj og kj. Det er ifølge henne ikke en talefeil, men en lydendring. En utvikling. Snakker vi om en berikelse av språket? En vi ikke kan styre, bare må skjøpe, som politikerne en dag vil vedta som en norm. Er det starten på et nytt kebabsamnorsk?

Det føles som om øregangene er blitt voldtatt i det offentlige rom i flere tiår. Men jeg har ikke godtatt det. Og jeg hører fremdeles forskjell på riktig og uriktig uttalte lyder. Det er mange som ikke hører forskjell på Mozart og Richard Clayderman. Det er greit. Men de skal styre musikkutviklingen like lite som dem som ikke hører forskjell på kj og skj skal styre språkutviklingen.

La oss si at jeg hadde en talefeil, som for eksempel trøndersk. Hvorfor skulle jeg ønske at talefeilen ble en norm for alle? Om du ble fornærmet nå har du misforstått poenget. La oss håpe sosialistene på universitetene ikke pusher en lyd av skj/kj. En mal, en metode. Ingen stand. Alle skal med.

annonse

Er du Steven Hawkings kan du snakke gjennom en maskin. Er du Ali/Ola Nordmann må du enten snakke de riktige etter munnen, eller lære deg å snakke riktig.

Har du en ekte talefeil er du selvsagt unntatt kritikk. Men sannsynligheten er stor for at de fleste som sier skjøttkaker, bare er late. Det er godt at kebab ikke er like utfordrende å si. Er du innvandrer som flyttet til Norge i godt voksen alder er selvsagt også lyddetaljer i språket av underordnet betydning. Det er lov å snakke Jaglandsk, om man lærte seg et språk sent.

Det er de yngre som ofte ikke skiller skj- og kj-lydene fra hverandre. Foreldrene har skylden. Det må være lov – på en trygg og inkluderende måte – å hjelpe barn du er i nærkontakt med. Uten at du skal bli kalt en ond, fascistisk, elitistisk, konservativ bakstrever.

Barn tar med seg språket fra skolegården hjem. Der er det mye å ta fatt i. Jeg synes ikke det språket er et sjarmerende språk de vil ha nytte av å bruke i fremtiden. Så jeg forteller barn hva kæbe egentlig betyr. Jeg opplyser dem når de uttaler et ord veldig feil. Jeg vil at de skal ha alle muligheter senere i livet. Vil ikke at språket skal stå i veien for dem.

For språk er makt. Og selv om nordmenn er tolerante, så er de også litt falske. Vi dømmer. Alle gjør det. Selv om vi ikke liker det, selv om vi skulle ønske at vi ikke gjorde det. Språk er det sterkeste ved en persons retorikk. En fin bekledning og tillærte manerer hjelper deg bare til du åpner munnen.

Hvis du som 25 år gammel nyutdannet viter/mester/embedsmann sier på intervjuet at du søker på jobben fordi du vil skjøreen analyse av dagens samfunn, så får du ikke jobben. Du kan si så mye du vil at firmaet gjør en skjærkommenog viktig jobb. Neste kandidat! Jeg hadde skrudd av hvis du snakket i et medium. Med mindre det er åpenbart at du har en talefeil du ikke kan hjelpe for.

annonse
annonse

Dagens foreldregenerasjon er den snilleste og mest kompislignende vi noensinne har sett. De godtar mye, vil helst ikke konfrontere barna. Men å konfrontere er å hjelpe. Dypest sett er det selvsagt projisering, selvkonfrontering. Men fint om barn kan dra nytte av prosessen!

Det er ikke snobbete å snakke riktig. Det er ikke galt å verne om det norske språket. Det er ikke ondt å påpeke feil i et barns uttale. Det er å hjelpe. Det er å ta vare på en tradisjon. Leve mangfoldet av k-, kj-, skj- og sj-lydene!

annonse
Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon