Idéen om borgerlønn er ikke ny. Thomas More er innom tanken allerede på 1500-tallet i sitt verk Utopia. Tanken var at dette skulle redusere tyverier og medfølgende voldshandlinger. Thomas Paine fremmet også tanker om dette på slutten av 1700-tallet.
Men nå handler det om nåtid og fremtid. Borgerlønn er i vinden. Det publiseres masse bøker og artikler om denne idéen, nylig har ekteparet Svein-Egil Omdal og Ingeborg Eliassen bidratt med en bok på norsk om temaet.
Jeg vil forsøke å presentere noen av argumentene for å innføre borgerlønn, men selvsagt også peke på de vanlige kritiske innvendinger, samt noen egne tanker. Dette er forholdsvis komplisert, så mitt mål er en frisk diskusjon, ikke å finne fasit i løpet av noen få avsnitt. Men jeg vil selvsagt klargjøre mitt syn.
Definisjon
I prinsippet er borgerlønn en gitt sum som alle får utbetalt, inkludert barn. For å gjøre en diskusjon mulig, har jeg lagd som forutsetning: Full borgerlønn gis til alle fra fylte 20 år, barn får 30 % av gjeldende sats (barn koster tross alt penger, men ikke like mye som en voksen).
Hvorfor borgerlønn? Hvorfor ikke?
Venstresiden kan argumentere for borgerlønn ut fra fordelingsprinsippet. Mens tekno–milliardærer som Zuckerberg og Musk forstår at hvis teknologien gjør alle arbeidsledige, så har de ikke lenger noen kunder. Derfor er idéen om borgerlønn populær både blant kapitalister som sosialister, selv om de har ulik motivasjon.
Jeg vil skjematisk ta for meg noen av argumentene for og i mot borgerlønn:
– Nåværende velferdsordninger er for kostbare i drift, og «velferds–fellen» hindrer folk i å utnytte sin arbeidskraft siden det faktisk kan medføre økonomisk tap
Det første ledd kunne vært et godt argument, men matematikken sier noe annet. NAV koster oss omlag 35 % av statsbudsjettet, tett oppunder 500 milliarder kroner pr. år. Av dette er halvparten pensjon, som mange ser på som «opptjente rettigheter».
Men hvis vi anslår en skattefri borgerlønn på 200.000 kr (og 60.000 kr pr. barn under 18 år) vil dette koste nesten 850 milliarder kroner, hvert år. (Beregnet på grunnlag av SSBs tall, justert for befolkningsøkning). Altså en merutgift på 350 milliarder årlig. Disse midlene må hentes inn, og den normale metode er økte skatter og avgifter.
«Velferds–fellen» er dog et meget godt argument som jeg kommer tilbake til nedenfor.
– Automatiseringen vil kraftig redusere behov for arbeidskraft
Dette er en gammel bekymring som dukker opp ved hver teknologiske revolusjon. Men dette er omdiskutert. Mange økonomer mener at teknologien kun frigjør arbeidskraft som kan brukes på andre markeder. Historien gir de for så vidt rett: Selv om enkeltmennesker (og samfunn) har opplevd dramatiske omveltninger, så har det totale bildet inntil nylig vært en positiv utvikling. Men jeg tror ikke nødvendigvis dette vil gjelde fremover, og allerede ser vi at middelklassen er i kraftig tilbakegang – særlig i USA.
Personlig er jeg bekymret for automatiseringen, fordi den nå foregår på et så avansert nivå at det er vanskelig å se hva de menneskene som er i nedre sjiktet av intelligens, utdannelse og evner kan bidra med. Klippe plenen? Det gjør automatiske plenklippere. Kjøre taxi? Vi får selvkjørende taxi snart. Plukke søppel? Dette kan også automatiseres.
Det er omsorgsyrkene som fortsatt trenger en «menneskelig touch» – men også Forsvaret og Politiet. Men disse yrkene er ikke åpne for «hvem som helst». Vi har en stor andel av befolkningen som både er i dårlig fysisk form, og ikke henger med i den teknologiske utviklingen. Dette er et av de beste argumentene for borgerlønn etter min mening.
– Borgerlønn gir folk frihet og mulighet til å være kreative, og gjøre det lettere å omskolere seg, starte en bedrift eller rett og slett hjelpe andre mennesker
At folk blir mer kreative fordi de får «gratis penger» er noe jeg rett og slett ikke tror på. Vi har hundretusener av pensjonister, uføretrygdede og arbeidsledige i Norge i dag. Det er ikke det normale at det er herfra de geniale, kreative løsningene kommer. Lediggang skaper sløvhet, ikke en kreativ eksplosjon. Selvsagt finnes det unntak, men de er unntak fra regelen.
De fleste mennesker er dessverre ikke kreative, kunstneriske eller ekstremt interessert i å bruke tiden sin på å hjelpe andre mennesker. De få som er slik blir gjerne legender i idrettslaget eller nærmiljøet, nettopp fordi de er så sjeldne.
De «kreative utslag» kan like så godt være at de gjeng–kriminelle (som også får borgerlønn) lettere kan hvitvaske penger, og at det blir lettere for radikale islamister å ta et par år i IS eller Al Qaida. Man vet ikke hva slags kreativitet gratis penger vil medføre!
Dog er det et argument at det vil gjøre overgangen fra et yrke til et annet enklere. Men dette vil i stor grad gjelde for de som allerede er ressurssterke. De ressurssvake vil ikke være i stand til å tilpasse seg den stadig mer avanserte virkeligheten.
Misunnelse og misnøye vil bli mindre, siden alle får det samme – man trenger ikke skule på naboen som ikke gidder å jobbe
På en måte er dette også et godt argument for borgerlønn. Men det vil endre seg så snart skattene på arbeid økes kraftig (noe som matematisk sett er helt nødvendig for å få regnestykket til å gå opp). Det blir noe lignende irritasjonen mange føler for godt utdannede «rikmannsfruer» som velger å være hjemme (uten å motta statlig støtte) siden de jo KUNNE jobbet og bidratt med et par hundre tusen i skatt.
– Motivasjon for å ta seg en liten jobb og på den måten bidra til samfunnet vil øke, siden man ikke risikerer å tape på det økonomisk. Borgerlønn vil derfor bidra til økt aktivitet og et mer fleksibelt arbeidsliv som både bedriftseiere og arbeidstagere vil tjene på.
Dette er kanskje det sterkeste argumentet for borgerlønn. Hvis man overlever med 200.000 kr, så vil en deltidsjobb som gir 5000 kr pr. mnd. netto gi 5000 kr ekstra lommepenger, og en kraftig forbedring i levestandard. Man trenger ikke bekymre seg for å miste en eller annen støtteordning. Dette vil motivere folk til å jobbe så mye de orker, for hver krone de tjener vil være gull verdt.
Toget har gått
Jeg avviser ikke borgerlønn som rent idioti – det er mange elementer som er positive med en slik tankegang. Men personlig føles debatten kunstig, fordi vi har satt oss i en slik situasjon at det er utenkelig å innføre en slik ordning uten radikale endringer i gjeldende politikk som jeg ikke tror er mulig.
Politiske umuligheter
Hvis vi tar som utgangspunkt at 200.000 kr i borgerlønn skal erstatte alt som i dag håndteres av NAV, så er det masse mennesker som vil tape på dette. Særlig vil dette gjelde de som mottar høye statlige pensjoner (private pensjonsordninger vil ikke påvirkes). Ingen partier på Stortinget kan fronte dette uten å bli slaktet av media og velgere.
Migrasjon
Å kombinere borgerlønn med åpne grenser er selvsagt økonomisk selvmord. Det samme gjelder forøvrig med vårt nåværende system: Velferdsstaten er dømt til å kollapse hvis vi ikke gjør drastiske endringer i innvandringspolitikken. Men det er allerede for sent når over 20 % av befolkningen er innvandrere.
Politisk spill vil ødelegge alt
Med en gang en borgerlønn er innført, vil politiske partier selvsagt forsøke å vinne flere stemmer ved å love «mer borgerlønn». Det er også god grunn til å frykte at en slik innsprøyting i økonomien vil medføre økt inflasjon, som vil øke kravene om en stadig økning i borgerlønnen.
Det kan også bli en konsekvens at bedriftene benytter anledningen til en reduksjon av lønningene, slik at borgerlønn tilslutt kun kommer bedriftene til gode. For å unngå dette kan man innføre reguleringer og statlig kontroll, men dette river beina under hovedprinsippet: at borgerlønn er mindre byråkratisk.
Konklusjon
Jeg har sympati med idéen om borgerlønn. Men jeg har også en kalkulator og en viss kontroll med hva som foregår i verden. Jeg kan ikke se at det er en gjennomførbar idé. Særlig ikke når vi har politikere som ikke klarer å prioritere de menneskene de er satt til å tjene: den norske befolkning.
Borgerlønn kunne vært en mulighet i et Norge med en høy grad av tillit og en sterk økonomi, uten importerte sosialklienter. Denne muligheten er skuslet bort av uansvarlige politikere, og derfor må min konklusjon bli:
Borgerlønn kunne vært en god idé, men i det multikulturelle samfunn med massiv innvandring og stadig synkende tillit er det kun en skrivebords–utopi.