En del kvinner er rasende og har tatt til gatene for å forsvare sin rett til selvbestemt abort, som de anser som truet. Når jeg ser plakater og bannere fra disse demonstrasjonene og hører og leser hva demonstrantene uttaler, så lurer jeg på: Har disse kvinnene ikke skjønt hva det er Erna Solberg har åpnet for å føre samtaler med KrF om? Tror de at H og KrF har tenkt å avskaffe selvbestemt abort? Er det derfor de er så rasende? Og er det derfor de har laget alle disse makabre plakatene?
Men så er altså ikke den selvbestemte retten til abort truet i det hele tatt. Det eneste H og KrF skal føre samtaler om, er noen ørsmå endringer som kun gjelder noen titalls kvinner hvert år. Det gjelder ordlyden i paragraf 2c (om alvorlig syke og/eller ikke-levedyktige fostre) og det gjelder retten til tvillingabort. Intet annet skal endres, og det er ikke sikkert at det blir noen enighet om å endre noe overhode. Hadde det ikke vært mer rasjonelt å vente med raseriet til man fikk vite resultatet av samtalene? Kanskje blir det ikke noe flertall for en eneste endring, selv om H og KrF skulle bli enige!
Jeg må innrømme at jeg føler et visst ubehag ved store, rasende folkemasser som ønsker å tvinge gjennom sitt syn helt på tvers av demokratiets spilleregler. Slike opphissede masser har en stygg tendens til å bli usaklige, uetterrettelige og selvrettferdige, samt fjerne seg fullstendig fra det saken egentlig handler om: I dette tilfellet altså noen ørsmå endinger som overhode ikke truer selvbestemt abort.
I tillegg til disse opphissede kvinnene i gatene, er enkelte av dagsavisene fulle av kvinner som skriver og forteller om hvor glad de er for at de fjernet sitt syke foster og kvinner som forteller om at de hadde valgt å fjerne sitt foster dersom de hadde visst hvor vanskelig livet viste seg å bli.
Jeg synes det er trist lesning. Enkelte kvinner får seg til og med til å skrive at de fjernet sitt foster ut fra kjærlighet. Jeg kan godt forstå at det kan synes som den beste løsningen å fjerne fosteret når man får vite at det har sykdommer eller skavanker, men å si at man fjerner det av kjærlighet? Vil det ikke være mer naturlig å si at man fjerner det med stor sorg?
Jeg skal ikke uttale meg så skråsikkert om abortering av fostre med så alvorlige defekter at det uansett vil dø kort tid etter fødselen, men når det gjelder tvillingabort, så synes jeg det rett og slett er makabert at kvinner som har blitt velsignet med et tvillingpar kan tenke seg å avlive det ene fosteret ved at det sprøytes gift rett inn i hjertet på det fosteret man ikke ønsker skal få leve. Jeg grøsser ved tanken på hvordan et fullkomment friskt foster blir fratatt livet fordi moren ikke synes hun kan klare å ta vare på to barn. Tvillingreduksjon synes jeg rett og slett er en inhuman praksis i et ellers humant samfunn.
Og så kan man jo nesten ikke slutte å undres over at det fremdeles finnes mennesker som ikke klarer å bruke de tallrike hjelpemidlene samfunnet tilbyr for å slippe å bli gravid dersom man ikke ønsker det. Prevensjon i alle varianter tilbys i fleng, angrepillen er lett tilgjengelig dersom man har vært uheldig og kondomet har sprukket, og det å slippe å bli gravid dersom man ikke ønsker det, burde være den letteste sak i verden. Likevel blir tusenvis av kvinner uønsket gravide og velger abort som løsning på sin egen lemfeldige adferd. Jeg fatter det ikke, må jeg innrømme.
Likevel tror jeg ikke det er noen vei å gå foreløpig å avskaffe fri abort og gå tilbake til den gammeldagse nemdavgjørelsen, så lenge nemden bygger på det samme regelverket som gjelder for selvbestemt abort. Og så vil jeg legge til at slagordet «kvinnens rett til å bestemme over egen kropp» er fullstendig meningsløst. Alle vet at et foster ikke er en del av kvinnens egen kropp. Fosteret er spiren til et eget, selvstendig liv, og har en egen, selvstendig verdi, helt uavhengig av kvinnen.
Og en ting er at kvinner skal ha rett til å bestemme over egen kropp, men har de også rett til å bestemme over helsevesenet? Helsevesenet er samfunnets ansvar, og det gjøres prioriteringer hele tiden, som er styrt av samfunnets vedtatt politikk. Ingen andre friske mennesker kan gå inn på et sykehus og kreve å få utført en operasjon etter eget forgodtbefinnende. I de fleste aborter, er både mor og barn fullkomment friske. Samfunnet har en selvfølgelig rett til å avgjøre om aborter er noe man vil bruke sykehusenes leger, sykepleiere og budsjetter til.
Jeg skjønner heller ikke hvordan det er mulig for leger å være med på disse tusenvis av aborter på fullkomment friske fostre hvert år. Deres oppdrag er å redde liv, ikke å ta liv. Jeg skjønner ikke at ikke flere helsearbeidere opplever store samvittighetskonflikter i forhold til denne blodige praksisen!