Den 10. desember skal regjeringen slutte seg til pakten om «FNs globale migrasjonsplattform» på vegne av Norge. Migrasjonsplattformen er i realiteten en avtale mellom de av FNs medlemsland som velger å signere «pakten». På regjeringens nettside leser vi følgende;
– Migrasjon er en stor utfordring for verdens land, derfor trenger vi et felles utgangspunkt for det politiske arbeidet for å håndtere migrasjon bedre. Det er enighet om at strømmen av irregulære migranter må bringes under kontroll, sier statsminister Erna Solberg.
Statsminister Solberg har altså valgt å kalle «pakten» et «utgangspunkt» og ikke et «standpunkt» slik som avtaler normalt er. Dermed har Norges statsminister alt indikert at følgene av denne avtalen er ukjent da ingen kjenner endepunktet.
Den sittende regjering, som «foreløpig» har overlevd Knut Arild Hareides (KrF) politiske krumspring, har elegant unngått ytterligere bråk ved å unnlate å ta problemstillingen med migrasjonsplattformen opp med Kongen i statsråd. Dermed forhindrer regjeringen at FrP tar dissens og på den måten unngår at regjeringssamarbeidet blir svekket.
Videre sier Regjeringen at de har hatt klare budskap i forhandlingene i FN om plattformen og at Norge har vært opptatt av å få til ordninger for retur, at man fortsatt kan skille mellom lovlige og ulovlige innvandrere.
– I henhold til regjeringens informasjon så er avtalen som signeres en politisk avtale og er ikke juridisk bindende. I stedet er den ment å framheve at hvert enkelt land har selvstendig rett til selv å fastsette sin innvandringspolitikk og sine regler for hvilke utenlandske borgere som skal ha rett til innreise og opphold, sies det på regjeringens nettside.
Allerede her avslører regjeringen at migrantene som denne «pakten» omfatter skal ha «rett» til å migrere. En «rett» er et juridisk begrep som man normalt fastslår i juridiske avtaler og ikke i politiske ideologiske enigheter.
Til dags dato har majoriteten av de som kommer til Norge vært flyktninger som har blitt beskrevet som asylanter med midlertidig asyl i Norge. Hensikten med asylinstituttet er at flyktningene skal beskyttes til forholdene tilsier at de kan reise «hjem» igjen. Nå skal altså den norske regjering signere en ny avtale under FNs paraply hvor den nye folkestrømmen over landegrensen skal bli til migranter.
Foto: Heiko Junge / NTB scanpix
– Global migrasjon er en av de største utfordringene verden står ovenfor de neste årene, og det er helt avgjørende at vi finner løsninger i fellesskap mellom land. Derfor er plattformen fra FN viktig. For Norge er det helt naturlig å være med på dette internasjonale samarbeidet, både for å ta vår del av et globalt ansvar, og for å opprettholde kontroll over våre egne grenser, sier kulturminister Trine Skei Grande.
Det er lett å bli forvirret eller regelrett «lurt» når regjeringen innledningsvis kaller «pakten» et politisk «ikke-juridisk» samarbeid og så sier kulturstatsråden i samme informasjonen at det er naturlig at Norge skal ta sin del av det globale «ansvaret». De fleste vil mene at der er et stort spenn mellom «politisk avtale» og en nasjons «globale ansvar».
I informasjonen om «migrasjonspakten» som regjeringen deler på sin hjemmeside uttaler ikke mindre en fire ministere (inkl. statsministeren) seg. Vi kjenner begrepet å tale med to tunger, men her er der altså fire.
Det mest synlige «beviset» på at denne «migrasjonspakten» vil bli kjernen i det norske regelverket for migrasjonsspørsmål i lang tid fremover er regjeringens fattige forsøk på å skjule viktigheten ved å kun sende en stakkers statsekretær for på vegne av Norge slutte seg til avtalen. Den judasposten har de gitt til statssekretær Marianne Hagen.