I 2019 er det igjen kommunevalg, og vi kommer til å se opp til flere eksempler på et nytt og langt tettere samarbeid mellom Landsorganisasjonen (LO) og Arbeiderpartiet, hjulpet av et imponerende medienettverk.
I følge statistisk sentralbyrå (SSB) er ca. 30% av den arbeidsføre befolkningen i Norge ansatt i offentlig sektor. Langt de fleste er organiserte i topptunge fagforeninger som entydig favoriserer Arbeiderpartiet, SV og Rødt. La oss kalle det en økende utfordring for demokratiet, i og med at både LO og Arbeiderpartiet nå har vedtatt et langt tettere samarbeid.
Foran stortingsvalget i 2017 fikk Arbeiderpartiet en gave på 10 millioner kroner fra LO, fire millioner mer enn det som var bevilget på forrige LO-kongress. Det formelle faglig-politiske samarbeidet mellom Ap og LO ble opprettet i 1928, da Stalins samfunnsorganisering og planøkonomiske modeller fortsatt stod høyt i kurs. Samkjøringen mellom parti, stat, fagforeninger og media ligger på dypet i sosialistiske ideologi, og med det – på dypet av Arbeiderpartiets tradisjonelle tankesett. I dette bildet er og blir ytringsfriheten relativ, da mye fortsatt handler om modellmakt og definisjonsmakt, prinsipper og doktriner som skal tres ned over hodene på folk, ovenfra i systemet.
Sentralt i Arbeiderpartiet og LO er det en innflytelsesrik, lukket Samarbeidskomite, som så er et topp-organ for tilsvarende lukkede komiteer ut over i hele landet. Dette er imidlertid bare noe av det lukkede systemet som er i sving i forkant av valgår, og som ligger igjen som en av flere påminnelser om Arbeiderpartiets totalitære røtter.
Nok et valgår
Vi er på vei inn i et valgår, og med det flytter utallige kommunikasjonsrådgiverne tettere innpå partiledere og LO-ledere. I de store byene representerer innvandrere et ikke uvesentlig velgerpotensiale. For partier som Labour i Storbritannia antar innvandrere nå et slikt omfang under valg at det entydig påvirker prioriteringer i den politikken som blir ført overfor britene. Tendensen er den samme i Oslo. Så, justeringene som her kommer i valgkampstrategier er reelle nok i de større byene her hjemme. Noe som for Arbeiderpartiet og LO isolert sett vil bety fortsatt prioritering av multikultur-doktrinen – i heftig kampanjemodus.
Dette igjen vil bety at de som opponerer mot det ideologisk ladede oppløpet automatisk blir til ”ekstremister”, ”rasister”, ”nazister” og ”beslektet med Breivik” (Utøya-kortet). Arbeiderpartiets ungdomsorganisasjon AUF kommer nå som tidligere til å ta seg av hetsingen rettet mot multikultur-doktrinens kritikere.
Kritikerne blir ofte forsøkt omtalt som potensielle massemordere. Dette, kynisk nok – som en del av en mer helhetlig strategi for å fronte Arbeiderparti-ideologi i ny form, der ”sosialismen” som begrep er skjøvet under teppet, av taktiske hensyn. Sosialismen selger som kjent ikke spesielt godt etter Berlinmurens fall i 1989.
Dette er egentlig Arbeiderpartiets og LO’s store dilemma: En kan rett og slett ikke bruke mange av de mest vanlige frasene og begrepene som ligger tungt forankret i partiets egne røtter! Da blir multikultur-doktrinen selvsagt ’bedre egnet’ som retorisk metode på veien mot de samme mål som tidligere. Dette har både SV og Rødt oppdaget for lengst.
Kampen om byene
I det følgende kan vi se på noen av utfordringene foran neste års kommunevalg, der kampen om de større byene – og ikke minst Oslo – kommer til å bli tillagt betydelig oppmerksomhet. Videre (i andre del av denne artikkelen) kan vi se på en medieutvikling, eller medie-innvikling – der en praktisk talt sitter igjen med Resett som ett av de få, frie røster i dette landet, der det stundom kan gå og slå litt i hytt og vær, men hvor nettopp det frie ordet blir en del av sjarmen.
Det er umulig å være enige i alt. Demokratiet bygges nemlig gjennom den forutsetning at flere meninger får spille sammen! For å se kontrasten kan vi gå tilbake til kommunikasjonsrådgivernes skrivebord i LO og Ap, som i realiteten er nokså fanget i et tankefengsel under blasse, røde faner.
Byråkrati, offentlig ansatte – i fagforeninger.
En betydelig andel av den voksne befolkningen er ansatte i det offentlige, og som finner det helt naturlig å forsvare sine posisjoner. Og som samtidig blir ideologisk ’skolerte’ gjennom respektive fagforeninger; med brodd mot alt som er privat, og – like selvsagt – det som måtte frontes av de borgerlige partiene. I dette ligger en konservativ tradisjon om det å vingeklippe byråkratiet og del-privatisere offentlig virksomhet der det er mulig. Bestrebelsene på det å få redusert offentlige utgifter ute i fylker og kommuner møter med andre ord organisert motstand.
Bare innen helse- og omsorg dreier det seg om veldig mange arbidstagere landet over, som utgjør en meget stor andel av befolkningen. De aller fleste har LO-medlemskap. Behovet for organisatoriske endringer og forenklet byråkrati på helsesektoren er reelt nok, men si det til LO! Det vi står overfor blir til en stålgrå blokk, og en ditto LO-organisert velgermasse som er forhåndspenslet rødt. Noe enhver borgerlig politiker må ta høyde for, foran og gjennom enhver valgkamp. Nettopp derfor blir det mye drodling i valgkampene, der endringer ofte blir usedvanlig trege.
I neste års kommunevalgkamp seiler offentlig versus privat helsestell (Aleris m.fl) opp som et helt sentralt tema. Mest fordi Arbeiderpartiet og LO vil ha det slik. Vi vil gjennom Ap-lojale medier bli vitne til en sann klappjakt på private helseforetak som har begått feil i en innledende fase, der journalister på rekke og rad blir stående med ryggen til haltende offentlige helseforetak, der så mangt svikter for tiden. Og siden veldig mye dreier seg om eldrebølge og eldreomsorg, kan vi gjette oss til at dette blir LO- og Arbeiderparti-tema i neste års kommunevalg. Dette, også fordi hovedtyngden av Arbeiderpartiets velgere er gamle mennesker.
LO klargjør for kommunevalg-kamp
Det er nå over 930 000 medlemmer i Landsorganisasjonen (LO). Det blir for ofte glemt at LO er en betydelig medieaktør, med en svær kommunikasjonsavdeling, først like under sin hovedadministrasjon og dernest i de enkelte forbund. Den ene politiske kampanjen tar av etter hverandre, med budsjettpakker de politiske partiene bare kan drømme om. Det er LOs medlemmer som betaler det hele, uten å bli spurt. Dessuten er trykkeriutgiftene reduserte: Også det et felt som er tilkneppet i LO-regi. Hvilke trykksaker kommer fra LO/Amedia-eide trykkeri i Russland til Arbeiderpartiet, SV og Rødt?
På Arbeiderpartiets landsmøte i 2017 kom det entydige signaler om at bådene til LO måtte styrkes. LO-kongressen fulgte opp med tilsvarende signaler samme år. LO er ved inngangen til neste års kommunevalgkamp intet mindre enn Arbeiderpartiets redningsplanke. Dette i kombinasjon med et stort medienettverk som tidligere ble kalt ”partipressen”. I 2017 fikk Arbeiderpartiet ti millioner kroner fra LO (underforstått fra medlemskontingenten til alle LO-medlemmer) – som del av hjelpen i stortingsvalget samme år. Dette var seks millioner kroner mer enn det LO bevilget på forrige kongress. SV ble tilkjent to millioner kroner og Senterpartiet en million.
Dette er en støtte som kommer i tillegg til flere tunge politiske kampanjer LO sentralt og de respektive forbund kjører opp og selv finansierer separat; uten at det alltid er like synlig hvem som kjører opp tematikken og problemstillingene i media – som følgelig (og logisk nok) stadig går i de borgerlige partienes disfavør.
Fagforbundet og Fellesforbundet
Toneangivende fagforeninger som Fagforbundet og Fellesforbundet har betydelig politisk påvirkningskraft, utad og innad. Fagforbundet har alene ca. 365 000 medlemmer, og kjører som nevnt et løp der sosialistiske partier klart favoriseres, ikke minst foran og gjennom et valgår.
Lederen for Fagforbundet, Mette Nord, var vara-stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet fra 2005 til 2013. I Jens Stoltenbergs andre regjering var hun i ni måneder statssekretær ved statsministerens kontor. Gjennom disse månedene hadde Mette Nord permisjon fra Fagforbundet. Dette illustrerer bare ett av utallige eksempler på tettheten mellom LO og Arbeiderpartiet.
Gerd Kristiansen gikk av som leder for LO i fjor, og hever nå etterlønn på 1,2 millioner kroner – i tre år. Avstanden til den vanlige arbeider er med andre ord nokså stor, i alle fall lønnsmessig. Gerd Kristiansen satt foran flere valgår sammen med Ap’s Trond Giske i en bungalow i byen Silves i Portugal og skisserte hovedpunkter til kommende års valgkamper! Det vil si, de har hver sin flotte bungalow, men satt sammen i en av dem og klekket ut skissens hovedpunkter, prioriteringer og tidsslinje – i kommende valgomganger i Norge. Deretter kom flere internett-konferanser med Ap og LO sentralt i Oslo. Inne i dette lå etter hvert også en stadig mer fyldig mediestrategi, der NRK er ett av flere stikkord. En tungvekter i dette er LO’s informasjonssjef Jenny Ann Hammerø, som snart har sittet en mannsalder og turnert kommunikasjon innen LO, i flere retninger.
I LO handler mye politikk
Mye i LO handler om annet enn lønn. Det handler om politikk og en rekke politiske føringer sammen med Arbeiderprtiet, SV og Rødt.
I Skolenes Landsforbund, som også er et LO-forbund, er det 65 000 tillitsvalgte. Nå snart får disse tilsendt problemstillinger som skal slippes løs i kommunevalgkampen neste år. Det bare er slik. LO-forbundene styres fra toppen, og det er der de prioriterte kampsakene formes, i samråd med Arbeiderpartiet, SV og Rødt. Tillitsvalgte gjennomgår en rekke kurs, som også har politisk og ideologisk brodd, og for de skoleflinke er det stadig muligheter for opprykk i LO-systemet. Sett under ett står en her overfor et betydelig organisasjonsmessig og politisk vedlikeholdsarbeid – for Arbeiderparti-politikk.
Igjen: Ut fra Arbeiderpartiet og LO, samt SV og – ikke minst – Rødt – ligger et imponerende nettverk av organisasjoner og enkeltpersoner. Javisst er det behov for fagforeninger i et åpent demokrati, men vi ser snart at det demokratiske underskuddet lyser mot oss, rett og slett av mangel på frie og uavhengige fagforeninger. En erkjennelse som forsterkes dersom en ser mer kritisk på hovedaktører i og rundt de sterkeste meningsbærende organene i dette landet. Organer som er så mektige at de i perioder kan overkjøre folkevalgte politikere suverent og selv sette den politiske dagsorden – stadig over hodet på folkevalgte. Dette kommer vi nok til å få flere lysende eksempler på i neste års kommunevalgkamp. For å forstå omfanget av elite-tendenser og usunne medienettverk i samspill med Ap og LO, bør vi kaste et blikk på medieutviklingen i Norge i vår samtid. Og nettopp det skal vi ta for oss i andre del av denne artikkelen, som kommer senere denne uken.
Usunn makt og kynisk påvirkning
La oss se mer kritisk på hvilken maktfaktor og politisk påvirkningskraft vi står overfor dersom vi ser fagforeninger og media som et samlet potensiale. Ofte dreier det seg om store politiske kampanjer som ikke er spesielt synlig på overflaten, der aktører stort sett – uten overdrivelse – nærmest kan bestille sendetid i ethvert studio; stadig omgitt av et enormt medie-nettverk, der en såre enkelt kan velge bort politisk ”upassende” saker, ikke minst i oppløpet til et valgår. For så å kjøre opp egne saker, ofte for å skvise de borgerlige partiene.
Etter mange tiår i Arbeiderparti-staten, med små borgerlige avbrekk, har byråkratiet i dette landet vokst seg særdeles stort. Vi er som nasjon betraktet så oppstykket mellom ruglete fjell, elvedaler og fjorder, slett ikke så langt unna Nordpolen – at vi knapt finner noen land å sammenligne med. Men så vidt oppstykket som landet er, blir det tidvis en svakhet at det meste av topptungt byråkrati befinner seg helt sør, i Oslo, sammen med alt av mediehus og fagforeninger der farlig mange er ”dus”.
Mange lever i den naive tro at Oljefondet er utømmelig, slik at vi bare kan pøse på med offentlig styring, offentlig eierskap og ditto ansatte, koste hva det koste vil. I mediebildet ser vi at det offentlige er hvitt og en rekke aktører på privat sektor gjerne blir svartmalte. Nå i høst gjelder dette særlig innen helsevesenet. Under det hele ligger ideologiske føringer, og lett maskert opptrapping foran et valgår.
Altså: Med på dette oppløpet, med på lasset, følger ideologiske museumsvoktere inn i en ny tid! De har vokst seg store i Arbeiderpartistaten, de kan alle knep og irrganger, og har tilranet seg rikelig med definisjonsmakt. Dette også indirekte, gjennom solide grep innenfor utdanningsinstitusjonene, utvalg av pensumlitteratur, forskningsfokus etc.
Miljø og helse er i skuddet akkurat nå. Men dette handler fortsatt om ideologi og tunge, maktpolitiske blokker, der det sitter flust med papirtigre og kan gjøre livet surt; ikke bare for deg og meg, men for enhver som eksempelvis måtte komme inn som opponent, med forslag i retning av det å kappe og skjære bort deler av det storvokste byråkratiet.
Nå er 30% av landets befolkning sysselsatte i det offentlige. De forsvarer selvsagt sine posisjoner, hjulpet av ideologisk ladede fagforeninger. Midt inne i dette ser vi kampanjer om ”den menneskeskapte klimakrisa”, multikultur-doktrinen og Palestina-doktrinen uavlatelig resirkuleres nesten på døgnbasis. Igjen: Det dreier seg om en ideologisk linje som går utenpå det våre folkevalgte klarer å favne. På godt norsk kalles fenomenet demokratisk underskudd. Maktkonstellasjoner har tilranet seg alt for mye modellmakt og definisjonsmakt.
Skjult maktfaktor
Den store andelen offentlig ansatte blir som nevnt til en vesentlig politisk maktfaktor – sammen med velsmurte medie-nettverk og ikke minst mektige fagforeninger. I analytisk perspektiv er det lov å antyde at dette er hovedårsaken til at borgerlige regjeringer fortsatt strever med å redusere antallet offentlig ansatte, og samtidig utfordre usunne mediestrukturer som fortsatt ved inngangen til 2019 gir betydelig politisk underskudd i dette landet. Politikerne strever åpenbart med å slå sprekker i denne kverna.
En kan rett og slett sette en politisk dagsorden langt over hodet på velgere og folkevalgte, igjen og igjen, ved å blåse og pumpe opp egne saker tilstrekkelig. Journalistene løper stadig oftere selv inn på arenaen og kommenterer sine saker som ”eksperter”. Omtrent slik partikoryfeer i Moskva og Hitlers propaganda-minister, Gøbbels, laget oppskriften, nettopp rundt det å gjøre bestemte politiske saker ”store”, konsekvent over hodene på folk flest.
Agenda-journalistikken kan til tider være direkte kvelende, for alle dem som ikke tramper i takt med Arbeiderpartiet, SV og AKP/Rødt. Enkeltpolitikere på borgerlig side blir stadig hengt ut i rene mediekampanjer, der det ene ordet tar det andre. Det kan være nok å nevne navn som Anundsen og Listhaug. I fortsettelsen ser vi Resett’s redaktør, Helge Lurås, symtomatisk nok har blitt ny skyteskive. En luker gjerne ut en eller to setninger den enkelte har skrevet, refortolker det hele, fester på egne slutninger og konklusjoner – og slynger så saken rundt i egne nettverk. At opphavsmannen eller kvinnen aldri egentlig har ment det som så kommer til uttrykk – gjennom en resirkulert fortolkning – er åpenbart underordnet i dette bildet.
LO’s forbund i maktspill
Det er nå over 900 000 medlemmer i Landsorganisasjonen (LO). Det blir for ofte glemt at LO er et stor medieaktør, med en svær kommunikasjonsavdeling, først like under sin hovedadministrasjon og dernest i de enkelte forbund. Den ene politiske kampanjen tar av etter hverandre, med budsjetter de politiske partiene bare kan drømme om. Det er LOs medlemmer som betaler det hele, uten å bli spurt.
LO hadde en eierandel på mellom 40 og 50% i TV2 inntil 2016: Sparebankstiftelsen DNB kjøpte nemlig i februar 2016 Amedia-konsernet og etablerte ”Amediastiftelsen”. Det vil si, den som måtte tro at Amedia nå ble løsrevet fra sin ideologiske røtter må tro om. Person-galleriet er stort sett som før, knyttet til Arbeiderpartiet og venstresiden for øvrig i norsk politikk.
Som så ofte ellers pågår slike medie-prosesser og organisasjonsendringer nokså lydløst i landet vårt. Amedia har altså beholdt sin ideologiske og politiske profil, og eier helt eller delvis over 60 lokal- og regionsaviser, pluss nettaviser. I praksis dreier det seg om det store flertall av regions- og lokalaviser.
Amedia eier også store trykkerier i Norge og ikke minst i Russland(!). Trykkerier som tradisjonelt har arbeidet hardt og på døgnbsis gjennom utallige valgkamper – der ressursene har blitt fordelte og suverent favoriserte – i forhold til Arbeiderpartiet, SV og Rødt; ofte betalt av LO-forbund. AKP/Rødt har sin styrke gjennom nitidig oppbygde nettverk siden 1970-tallet, gjennom disiplinert og systematisk fotarbeid, nå med sine egne helt til topps i de største og mest topptunge fagforeningene.
Etter Schibstedgruppen er Amedia Norges nest største mediekonsern.
NRK en medie-dinosaur
Men kritisk og politisk sett må en samtidig se på det totale mediebildet, der NRK fortsatt gjennom 2018 er landets klart største opinionspåvirkende organ, med 3700 faste årsverk. Ut fra årsregnskapet 2017 hadde NRK en inntekt på formidable 5,9 milliarder kroner. I maktpolitisk perspektiv er NRK intet mindre enne et ektefødt barn av Arbeiderparti-staten, og det videre formidlingsperspektivet – inklusive den politiske brodden – bør sees som en funksjon av slike realiteter.
I 2012 ble Thor Gjermund Eriksen (52) ansatt som ny leder i NRK. Han har et så illrødt utgangspunkt rent politisk, at du bikker utfor kanten om du forsøker å passere ham på venstre side. Ansettelsen av denne sterkt ideologiske skikkelsen må sees som en fortsettende del av det stadig pågående, usunne, politiske mediespillet i dette landet. En sitter med fornemmelse av at det er en politisk undergrunn, dunkle nettverk, som kjører løpet – i favør av sine ”utvalgte” politikere og rikssynsere for øvrig.
Det er ikke bare i kringkastingssjefens egen stab vi finner de politiske sjefskommisærene, men også i divisjonsledelsen, ledelsen av NRKs distrikskontorer og (selvsagt) i nyhetsredaksjonene. NRK er helt klart Norges største meningspåvirkende organ. Holdt sammen med Amedia vokser dette til nokså formidable størrelser, rent politisk, men la oss ta et sideblikk på Schibstedgruppens aviser, som også gradvis fikk mer – tydelig – rødfarge ut over i 1980-årene.
AKP inntok Schibsted i 1980-årene
En rekke personer fra de indre kadre og celler i AKP (m-l) gikk inn i Dagbladet, VG og Aftenposten i en målrettet prosess som egentlig tok til i 1973, først med Akersgata som utgangspunkt. Da 1970-årene bikket over i 1980-årene høstet rødegardistene fruktene av sinnrik infiltrasjon. Nå var flere sentrale AKP’ere pent fordelte i mediehusene, på vei til topps i flere sentrale forlag, og ikke minst i medieutdanningen, inklusive høgskoler og universiteter. Fagforeningen Norsk Journalistlag (NJ) befant seg samtidig i et ikke uvesentlig målområde. Denne kan tidvis betraktes som en ren politisk operatør når det gjelder å bistå de mest rødnesede journalistene inn i sentrale stillinger. Nå skal en heller ikke glemme at det dreier seg om et nokså fortettet politisk miljø der en riktignok begynner å dra på årene aldersmessig, men stadig er på fornavn.
Olav Mugaas (68) er et slående eksempel på den formidable suksess den politiske venstresiden faktisk fikk i det norske mediebildet ut over i 1980-årene. Som edsvoren AKP’er ble Mugaas først disponent i Klassekampen og ledet snart det samme AKP sitt trykkeri, Duplotrykk. Sistnevnte var en døgnbasert affære knyttet til propaganda for utallige av de store kampsakene som en rekke kommunistiske frontorganisasjoner kjørte gjennom 1970-tallet. I dette systemet var også Sigurd Allern fra AKPs ledelse. Stadig ble nettverket i sentrale medier utvidet, nærmest etter et militært mønster.
Da Norge så skulle oppnevne sin aller første professor i journalistikk midt på 1990-tallet var nettopp Sigurd Allern en selvfølgelig kandidat. Nettopp denne ansettelsen sier ikke rent lite om status i norsk medieverden ved inngangen til et nytt årtusen. Men la oss dvele litt til ved Olav Mugaas: I 1989 ble han direktør i Norsk Arbeiderpresse (Nå Amedia). I 1991 ble han så sjefredaktør i Dagsavisen, før han i 1994 gikk inn i ledelsen av Aftenposten, der han kjapt ble administrerende direktør (!) i 1996, og så i 11 år fremover – til 2007. I denne perioden skiftet hele Aftenposten tydelig politisk profil, samtidig som stadig flere rødnesede journalister kjente sin bsøkelsestid og forsterket inntrykket som best de kunne.
Under Olav Mugaas sin Aftenposten-tid spratt en av AKPs mest profilerte kvinneskikkelser, Hilde Haugsgjerd, inn fra siden, godt hjulpet av fagforeningsledere innomhus. Haugsgjerd ble først redaktør for Aftenpostens aftenutgave, før hun ble administrativ redaktør i 2007, og deretter konstituert sjefredaktør i 2008, helt frem til 2013. I perioden 1994 – 1913 ble veldig mye i Aftenposten rødfarget. Gamle travere fra sentrale AKP fant også veien til VG og Dagens Næringsliv i samme periode.
Da TV2 ble rødfarget
Ved inngangen til 1980-årene sprakk endelig NRKs enerett på kringkastingsvirksomhet i Norge. TV2 så dagens lys, og de mest optimistiske trodde nå Arbeiderpartiets og venstresidens mediemakt var på hell. Men en nøkkelperson i den videre redaksjonelle prosessen ut over tusenårsskiftet het Alf Hildrum.
Hildrum har gått alle gradene gjennom AUF på venstresiden i Arbeiderpartiet. Forspillet kom da LO kjøpte innpå halvparten av aksjene i nykomplingen TV2. (Solgte seg senere ut). Dette medie-maktgrunnlaget var en del av spillet som førte Alf Hildrum inn som ny styreleder i TV2 fra 2006, for så å overta både som sjefredaktør og administrerende direktør i TV2 Gruppen etter Kåre Valebrokk, 13. juni i 2007.
Før sin tid i TV2 var Hildrum konsernsjef i A-pressen og leder for Medier Russland (A-pressen). Opp gjennom årene har Hildrum utvist stort engasjement som en av intrigemakerne på venstresiden i Arbeiderpartiet. Han var bl.a. med på å felle den trauste statsminister Oddvar Norli i 1981. Midt inne i dette nettet finner vi også Einar Førde, Arne Treholt, Rune Gerhardsen, Reiulf Steen, Thorbjørn Jagland og Bjørn Tore Godal. Førde ble senere kringkastingssjef i selveste NRK (voula!) på slutten av 1980-tallet. Dette var nemlig perioden da den politiske venstresiden i Norge kjørte sitt mest målrettede oppløp for å posisjonere seg nettopp i det innflytelsesrike mediebildet. Nevnte aktører møtte åpenbart få problemer underveis, bortsett for det faktum at de mest sentrale skikkelsene ble ett år eldre for hvert år – på vei mot tusenårsskiftet.
Ap-profiler som Einar Førde, Jens Evensen og Arne Treholt hadde i første del av 1980-årene lenge en trofast forsamling journalist-groupies rundt seg, praktisk talt døgnet rundt. Skikkelser som helt samtidig deltok i en rekke politiske (og ideologiske) intriger og kampanjer der det måtte bli maktpåliggende. Gro Harlem Brundtland kom inn som statsminister i 1986, som en del av nevnte (for)spill. Venstresiden behøvde nemlig en penere fasade enn det Førde og Reiulf Steen representerte. Nå ble de mest kjente sosialistiske frasene lagt ned i skuffene, siden mange av dem nok kom i klem etter Berlinmurens fall.
Når dette er nevnt, nå kan man være en god journalist om nesen er aldri så rødfarget i utgangspunktet. Men om en rekke av aktørene som er nevnte over her, selv vil hevde at de meldte seg ut av AKP i 1982 – 1983, gjenstår inntrykket av at det fortsatt sitter ”gamle kamerater” fra AKP, SV og Ap på dypet av det norske pressemiljøet, i den grad at det farger både nyhetsformidling, studio-debatter og ikke minst utvalg av aktualitetsprogrammer. En kan stadig peke på politiske skjevheter, men det er selvsagt vanskelig å peke på det som ikke kommer med i nyhetsbildet. En kan nemlig sitte med det inntrykket at det meste av de mer kjente profilsakene for partier som Høyre og Fremskrittspartiet stadig uteblir. Om de unntaksvis skulle komme med, og få et bilde i avisen der de faktisk smiler, er det gjerne vinklet til det ugjenkjennelige. Og slik går dagene.