Når vår statsminister sier at det er menneskelig å feile som reaksjon på at en fregatt til 4 milliarder kroner ligger skylt opp i fjæra, så skulle vi kanskje tro at vi har kommet til et slags tilgivelsens og nådens nirvana. At nå er vi faktisk i himmelen. Nå er ingen ting farlig mer.
Ingen blir sure. Borte er den sinte far som ble rasende når du sølte ut glasset ditt. Nå er alt lov. Ingen ting er farlig mer.
Når vår konge forteller oss at alle kan bli nordmenn. Alle er nordmenn. Så skulle man kanskje tro at vi har kommet til et slags åpenhetens og toleransens nirvana. Nå er alle akseptert. Nå er alt godt. Vi er i paradis.
Når en ung jente drepes på Vinstra, så forteller media oss bare vakre historier om hvor fint ungdommene finner sammen i lys av denne tragiske hendelsen. Så egentlig var det fint det som skjedde. Ungdommene fant sammen. De så opp fra instagramkontoene sine en kort stund. Og fant sammen. Det var vakkert. Det hele.
Men det er ikke vakkert. Det er ikke toleranse. Eller kjærlighet. Eller åpenhet. Det er likegyldighet.
Javisst kunne vi blitt glade over det høye nivået vi nå var kommet til. Kjærlighetsnivået. Nivået der alle skulle med. Stoltenberg lovet oss jo dette. Når han ledet oss til det lovede land. Alle skal med, sa han.
Ja, alle er med nå. Den videregående skole er virkelig full av alle. Men hva skjer da? Ingenting. Barnehage. For det er som skurken «Syndrom» sier i filmen «De utrolige»: Når alle har superkrefter, har ingen det. He-he-he… Og så gnir han seg godt i hendene. Og han har helt rett.
Likegyldighet har overtatt som evangelium i samfunnet. Sosialismen skulle overta for kristendommen. Alt som før ble gjort i kristendommens navn blir nå gjort i sosialismens navn. Det som før ble drevet fremover av inderlighet og fanatisme er nå en rettighet. Alle har rett til skolegang. Alle har rett til helse. Ja. Alle har rett. Og når alle har rett, har ingen rett. Når skolen er for alle, så er skolen bare dritt. Når omsorg er for alle, så er omsorg bare dritt. Alle får. For dritt er alt du får. Og dritt har vi nok av.
Makten har aldri likt inderlighet. Den liker det en stund. Men så blir det en trussel. Men den liker det i begynnelsen. Da gjør den jobben for dem.
Pavekirken utslettet tempelridderne. Etter en stund. Da hadde de gjort jobben sin. Nå var de blitt en trussel.
De første sykepleierne var nonner. Hundrevis av institusjoner for syke og trengende er bygd opp av ildsjeler rundt i Norge. Så fikk vi sosialismen.
Nå ble de kristne og inderlige institusjonene sett på med mistenksomhet. Skulle ikke omsorg være for alle, liksom? Var ikke omsorg en rettighet?
De inderlige som hadde bygget opp alt gjennom sitt personlige offer og engasjement måtte se kommune eller stat griskt overta deres livsverk. Og briske seg med at nå skulle alle få. De skulle gå de kristne en høy gang. For nå var utdanning og omsorg en rettighet. Ikke en gave. Ikke en allmisse. En rettighet.
Ulempen er at når noe blir gratis, har det ingen verdi. Se på vår ungdom. De kjøper merkeklær. De opererer seg. De elsker instagram og sosiale medier. Hvorfor? Der er jo ingenting gratis. Der er jo konkurransen nådeløs. Ja, nettopp. Dette er det virkelige livet. Ikke søppellivet som det offentlige byr dem.
De sløver bort tiden sin på offentlige skoler som er drevet av lærere som får lønn uansett. Og de har ingen alternativer. De er tvunget til å være der allikevel, så lærerne frykter ingen ting. De har fulle hus uansett. Så udugelighet har blitt normen. Og ungdommen flykter inn i instagram. En verden som krever offer. En ekte verden.
Helse og omsorg har blitt for alle. Så nå er den bare dritt. De eldre stues bort på hjem. Køene på sykehusene er enorme. Folk råtner bort i kø. Men det er ikke så farlig. Alle får jo. Alle får. Alle får samme dritten.
Sosialismen lurte oss. Den gikk kristendommen en høy gang. Fordi Jesus var ikke sosialist. Han var ikke så bra. Han krevde innsats. Offer. For å nå riket.
Sosialismen krever ingenting. Den krever bare lydighet. Du må bare bli apatisk. Sløv. Så skal du få. Automatisk. Men at det du skal få har ingen verdi, det har vi visst glemt oppi det hele.
Vi må få tilbake offeret. Vi må få tilbake inderligheten. Det må kreves noe for å få. Og det må kreves noe for å gi. Livet er vondt. Virkeligheten er vond. Men i smerten ligger valget.
Når alle skal få så slipper du å velge. Ting kommer til deg automatisk. Men da har du ikke gjort deg fortjent til det. Og det som blir gitt til deg har ingen verdi. Ihvertfall når det ikke en gang gis til deg av kjærlighet. Det gis som en rettighet. Med andre ord så får du det automatisk. Fordi det står på et papir. Et sted. Det er ingen ekte mennesker. Som faktisk mener noe ekte med det. Det er bare dritt. Kos deg med det.
Kjærlighet og inderlighet er en følelse. Vi skaper samfunnet gjennom våre følelser. Valg. Ikke på automatikk.
Sosialismen lurte oss. Den sa at den kunne ta alt som var vondt og vanskelig. Og gjøre det for oss. Å fikse vår syke mor. Å utdanne vår ungdom. Men den kan ikke det. Den bare gjør det på papiret. Det er sløvhet. Det er ingen ting. Man får ingen ting. Man får bare noe som ser ut som utdanning. Eller noe som skal forestille omsorg.
Å utøve kjærlighet er å treffe valg. Det er å ofre. Hvis du bryr deg om ungene dine så blir du hjemme fra puben. Hvis du bryr deg om ungene dine så legger du bort telefonen og leser for dem. Eller skrur av TV-en og går en tur med dem.
Hvis du bryr deg om mora di, så besøker du henne. Inviterer henne hjem til deg. Lar henne kanskje (gud forby) bo hos deg. Omsorg koster. Kjærlighet koster. Å være ekte koster. I offeret ligger sjekken. I offeret ligger testen. På om du mener det. Eller om det bare er tomt prat.
Sosialismen er tomt prat. Når alle skal med er ingen med.
Ha en fin dag!