Fredag var det slipp på den nye «Kulturmeldingen», de hadde slippfest sammen med fiffen på Vega, og det var kulturministeren sjøl hu Trine som sto i rampelyset. 15 år har det gått siden kulturminister Valgerd Svarstad Haugland holdt frem sin melding, og siden den gang har mye kultur endt opp i glemmeboken, og vi har gjennomgått en lang debatt om hva som egentlig er norsk kultur.
Men nå får vi det presenterte mellom to permer, og for å gjøre forvirringen fullendt, den heter egentlig ikke «Kulturmeldingen», utgivelsen er døpt «Kulturens kraft – Kulturpolitikk for framtida».
I lettsindige villfarelse så trodde undertegnede at staten var pålagt å bruke begge målformene, men det gjelder kanskje ikke for kultur, de har vel et unntak der også. Denne var i alle fall skrevet på nynorsk, og undertegnede kom nesten igjennom innledningen.
– Kunst og kultur er ytringar med samfunnsbyggjande kraft, og kulturpolitikken skal byggje på ytringsfridom og toleranse. Kulturlivet og sivilsamfunnet er føresetnader for danning og ei opplyst offentlegheit, og dermed ei investering i demokratiet. Kulturen skal vere fri, med personleg engasjement og frivilligheit som grunnlag.
Dagbladet snakket med Grande etter presentasjonen, hun forklarte at gapet mellom folk blir mindre når befolkningen som helhet har mer kunnskap.
Mener dere at dette er noe som har gått galt i steder i verden hvor det foregår en kulturkamp, spør Dagbladet.
– Ja, jeg mener dette er noe av det som gjør at vi får Donald Trump, og fremvekst av holdninger med mindre tiltro til demokratiet. Og min medisin er dannelse. Det er kunnskap og borgere som kan stå opp for seg selv, svarer Trine.
Mener du at politikken deres minker sjansen for å få en Donald Trump i Norge?
– Ja, sier Grande.
– Demokratiet blir utfordra, og internasjonalt ser vi at ytringsfridommen, den kunstnariske fridommen og den fagleg frie stillinga til kulturinstitusjonane er under press. Tilliten til og trua på demokratiet er på vikande front fleire stader. Fleire land ser ut til å vere i ferd med å bli «seg sjølv nok» og orienterer seg innover. Samtidig ser vi at det veks fram digitale ekkokammer, og at store globale aktørar i stadig større grad legg premissane for dei vala vi gjer som forbrukarar og kultur- og mediebrukarar.
Kanskje Trine tenker på Resett når hun snakker om «digitale ekkokammer», hun er som kjent ikke helt begeistret for en sak Resett tok opp, selv om hun snakker så varmt om dannelse.