For å se bakom gardinene i våre mektige, sentraliserte medier bør vi først ta med et par illustrasjoner som sier noe om produksjon og fokus i dag.
En omhyggelig distribuert nyhetsmelding fra Norsk Telegrambyrå (NTB), ble nylig hentet inn helt fra California – i utkanten av den nå utbrente byen Paradise, der hatobjekt nummer en i våre hjemlige media, president Donald Trump, den 18. november blant annet viste til Finlands forvaltning og sikring av skog. NTB følte for å trikse med et Trump-utsagn.
Trump referte først til en samtale han tidligere har hatt med Finlands president, som betraktet landet sitt som en skognasjon.
– Du må ta vare på skogbunnen, veldig viktig. Han (den finske presidenten) kalte Finland en skognasjon, og de bruker mye tid på å rake og stelle og sånne saker. Og de har ikke noe problemer, sa Trump.
Den amerikanske presidenten sto ved siden av guvernør Jerry Brown og den påtroppende guvernør Gavin Newsom da denne uttalelsen falt.
I overskriften i nevnte NTB-melding heter det: «Gjør som finnene – rak løv sa Trump til skogbrannofrene». I ingressen legges det inn en ladet forsterking av det sterkt manipulerte Trump-utsagnet: «USAs president mener han har svaret på hvordan USA skal stoppe skogbranner i framtiden».
Legg merke til intonasjonen i dette, som umiddelbart rives fullstendig løst fra sin sammenheng. Trump har aldri uttalt noe om å «rake løv» i finske skoger. Hans utsagn var knyttet til det faktum at Finland har utviklet en skogforvaltning der store skogsområder forvaltes og ryddes også med tanke på skogbranner. Ut fra dette uttrykte Trump overfor guvernørene og media at USA har noe å lære av skognasjonen Finland. Punktum. Vi fikk ut fra dette et drivende godt eksempel på hvordan formspråk og politisk retorikk uavlatelig svekker troverdigheten i mainstream-media. Det hele synes rett og slett satt inn et system, på grensen til noe som beginner å bli en skremmende tendens i all sin politiske enfoldighet.
Nytt hatobjekt: Kjell Ingolf Ropstad (KrF)
Den stalinistiske vrede har forlengst fanget inn KRF’s nestleder Kjell Ingolf Ropstad, som trolig erstatter den overmåte sterkt profilerte mediemaskoten Knut Arild Hareide. Sistnevnte ledet som kjent et innbitt og merkelig forsøk på å velte den borgerlige regjeringen sammen med bakmenn i AUF, Arbeiderpartiet og hele medie-kommisaritet! Hareide hadde i oppløpet utallige samtaler med Arbeiderparti-politikere i hemmelighet, og ble – forutsigbart nok – hauset frem av det som er av medienettverk i dette landet.
Og nå får Hareides utfordrer Ropstad – forutsigbart nok – rikelig med tyn i media i moralsk modus, fordi han på sin side har hatt sonderinger med Erna og co! Ropstad kommer garantert til å ha humørsyke mediekommisærer hengende over seg i lang tid fremover. Han er nemlig selve symbolet på et like feilslått som fordummende fremstøt fra et forlengst så oppfliset og halvdødt KrF. Partiet risikerte underveis å bli nullet ut av feilmarginen på meningsmålingene. Likevel, den tullete saken rullet og gikk i flere uker, ettertrykkelig blåst opp av media. I vår hjemlige andedam skorter det for tiden på reelle politiske saker, mest fordi media snart ikke vil skrive noe som helst om profilsakene eller andre utspill fra de borgerlige partiene. Unnlatelsessyndene er utallige.
Dette, alt mens det mer heldigere stilte Arbeiderpartiet overfor media fortsatt strever med å finne salgbare profilsaker, slik at de vel ikke lanserer stort annet enn helsespørsmål sammen med LO og det store medienettet i den forestående kommunevalgkampen? Sykepleieforbundet får ny input nettopp i disse dager.
Det er vanskelig å omgå pressestøtten i det norske medier skal analyseres. Flere medier får som kjent betydelige innsprøytinger fra staten. Hvem får så aller mest sett i forhold til sin størrelse? Avisen Klassekampen fikk i oktober 2017 alene et statlig produksjonstilskudd på 40, 3 millioner kroner, en økning på over en million fra året før. Hvorfor en marginal avis bygd opp på en helkommunistisk plattform skal tilføres over 40 millioner kroner i statsstøtte er en gåte så stor at det burde være en studie verd isolert sett. Det er grunnlag for å hevde at det knytter seg en smule mystikk til akkurat denne pengeflommen. Men hvem vil drive gravejournalistikk i en slik retning?
De store er også røde
Amedia (Tidligere A-pressen) hadde en eierandel på 50% i TV2 inntil 2012. Fra 1987 til 2007 var Alf Hildrum, med dyp, historisk forankring på venstresiden i AUF og Arbeiderpartiet, konsernsjef i Amedia og det relaterte Medier Russland. I en periode dreide det seg om eienandeler i en russisk storavis, men det hele gikk våre hjemlige medier forbi.
Fra og med 2006 dukket Alf Hildrum opp som styreleder i TV2, speilet i Amedia/A-pressens store eierandel i TV2 på dette tidspunktet. Da Kåre Valebrokk så døde i 2007 overtok Alf Hildrum både som sjefredaktør og administrerende direktør. Med det var TV2s politiske rammeverk beseglet, med Alf Hildrum og Arbeiderpartiet som konge på haugen. NRK-monopolet brast, men det gjorde ikke Arbeiderpartiets mediemakt.
Thor Gjermund Eriksen kom inn som ny kringkastingsjef i NRK i 2013. Han har solid ballast fra den ytterste venstreside i norsk politikk, fra Sosialistisk Ungdom via SV til en periode som personlig rådgiver for Raymond Johansen i Ap. I år 2000 ble Gjermund Eriksen politisk redaktør i Aftenposten, og beredet så grunnen for den ildrøde Hilde Haugsgjerd, som snart var på vei til topps i den en gang så konservative avisen.
Etter først å ha kommet inn som redaktør for Aftenposten Aften ble Hilde Haugsgjerd fra ledelsen i AKP (m-l) administrativ redaktør i Aftenposten i 2007, og i 2008 konstituert som sjefredaktør samme sted.
Fra tusenårsskiftet ble gode, gamle Aftenposten et organ som hører hjemme på den politiske venstresiden. Med Harald Stanghelle i den redaksjonelle ledelsen styrket Jagland-fraksjonen i Ap sin stilling. I Aftenposten og Akersgata forøvrig hadde det åpenbart pågått systematisk fotarbeid gjennom flere år, hjulpet av et knippe fagforeningspamper fra Norsk Journalistlag (NJ) og det enda mer ideologisk militante Grafisk Forbund.
Statsbanken kjøpte Amedia
Sparebankstiftelsen DNB, stadig med Rune Bjerke som sjef, kjøpte i februar 2016 Amedia-konsernet og etablerte «Amediastiftelsen». Diskusjonen rundt oppkjøpet gikk de fleste glipp av. Den var vel forbeholdt den innvidde elite? Den som måtte leve i den villfarelse at Amedia nå skulle løsrives fra sin ideologiske røtter må tro om: Person-galleriet rundt dette er stort sett som før, knyttet til Arbeiderpartiet og venstresiden for øvrig i norsk politikk. Dette handler om makt.
DNB er en statseid bank, der Nærings- og handelsdepartementet har en majoritet på 34% av aksjene, mens nest største eier er – Sparebankstiftelsen DNB, som eier 10 prosent. DNB er rent organisatorisk en overlevning fra Arbeiderpartistaten.
Banksjef Rune Bjerke i DNB har vokst seg stor i Arbeiderpartiet. Da han giftet seg var Jens Stoltenberg forlover i Bjerkes bryllup, og da Jens Stoltenberg giftet seg med Ingrid Schulerud i 1987, var Rune Bjerke forlover. I det formidable nettverket som ligger rundt Bjerke og co. er det mye makt på få hender; møysommelig bygd opp fra AUF-tiden tidlig på 1980-tallet. De fleste er følgelig Arbeiderpartiets betrodde indre krets, selv om også forsvarsledere og andre er innenfor. Espen Barth Eide, Turid Birkeland, Bjørn Tore Godal, Morten Wetland, Vidar Ovsen, Øystein Mæland, Siri Bjerke, Hanne Harlem (Gro’s lillesøster), Hanne Skartveit (fra AUF/Ap – nå VG) og Frode Forfang (Ap, nå direktør i UDI).
Som nevnt, Amedia har beholdt sin ideologiske og politiske profil under overflaten, om enn nokså dempet utad. Vi skal heller ikke glemme at Arbeiderpartiets strategi inn over tusenårsskiftet var å unngå sosialistiske fraser, og heller kjøre løpet i prosess – under andre ord og begreper. (Multikultur er ett av disse nye ordene). Amedia-nettet eier helt eller delvis over 60 lokal- og regionsaviser, pluss nettaviser. Det siste er det store satsingsområdet nå. I praksis dreier det seg her om det store flertall av regions- og lokalaviser.
Amedia eier også store trykkerier i Norge og ikke minst i Russland(!). Det er praktisk talt ingen andre store aktører fra Norge som investerer så mye i Russland enn nettopp Amedia, av en eller annen merklig grunn. Etter Schibstedgruppen er Amedia Norges nest største mediekonsern.
AKP/Rødt har sin styrke gjennom nitidig oppbygde nettverk siden 1970-tallet, gjennom disiplinert og systematisk fotarbeid, nå med sine egne helt til topps i de største og mest topptunge fagforeningene i LO. Ikke minst i Fagforbundet. Nært innpå dette ideologisk dyprøde slektstreet sitter nåværende LO-leder Gerd Kristiansen.
Ukjente «LO Media» er eksmepel på ett av flere store medieprodusenter innenfor Ap og LO-systemet, som fronter Arbeiderparti-politikk. Den mektige stiftelsen under dette navnet ble offisielt opprettet i 2009, men faktisk etablert i 1989. Stiftelsesformen kom da Fri Fagbevegelse og Stiftelsen Aktuell ble slått sammen med LO Media.
Med adresse i Storgata 33 i Oslo er LO Media i dag blitt den klart største fagbladprodusenten i fagpressen, med månedlige opplag på ca. 550 000 eksemplarer. Skjønt «fag» fortegner et ideologisk og politisk bilde, da alle fagene det er snakk om for lengst er rammet inn i Arbeiderpartiets bilde! I formålsparagrafen for LO Media, som i dag har omkring 60 ansatte på full tid, heter det bl.a. at stiftelsen skal «samordne og utføre informasjonstiltak for arbeiderbevegelsen». Sett under ett inngår dette klart i kampanjemodus foran og gjennom valgår i Norge.
NRK en medie-dinosaur
Men kritisk og politisk sett må en samtidig se på det totale mediebildet, der NRK fortsatt gjennom 2018 er landets klart største opinionspåvirkende organ, med 3500 faste årsverk. Ut fra årsregnskapet 2017 hadde NRK en inntekt på formidable 5,9 milliarder kroner. Treden i NRK er nå at ansatte og andre oppretter egne produksjonsselskaper på en rekke felt, som så selger inn sitt stoff til NRK. I dette landskapet blir det med andre ord nokså uoversiktelig, men det hjelper nok å kjenne noen som kjenner noen i systemet?
I maktpolitisk perspektiv er NRK intet mindre enne et ektefødt barn av Arbeiderparti-staten, og det videre formidlingsperspektivet – inklusive den politiske brodden – bør sees som en naturlig funksjon av slike realiteter. NRK har vært styrt av så mange sentrale Arbeiderparti-politikere gjennom årene, at virksomheten totalt og historisk sett bør sees som en del av Arbeiderpartiets maktpolitiske plattform, internt maskert under fellesbegrepet «Arbeiderpressen».
I 2012 ble Thor Gjermund Eriksen (52) ansatt som ny kringkastingsjef i NRK. Han har et så illrødt utgangspunkt rent politisk, at du bikker utfor kanten om du forsøker å passere ham på venstre side. Ansettelsen av denne sterkt ideologiske skikkelsen må sees som en fortsettelse av det stadig pågående, usunne, politiske mediespillet i dette landet – med NRK som den største dinosauren. En sitter med fornemmelse av at det etter hvert er en politisk undergrunn, dunkle nettverk, som kjører løpet – i favør av sine «utvalgte» politikere og håndplukkede rikssynsere som så inviteres til studioene på kveldstid. Og skulle du være politisk ukorrekt så finnes det knapt taletid, og du innkalles stort sett til studioene for å bli mobbet, direkte eller indirekte.
Det er ikke bare i kringkastingssjefens egen stab vi finner de politiske sjefskommisærene, men også i den mektige «divisjonsledelsen» for NRKs distrikskontorer og (selvsagt) i nyhetsredaksjonene. NRK er helt klart Norges største meningspåvirkende organ. Holdt sammen med Amedia vokser dette til nokså formidable størrelser, rent politisk, men la oss ta et sideblikk på en av Schibstedgruppens aviser, som også gradvis fikk mer – tydelig – rødfarge ut over i 1980-årene.
AKP inntok Schibsted i 1980-årene
En rekke skolerte personer fra de indre kadre og celler fra AKP (m-l) gikk inn i Dagbladet, VG og Aftenposten i en målrettet prosess som egentlig tok til i 1973, først med Akersgata som utgangspunkt. Da 1970-årene bikket over i 1980-årene høstet rødegardistene fruktene av sinnrik infiltrasjon. Nå var flere sentrale AKP’ere pent fordelte i mediehusene. Offisielt hadde de i tur og orden meldt seg ut av AKP mellom 1982 til 1985; på vei til topps også i flere sentrale forlag, og ikke minst i medieutdanningen, inklusive høgskoler og universiteter.
Fagforeningen Norsk Journalistlag (NJ) befant seg samtidig i et ikke uvesentlig målområde. Denne kan tidvis betraktes som en ren politisk operatør når det gjelder å bistå de mest rødnesede journalistene inn i sentrale stillinger. Nå skal en heller ikke glemme at det dreier seg om et nokså fortettet politisk miljø der en riktignok begynner å dra på årene aldersmessig, men stadig er «dus» og på fornavn.
Olav Mugaas, Sigurd Allern og Helge Øgrim
Olav Mugaas (68) er et slående eksempel på den formidable suksess den politiske venstresiden faktisk fikk i det norske mediebildet ut over i 1980-årene. Som edsvoren AKP’er ble Mugaas først disponent i Klassekampen og ledet snart det samme AKP sitt trykkeri, Duplotrykk. Sistnevnte var en døgnbasert affære knyttet til propaganda for utallige av de store kampsakene som en rekke kommunistiske frontorganisasjoner og andre på den politiske venstresiden kjørte gjennom 1970-tallet. I dette systemet var også Sigurd Allern fra AKPs ledelse. Stadig ble nettverket i sentrale medier utvidet, nærmest etter et militært mønster.
Helge Øgrim har vært en meget sentral skikkelse i Norsk Journalistlag (NJ) i en årrekke. Han meldte seg offesielt ut av AKP (m-l) som en rekke andre medie-nisser med samme ståsted i første halvdel av 1980-årene. Men totalitær, kommunistisk overbevisning lar seg ikke viske ut så lett. Helge Øgrim har vært redaktør i journalistenes fagblad, Journalisten, fra 2007 til 2016. Han synes slett ikke å ha blitt mindre rød med årene.
Norges første medie-professor var die hard-kommunist
Da Norge så skulle oppnevne sin aller første professor i journalistikk midt på 1990-tallet var nettopp Sigurd Allern en selvfølgelig ener og kandidat! Nettopp denne ansettelsen, som riktignok avstedkom noen hikk fra Akersgata, sier ikke rent lite om status i norsk medieverden ved inngangen til et nytt årtusen. Men la oss dvele litt til ved Olav Mugaas: I 1989 ble han direktør i Norsk Arbeiderpresse (Nå Amedia). I 1991 ble han så sjefredaktør i Dagsavisen, før han i 1994 gikk inn i ledelsen av Aftenposten, der han kjapt ble administrerende direktør (!) i 1996, og så i 11 år fremover – til 2007. I denne perioden skiftet hele Aftenposten tydelig politisk profil, samtidig som stadig flere rødnesede journalister kjente sin bsøkelsestid og forsterket inntrykket som best de kunne.
Under Olav Mugaas sin til i Aftenposten spratt en av AKPs mest profilerte kvinneskikkelser, Hilde Haugsgjerd, inn fra siden, godt hjulpet av fagforeningsledere innomhus. Haugsgjerd kom fra Dagsavisen (Tidligere Arbeiderbladet) og ble så først redaktør for Aftenpostens aftenutgave, før hun ble administrativ redaktør i 2007, og deretter konstituert sjefredaktør i 2008, helt frem til 2013. I perioden 1994 – 1913 ble veldig mye i Aftenposten rødfarget. Gamle travere fra sentrale AKP fant også veien til VG og – ikke minst – Dagens Næringsliv i samme periode. Et titalls journalister i DN hadde blodrød bakgrunn.
Da TV2 ble rødfarget
Ved inngangen til 1980-årene sprakk endelig NRKs enerett på kringkastingsvirksomhet i Norge. TV2 så dagens lys, og de mest optimistiske trodde nå Arbeiderpartiets og venstresidens mediemakt var på hell. Men en nøkkelperson i den videre redaksjonelle prosessen ut over tusenårsskiftet het Alf Hildrum.
Hildrum har gått alle gradene gjennom AUF på venstresiden i Arbeiderpartiet. Forspillet kom da LO kjøpte innpå halvparten av aksjene i nykomplingen TV2. (Solgte seg senere ut). Dette medie-maktgrunnlaget var en del av spillet som førte Alf Hildrum inn som ny styreleder i TV2 fra 2006, for så å overta både som sjefredaktør og administrerende direktør i TV2 Gruppen etter Kåre Valebrokk, 13. juni i 2007.
Før sin tid i TV2 var Hildrum konsernsjef i A-pressen og leder for Medier Russland (A-pressen). Opp gjennom årene har Hildrum utvist stort engasjement som en av intrigemakerne på venstresiden i Arbeiderpartiet. Han var bl.a. med på å felle den trauste statsminister Oddvar Norli i 1981. Midt inne i dette nettet finner vi også Einar Førde, Arne Treholt, Rune Gerhardsen, Reiulf Steen, Thorvald Stoltenberg, Thorbjørn Jagland og Bjørn Tore Godal.
Førde ble senere kringkastingssjef i selveste NRK (voula!) på slutten av 1980-tallet. Dette var nemlig perioden da den politiske venstresiden i Norge kjørte sitt mest målrettede oppløp for å posisjonere seg nettopp i det innflytelsesrike mediebildet. Nevnte aktører møtte åpenbart få problemer underveis, bortsett for det faktum at de mest sentrale skikkelsene ble ett år eldre for hvert år – på vei mot tusenårsskiftet.
Ap-profiler som Einar Førde, Jens Evensen og Arne Treholt hadde i første del av 1980-årene lenge en trofast forsamling journalist-groupies rundt seg, praktisk talt døgnet rundt. Skikkelser som helt samtidig deltok i en rekke politiske (og ideologiske) intriger og kampanjer der det måtte bli maktpåliggende. Gro Harlem Brundtland kom inn som statsminister i 1986, som en del av nevnte (for)spill. Venstresiden behøvde nemlig en penere fasade enn det Førde og Reiulf Steen representerte. Nå ble de mest kjente sosialistiske frasene lagt ned i skuffene, siden så vidt mange av dem fikk en hul klang etter Berlinmurens fall i 1989.
Når dette er nevnt, nå kan man være en god journalist om nesen er aldri så rødfarget i utgangspunktet. En kan såre enkelt peke på politiske skjevheter, men det er selvsagt vanskelig å peke på det som ikke kommer med i nyhetsbildet. En vil lett få et dokumentasjonsproblem, og hvor skule man så gå med sine funn?
Det dreier seg om makt og avmakt, som gir et betydelig demokratisk underskudd i dette landet, og der nettopp demokratiet utfordres gjennom en tilranet mediemakt og definisjonsmakt – langt over hodene på folk flest.