«Non-Governmental Organization» (NGO). Hvorfor brukes dette begrepet om organisasjoner som lever nesten utelukkende av statlige bidrag? Som henter ledere og sender ledere frem og tilbake mellom statlige og «ikke-statlige» toppjobber, med stadig økende millionlønninger?
Jeg vil ta for meg et eksempel som belyser virkeligheten. Det er på en måte litt urettferdig at nettopp Flyktninghjelpen får søkelyset på seg her. Faktisk skyldes dette at Flyktninghjelpen på en meget rosverdig måte redegjør for sin økonomi, lett tilgjengelig ved hjelp av noen få klikk på hjemmesiden. De fortjener altså honnør for åpenhet, og jeg tviler på at de utgjør et skrekkeksempel. Det fremstår svært ryddig, med enkel tilgang til revisorrapporter etc.
Men: Hvorfor betegnes slike organisasjoner som NGOs? Og hvorfor gidder regjeringen, med FrP og Høyre i spissen, å fortsette finansieringen av slike organisasjoner som åpenbart har en politisk agenda?
«La oss begynne med tallene. De fire største bidragsytere til den såkalt «ikke-statlige» organisasjonen er som følger:
Utenriksdepartementet (UD): 762 mill. kr – 25 %
FNs høykommisær for flyktninger (UNHCR): 425 mill. kr – 14 %
Europakommisjonen via ECHO 316 mill. kr – 13 %
UK departement for internasjonal utvikling (DFID): 208 mill. kr – 7 %
Styrelsen för internationellt utvecklingssamarbete (SIDA): 190 mill. kr – 6 %
Så følger UNICEF, OCHA og BPRM på de neste plassene med henholdsvis 5, 4 og 3 %. Alle disse er statlige eller overstatlige organisasjoner. Betalt av skattebetalere. Lite «ikke-statlig» å spore når vi har dekket inn 77 % av inntektene.
Forkortelsene fortsetter: SDC, OFDA, DEVCO, NORAD, GIZ, WFP.
Balletten avsluttes med START Network, UN Other og Telethon (TV-innsamling). En liten flik står igjen under betegnelsen «Other/own funds». Det tilkommer noen bidrag fra banker (GEC) og advokatfirmaer etc. Men hovedinntrykket er at andelen frivillige bidrag er minimale.
En kjapp summering viser at en såkalt «ikke-statlig» organisasjon får godt over 90 % av sine inntekter fra en eller annen stat (siden stater betaler for FN, EU og andre internasjonale organisasjoner). M.a.o: dette er folk som lever på våre skattepenger. Og siden Norge betaler mest av alle per capita til disse overstatlige organisasjonene, er det ikke en vill påstand å si at Flyktninghjelpens budsjett i prinsippet dekkes 100 % eller mer av norske skattebetalere.
Hvis Jan Egeland i sin skinnhellighet fortalte meg hvor ond jeg var som ikke ønsket å fylle opp mine barns land med en, tre eller ti millioner flyktninger fra Afrika, så kunne jeg akseptert dette. Jeg kunne argumentert imot, vi kunne prøvd en dialog, en debatt. Jeg kunne valgt å støtte hans organisasjon, eller ikke.
Men det blir vanskelig når jeg vet at det er jeg (og du) som betaler lønna hans. Våre politiske ledere tvinger oss til å lønne Egeland med millionbeløp for å jobbe for å ødelegge våre barns framtid. Hvordan kan våre politikere tillate dette? Som Lurås så betimelig spurte Listhaug: Er det ikke sånn at dere finansier dette? Å lønne sine motstandere, mens man tar småpenger fra sine støttespillere?
Uansett om du vil eller ikke: Er du en normal familie på fire (som min), så støtter man altså en enkel organisasjon som Flyktninghjelpen med i overkant av 2000 kr hvert eneste år. Regnestykket er selvsagt ikke med to streker under svaret, men hvis noen ønsker en matematisk diskusjon er jeg villig til å delta.
Flyktninghjelpen gjør mye bra arbeid i nærområdene, og er en organisasjon jeg gjerne ville støttet frivillig på to betingelser: For det første måtte Jan Egeland få sparken, og så måtte de få inn en ny leder som argumenterte sterkt for å hjelpe ekte flyktninger, i stedet for velferdsmigrantene som finner veien hit til Norge.
Og for det andre: Jeg vil selv velge hvilke organisasjoner jeg ønsker å støtte. Her har staten virkelig rotet seg inn på et felt de burde holdt sine klamme hender langt unna.