De svenske sosialdemokratene har gjort sitt dårligste valg i historien. Årsaken er at Sverige har ført en liberalistisk asyl- og innvandringspolitikk som har rammet vanlige mennesker.
Selv etter valgnederlaget er det lite som tyder på at sosialdemokratene vil ta et åpent oppgjør med en politikk som har drevet mange av deres kjernevelgere i armene på Sverigedemokratene.
For at Stefan Löfven og sosialdemokratene skal kunne regjere videre, vil de måtte få støtte fra ett eller flere borgerlige partier, og prisen de vil måtte betale vil selvfølgelig være borgerlig politikk og nedbygging av velferdsstaten. For å støtte en sosialdemokratisk regjering krever Liberalerna og Centern lavere skatter, liberalisering av bolig- og arbeidsmarkedet og privatisering av helsevesenet. Det sosialdemokratene burde ha gjort, var å søke støtte hos Sverigedemokratene.
Sverigedemokratene har forpliktet seg til å forsvare den svenske velferdsstaten. I en slik situasjon burde sosialdemokratene innby Sverigedemokratene til å støtte en klassisk sosialdemokratisk omfordelings- og velferdsstatspolitikk og tilby dem konsesjoner i forhold til asyl, innvandring og integrering som motytelse.
Dersom Sverigedemokratene avslo et slikt tilbud, ville de bli avslørt som et falsk folkeparti som bruker kravet om en restriktiv asyl- og innvandringspolitikk til å føre høyrepolitikk. I så fall ville partiet miste mesteparten av sin oppslutning.
Sosialdemokratene ville ikke tape noe som helst på et samarbeid med Sverigedemokratene der disse fikk betydelig gjennomslag for sine oppfatninger om asyl og innvandring. Tvert imot: De ville få støtte til å føre en sosialdemokratisk politikk til beste for brede befolkningsgrupper.
Et slikt samarbeid ville være populært blant tidligere sosialdemokratiske velgere som har gått til Sverigedemokratene, og få mange av dem til å gå tilbake til sitt gamle parti. Som det største og mest erfarne partiet ville sosialdemokratene dessuten trolig komme best ut av et samarbeid. Småpartier mister gjerne oppslutning ved å delta i koalisjonsregjeringer eller ved andre former for formalisert samarbeid.
En tilnærming til Sverigedemokratene, i det minste på det verbale plan, burde sosialdemokratene ha foretatt da de i etterkant av flyktningkrisen i 2015 strammet inn sin asyl- og innvandringspolitikk. Hadde Löfven den gang åpent sagt at Sverigedemokratene faktisk hadde rett i mye av sin kritikk av svensk asyl- og innvandringspolitikk, og at masseinnvandringens tid nå var forbi, hadde Sverigedemokratene ikke blitt det massepartiet de i dag er.
Det store paradokset er at Sverige, uavhengig av hvem som sitter ved regjeringsmakten, vil måtte føre en særdeles restriktiv asyl- og innvandringspolitikk og en skjerpet integreringspolitikk, men at den politiske eliten ikke klarer å innrømme det, enn si vedgå at Sverigedemokratene hadde rett i mye av det de sa.
Sverige kan ikke fortsette å ta imot hundretusener av asylsøkere og flyktninger eller føre en integreringspolitikk som nærmest går ut på at svenskene skal tilpasse seg innvandrerne, for eksempel ved at arbeidstakere skal kunne nekte å håndhilse på kvinner. Da blir det revolusjon. Men samtidig som de etablerte partiene vil måtte kopiere store deler av Sverigedemokratenes politikk, forsetter de å stemple dem som rasister og ekstremister.
Antirasisme har blitt en slags religion i Sverige. Og fremveksten av antirasisme og andre former for symbolpolitikk i Sverige og andre europeiske land henger tilsynelatende sammen med oppgivelsen av tradisjonell sosialdemokratisk styrings-, omfordelings- og velferdsstatspolitikk.
Sosialdemokratiet har langt på vei gitt opp å styre økonomien og å føre en omfordelingspolitikk. Folk som er medlem av sosialdemokratiske partier, oppfatter seg som sosialdemokrater eller identifiserer seg med en slags venstreside, insisterer like fullt på at de er radikale. Og slik de selv ser det, er beviset på deres radikalisme at de står for verdier som antirasisme, kvinnefrigjøring, militant sekularisme, støtte til seksuelle minoriteter og liknende.
Millioner av svensker ønsker utvilsomt både en gjenoppbygging av det «folkhemmet» de en gang hadde og en langt strengere asyl-, innvandrings- og integreringspolitikk, som for mange vanlige mennesker er to sider av samme sak.
De ville derfor med glede støtte et samarbeid mellom sosialdemokrater og Sverigedemokratene. Men en slik allianse vil ikke komme i stand fordi den kulturradikale eliten og det sosialdemokratiske partiapparatet, som er de som bestemmer hvilken politikk sosialdemokratene skal føre, ikke er villige til å akseptere den.
For ikke å bli fordømt av millionærforfattere, stjernejournalister og andre «kjendiser» som i dag tilsynelatende er de som bestemmer hva som er sosialdemokratisk eller venstreorientert politikk, er sosialdemokratene villige til å alliere seg med borgerlige partier og å godta en nedbygging av velferdsstaten, bare de kan holde de «rasistiske» Sverigedemokratene ute i kulden.
Det er til å gråte over.