Ordet «konspirasjonsteori» svirrer rundt oss og har supplert utslitte ord som «nazi», «islamofob», «rasist», «fascist», «hat» og «høyreekstrem» som globalistenes drømmeord i hersketeknikkens verden.
Selv på høyresiden advarer enkelte mot konspirasjonsteorier. Men hva betyr egentlig dette ordet? Ordet konspirasjons etymologi bunner i det latinske ordet conspirare som innebærer å blåse på en gang, være besjelet av samme ånd, slå seg sammen.
Så om man altså har en teori om hvorfor en rekke mennesker trekker sammen mot et bestemt mål i et samspill, blir man straks stemplet med at man falskelig konstruerer en fiktiv hemmelig sammensvergelse for å karakterisere rene tilfeldigheter.
Hadde ordet vært på moten på 1930-tallet hadde altså Winston Churchill og andre alarmister fått dette stempelet på seg av samtidige som ikke så på Adolf Hitlers politiske bevegelser som en trussel fra det tredje rikes side om å legge Europa under seg. Selv når det ble overtydelig hva som kom, fortsatte «seriøse» politikere å frekventere Adolf og kom gledesytrende tilbake fra München i 1938 med Hitlers autograf som gikk god for «peace in our time».
Resten er historie og konspirasjonsteoretikerne stod tilbake på valen som de eneste vettuge som fantes før krigen. Nå er vi der igjen i en ny syklus.
For den eller de som blir gjenstand for en konspirasjonsteori og ser sitt dulgte byggverk truet vil alt slikt søkelys fremstå som truende og ødeleggende for prosjektet og en slik aksjon vil bli møtt med en reaksjon. Derfor blir det av vesensbetydning å definere slike teorier som useriøst mytespinn.
Men la oss se på hvorledes vitenskapen arbeider. Ved en doktorgradsavhandling fremsetter doktoranden en påstand overfor to fakultetsopponenter. Etter at disputasen er avsluttet blir det formelt avgjort om avhandlingen er godkjent og den om aktuelle graden kan tildeles.. Men ikke uten DISPUTASEN. Innholdet må argumenteres for og selv om avhandlingen godkjennes i første omgang er neste trinn at kandidaten må forsvare avhandlingen i et offentlig møte ledet av dekanus for fakultetet. En betryggende gjennomprøving.
I politikken derimot er det ikke lenger slik at en sak debatteres i åpent Storting. Stadig flere livsviktige saker for nasjonen avgjøres uten at noen får disputere innholdets relevans og betydning. Avgjørelsene tas på bakrommene i departementene eller på partikontorene der «noen snakker sammen».
Når avgjørelser i et demokrati tas av et fåtall rammesettere i dølgsmål er dette å likne med definisjonen på en konspirasjon – de som «er besjelet av samme ånd har slått seg sammen» – uten å lufte det for opponentene i form av opposisjon og allmennhet.
Det er selvsagt enkelt å skjønne de konspiratives frustrasjon når noen trår for nær sensible disposisjoner som står i fare for å bli avslørt. Og vitterlig finnes det vidløftige konspirasjonsteorier uten rot i virkeligheten.
Men når det gjelder teorien om et konspirativt samspill bak globalismen behøver en slett ikke lete i det skjulte. Det finnes et vell av tilgjengelig dokumentasjon på at maktmennesker kjører et unisont samspill for å endre demografi, økonomi og kultur i hele den vestlige verden. Konspirasjonsteorien er like bekreftet nå som da krigen startet og ga Churchill rett i 1939.
Og målet kan umulig være å stanse der. Indisiene i Orderudsaken er faktisk bagatellmessige i forhold til den styrte virkeligheten rundt oss. Kompleksitet oppstår nemlig ikke av seg selv slik noen tror. Vi ser hvor politikerne vil med våre egne øyne og fasiten for konspirasjonsteorien er faktisk ferdigdisputert og åpenbar:
Om noe ser ut som en and, vralter som en and, flyr som en and, svømmer som en and og kvekker som en and er det overveiende sannsynlig at det du har fremfor deg er en and. That’s it.