Før klimatoppmøtet i Katowice deltok klimaforskeren Nir Shaviv i en høring i Den tyske forbundsdagen. Her spurte han om hva som er beviset på at menneskeskapt global oppvarming medfører katastrofale klimaendringer.
Hovedargumentet som gjerne brukes, er at nesten alle klimaforskere er enige. Shaviv påpeker at vitenskap ikke er demokrati. At mange mener noe, betyr ikke at de har rett. Hvis folk har overbevisende argumenter, hvorfor tyr de da til falske slutninger istedenfor vitenskapelige argumenter?
Bevis på oppvarming er heller ikke bevis for at den er menneskeskapt. En isbjørn på et isflak betyr ikke at våre utslipp får isen til å smelte. Det samme er tilfelle når isbreer trekker seg tilbake. Dette blir tydelig når gjenstander fra romertiden kommer til syne i alpene og vikinggraver på Grønland tiner.
Faktum er at det ikke finnes bevis for at et høyere CO2-nivå i atmosfæren medfører betydelig temperaturstigning. Derimot finnes det bevis på det motsatte. Tidligere tider viser store variasjoner i atmosfærisk CO2-nivå. Isutbredelsen på Jorden var større for 450 millioner år siden selv om det var ti ganger mer CO2 i atmosfæren.
For å vise at oppvarmingen i forrige århundre var unik og derfor angivelig menneskeskapt, lanserte Klimapanelet hockeykøllegrafen med brask og bram rundt årtusenskiftet. Ettersom data klimaforskere hadde brukt, viste nedgang i temperatur etter 1960, måtte man ty til triks. Men selv om man ikke er i stand til å forklare oppvarmingen med noe annet enn menneskelig aktivitet, betyr ikke dette at oppvarmingen er menneskeskapt.
Det viktigste spørsmålet i klimaforskningen gjelder hvor følsomt klimaet er for CO2. Siden Charney-rapporten kom i 1979, har det vært antatt at den globale gjennomsnittstemperaturen vil stige mellom 1,5 og 4,5 °C ved en fordobling av atmosfærisk CO2. Unntak er den nest siste hovedrapporten fra Klimapanelet der den nedre grense ble satt til 2 °C. Ettersom oppvarmingen har uteblitt i vårt århundre, gikk man tilbake til 1,5 °C i den siste hovedrapporten. Det er oppsiktsvekkende at man etter 40 år og enorme forskningsbevilgninger, er ute av stand til å tallfeste klimafølsomheten mer presist. Den uteblitte oppvarmingen tyder imidlertid på at denne klimafølsomheten ligger under Charney-rapportens nedre grense på 1,5 °C.
Tidevannsmålere viser at havnivået endres i takt med solaktiviteten. Når solen er aktiv, stiger havnivået, og det synker når solen er inaktiv. Solinnstrålingen varmer opp havet slik at det utvider seg. Det må finnes en forsterkningsmekanisme som knytter solaktivitet og klima sammen.
I en artikkel i Weekendavisen hevdet nylig den danske fysikeren Henrik Svensmark at hans forskerteam i 2017 fant den siste brikken i puslespillet som forklarer denne mekanismen. Men selv om det på verdensbasis årlig brukes mellom 20 og 30 milliarder kroner på klimaforskning, skriver Svensmark at det nærmest er umulig å få penger til solklimaforskning.
I Klimapanelets siste rapport (SR15) hevdes det i motsetning til tidligere rapporter at hele oppvarmingen etter Lille istid er forårsaket av menneskenes CO2-utslipp. Hvis derimot Shaviv og Svensmark har rett, betyr det at tiltakene våre politikere foreskriver, ikke vil ha merkbar effekt på temperaturen, men kun ramme økonomien. Den lave solaktiviteten vi nå opplever, gjør at vi snarere bør forberede oss på et kjøligere klima de neste tiår.