Grande smeller igjen døra, trekker pusten helt ned i magen og blåser det sakte ut av nesen. De røde brillene passet ikke til den røde jakka, hun merket blikkene i vandrehallen. Men ingen sa noe om det, de snakket bare om utgifter, og ville sette et tak på antall innvandrere.
En fra FrP ristet på hodet da hun snakket om en styrket integrering, at det ville gi pluss i boka. Men da klarte hun ikke å beherske seg lenger og skrek høyt.
– Nå orker jeg ikke å høre på mer rasisme, jeg blir skikkelig kvalm.
Men da så alle på Grande, brått merket hun at de røde brillene ikke passet til jakka, hun fikk en rar smak i munnen og nakken ble varm.
Grande trykket på knappen og fulgte med på heisens ferd opp fra garasjen. Så stoppet den, og døra gled sakte opp, men der sto Ola Borten Moe. Da tok hun heller trappen.
Irritert legger hun fra seg de røde brillene, drar ut skuffen og løfter opp brilleesken, åpner lokket og ser ned, det passer seg ikke med blå, ei heller gule. Så hun griper de grønne, setter de på nesen og ser seg selv i speilet. Smilet kommer frem, nå minnet hun mer om en blomst.
Brått får hun en alvorlig rynke i pannen, hun er så lei av all rasismen, folk ser bare fargen, og ikke mennesket bak. Men hennes parti har tatt ansvar og har med en innvandrer. Det er ikke lett, men partiet trenger noe å vise frem. Hun vil ikke gå i den samme fella som Lysbakken og Moxnes, de bare snakker om integrering. I hennes parti er handling viktigst.
Rune Berglund Steen sitter godt ned i stolen med beina på bordet, det var harde tider i bransjen, Sos Rasisme er konkurs og lederne sitter i fengsel. Antirasistisk senter har forsøkt å danne en ny organisasjon, men de 50 000 medlemmene til Sos Rasisme er borte og millionene lar vente på seg. Så kom beskjeden om at han ikke lenger skulle få flere millioner av tippemidlene. Rune griper linjalen med hvite knoker og slår den hardt i håndflaten. Blikket faller på en plakat «Hverdagsrasisme – vår tids folkesykdom, gi penger til Antirasistisk senter og bli frisk».
Brått slår han linjalen i pannen, reiser seg opp, vrir ryggen til den knaker, og løper ut av døra. Han går innom en blomsterbutikk og kjøper røde roser.
Men da han krysser gågaten opp til Stortinget kommer det en BMW i fart, bak rattet sitter det en tyrenakke med gullkjede og treningsdress. Rune kaster seg til siden og ender i et gjørmete blomsterbed. Så går han hele veien opp Løvebakken med tunge skritt.
Han åpner beltet, trekker inn magen og dytter den rutete skjorta godt ned i buksa, så tar han tak i den øverste skjorteknappen og presser den igjennom hullet. Dernest trekker han pusten dypt og banker på døra, brått går håndtaket ned og døra går opp, et hodet med grønne briller kommer ut av sprekken og sier,
– Jeg er oppta… åå er det deg Rune, kom inn, kom inn.
Grande setter Rune ned i en god stol og gir han en myk pute i ryggen. Så skjenker hun opp varm kaffe og servere han en søt kake. Dernest hever hun øyebrynene og sier.
– Det er så mye rasisme, jeg får helt vondt av alt, men i mitt parti er vi imot alle former for rasisme, det vet du, vi har plass til alle, vi har til og med en innvandrer med oss helt inn på tinget. Tenk det
Rune nipper til kaffen og nikker.
– Ja partiet ditt er vår støttespillere, men rasismen har blitt verre og vi må kjempe enda hardere, hvis vi skal utrydde sykdommen.
Trine løfter på de grønne brillene og klør seg på nesen.
– Hva kan mitt parti gjøre for å bekjempe rasismen.
Rune tar en bit av kaken, tørker vekk smulene om munnen og ser på Grande.
– Du må kutte ned på støtten til HRS med 500 000 og gi mitt senter 2,9 millioner.
Trine nikker.
– Det er en god ide, hele mitt parti vil det
Trine stikker hånden ned i den grønne vesken og tar frem en rød telefon, hun går mot vinduet og ser utover Karl Johans gate.
– Det er Grande her, hva heter han innvandreren igjen? Hva, å ja, Abid, det var det han het ja.
– Abid det er sjefen din, finn frem penn og papir og noter alt jeg sier. HRS skal miste 500 000, ellers trekker vi oss fra regjeringen. Forstått. Så skal du gi 2,9 millioner til Antirasistisk senter. Forstått!
Grande smiler til Rune og legger telefonen tilbake i vesken.
– Innvandring er veldig bra, jeg er glad at vi har fått til et så fargerikt fellesskap. Men han innvandreren i partiet mitt er helt umulig, det må være noe med kulturen deres. Han forstår ikke at det er jeg som er sjefen, han viser ikke god nok respekt for min autoritet.
Rune tømmer kaffekoppen, setter den hardt ned på asjetten og sier.
– Ja, jeg ble også nødt til å ha en hos meg.