I Dagens Næringsliv kan man lese om kulturminister Grande, som sier at hun er et «følelsesmenneske», og om politikerkollegaer av henne som sier at hun ofte gråter i viktige møter og forhandlinger.
Det er ingen grunn til å trekke i tvil at Grande ikke har kontroll på følelsene sine. Vi vet at når hun «får lyst på kar» så fins det ingen grenser for hva hun er villig til å gjøre. Det være seg alt fra å klype intetanende mannlige festdeltakere i ballefestet, til å lure med seg berusede guttunger ut i åkeren.
Grande beviste også nylig at hun ikke besitter diplomatikunstens edle lære, men lar sinne og frustrasjon gå utover partifeller. Det faktisk så kraftig at store sterke menn må sykmelde seg etter en verbal overhaling av Overhallaværingen. Når en utskjelling av kulturministeren kan ha slik effekt på en tøffing med pakistanske aner – hva vil da tafatte trøndere og en guttunge føle mon tro?
Det kan virke som Grande griner når ting går henne imot. Det være seg alt fra budsjettforhandlinger til personlige avsløringer, og ikke minst – Resett!
Det frekke nettstedet som tillater seg å fortelle sannheten har nok ført til mang en sint tåre fra den fyrrige rødtoppen. Det er jo såklart jævlig når noen faktisk avslører ens egen dobbeltmoral og uegnethet til en statsrådspost. Da må alle kluter settes til, slik at man kan få stoppet sannheten fra å spres.
Fire dager før valget hevdet Trine Skei Grande at det var «ekstremt usannsynlig» at Venstre ville gå inn i regjering med FrP, uten KrF. Men etter litt strigråt og noen hundre kameler svelget mothårs og på tvers – så gikk det greit alikevel. Det er utrolig hva man kan få til hvis man bare vil.
Tross alt er hun jo i godt selskap. Vi har jo FrPs Jon Helgheim som mener at fordi Norge har tatt imot så lite innvandrere dette året, så var det greit å gå med på å heve antall kvoteflyktninger. Det kan virke som at han hadde glemt at hele poenget var at det skulle komme færre innvandrere til Norge, ikke like mange som før. Hvorvidt Helgheim ble våt i tårekanalene etter kamel og dromedar svelging på et hitill ukjent nivå, vites ikke, men matematikklæreren hans må ihvertfall ha grått en skvett når han så Helgheims utregninger i innvandringspolitikken.
Det kan virke som stortingspolitikere er veldig følsomme mennesker. Den minste avsløring, beskyldning eller sågar litt kjeft, er nok til at det umiddelbart tas ut sykemelding. Her blir man krenket over en lav sko. Med en kjeft som en breiflabb og tårer som en krokodille, skal det veldig lite til for å sette følelsesmenneskene på Stortinget helt ut.
Men ikke Sylvi Listhaug.
Tenk å ikke ta ut sykemelding etter alt hun har vært igjennom. Det er ikke rart at de andre på Stortinget må se på henne som et utskudd.
Men når man er urasjonell og oppfører seg som grinern til Trond Kirkvaag, så er en statsrådspost det siste man burde inneha. Trine Skei Grande er rett og slett ikke skikket til å være minister, både på grunn av oppførsel og personlighet.
Det er ganske utrolig, men det kan se ut som sosialisten Åge Aleksandersens vise som egentlig ble lagd med en helt annen intensjon, regelrett er beskrivelsen av hvordan Grande & Co har oppført seg ovenfor det norske folk, og hva som vil bli deres ettermæle:
«Når mørket no har senka sæ
går æ stilt igjennom rommet
og følelsan dæm slit i mæ
ka vil framtida gi?
Og dein arven vi har gitt dæ
kain vær tung å ta med sæ.
Vil du spør oss, vil du last oss,
vil du kaill det før et svik?
For sola som gikk ned i kveld
ho ska skin før dæ, min kjære
Og fuglan som e fri dæm ska vis vei og ailt ska bli
mykji lys og mykji varme,
tru og håp det kain du få med.
Mange tåra, tunge stunde
e æ redd før at det blir.»