Uroen i Frankrike har gått inn i sin fjerde uke og nye runder med store demonstrasjoner er varslet over hele Paris førstkommende lørdag. Lite hjalp det at Emmanuel Macron har gjort en u-sving når det kommer til den foreslåtte avgiftsøkningen som utløste protestene til å begynne med. Det voldsomme sinnet blant demonstrantene kan derfor ikke forklares med enkle årsaker som marginale økninger på bensin- og dieselavgifter. Disse foreslåtte vedtakene var kun dråpen som fikk begeret til å renne over – misnøyen ligger mye dypere i den franske folkesjela.
Sinnet er ikke begrenset til Frankrike. Demonstrasjonene er nok et symptom på en større samfunnsrelatert misnøye som brer seg stadig over vår del av verden. De er representative for en større konflikt som finner sted i de fleste vestlige land i dag – en kamp som manifesterer seg på forskjellige måter. I Storbritannia ser man den i form av Brexit, i USA i form av Trump, mens i resten av kontinental-Europa ser man den i form av fremveksten av anti-etablissement partier.
Resultatet er at den etablerte politiske eliten på både høyre- og venstresiden i den vestlige verden sakte men sikkert mister kontrollen. En politisk dikotomi har oppstått – velgerne rømmer sentrum og klynger seg sammen på hver sin side av det politiske spekteret. Det beste eksemplet er Italia – hvor de statsbærende sentrumsorienterte partiene så å si har blitt utradert. Fløypartiene Femstjernebevegelsen og Ligaen har styrket seg kraftig og – absurd nok – gått i regjering sammen.
Misnøyen som ligger bak demonstrasjonene til de gule vestene er således ikke begrenset til Frankrike. Det handler om en større konflikt mellom de sosiale segmentene i vestlige samfunn som har tjent på økonomisk globalisering, og de som har tapt på det. Det handler om de mindre velstående rurale innbyggernes opprør mot den velstående urbane og metropolitanske befolkningen. Om landsbygda mot de større byene.
På samme måte som Trump og Brexit har sine kjernetilhengere i rurale områder, kommer kjernen av de gule vestene fra de franske distriktene. Som i resten av den vestlige verden, er dette utvilsomt de segmentene i våre samfunn som har tapt mest – og fortsetter å tape – på økonomisk globalisering.
Permanent økonomisk nedgang i distriktene
Som i andre vestlige land, blir den franske rurale middelklassen sakte men sikkert økonomisk utarmet. De tradisjonelle distriktsjobbene forsvinner ut av landet i høy hastighet. Bare siden finanskrisen bet seg fast i Frankrikes økonomi i 2008, har rundt en halv million industrijobber blitt borte i landet og trenden viser ingen tegn til å snu.
På landsbygda finnes det knapt jobber å finne utover offentlig sektor, butikkarbeid, konstruksjon, fiske og jordbruk – samt turisme for de heldige. Industriarbeid har for lengst flyttet til Asia og andre lavkostland, mens firmaer i teknologisektoren klynger seg sammen i de større byene som resten av Vestens tjenesteorienterte økonomi.
Det burde derfor ikke komme som noen overraskelse at de gule vestene først og fremst domineres av unge menn fra distriktene som ser at sine sosioøkonomiske forhold forsetter å forverre seg. Hovedvekten av Trumps støttespillere og Brexit-forkjemperne kommer fra en lignende demografisk profil. Dette er personer som føler at de ikke lenger har noen plass i dagens økonomiske system og som har fått nok av status quo.
Disse individene har sett sine fremtidsdrømmer forvitre som en konsekvens av dagens vanskelige økonomiske situasjon og ser mørkt på fremtiden. Hele den vestlige verden slikker fortsatt sine sår etter finanskrisen i 2008, og millioner av mennesker ser ikke noe lys i enden av tunnelen – bare bekmørke framtidsutsikter i vente.
Strukturelle problemer og illusjonen om handlingsrom
Det var de samme underliggende kreftene som ligger bak den siste tidens demonstrasjoner som førte til at Emmanuel Macron ble valgt til president i 2017. Folk hadde fått nok av Frankrikes etablerte politikere – på tvers av det politiske spekteret – som lover mye og leverer intet. Verken den tradisjonelle høyresiden under Sarkozy eller den tradisjonelle venstresiden under Holland holdt sine valgløfter under sine regjeringsperioder.
I denne sammenhengen ble unge Macron sett på som en outsider som kunne konfrontere Paris’ inngrodde politiske elite – en gruppe mennesker som tjener godt på dagens politiske og økonomiske status quo. Med en iboende positivitet, ble han ansett som et frisk pust som faktisk kunne få utrettet noe politisk, og klare å snu om på langvarige negative sosiale og økonomiske trender.
Det er dog en illusjon at denne oppgaven kan løses av Frankrikes president alene. Problemet er strukturelt og ligger i den institusjonelle arkitekturen til verdensøkonomien – med både en internasjonal og europeisk dimensjon. Internasjonalt har fremveksten av Asias merkantile industrimakter – med Kina i spissen – i stor grad rasert det som var av produksjon av industrielle forbrukervarer og andre arbeidsintensive industrier i rurale områder i Vesten.
Regionalt har EUs ubestridte hegemon – industrititanen Tyskland – opparbeidet seg et permanent konkurransefortrinn ovenfor sine europeiske partnere når det kommer til produksjon av industriprodukter gjennom eurosamarbeidet. Mange av Europas stater kan ikke lenger bruke styringsrenten og regulere verdien på egne valutaer for å motarbeide et stadig tap av konkurransedyktighet vis-à-vis Tyskland – slik som var tilfellet tidligere.
Selv om Vestens større byer fortsatt holder stand, har ikke de rurale områdene lenger noe konkurransefortrinn i et slikt internasjonalt økonomisk landskap. Resultatet blir at distriktene blir økonomisk skviset fra alle kanter, som sakte men sikkert bidrar til deindustrialisering og tap av jobber. Det finnes heller ingen politisk gjennomførbare økonomiske reformer som kan snu trenden for enkeltpolitikere.
Hvis disse internasjonale strukturelle ubalansene ikke tas tak i på en eller annen måte, har vi bare sett begynnelsen på en veldig skummel trend. Dessverre står enkeltstaters overordnede økonomiske- og sikkerhetspolitiske interesser som vanlig i veien for å finne fellesløsninger. Problemene kommer derfor til å foresette å tårne seg opp på hverandre og den sosiale uroen til å vokse i omfang.
Eksplosiv situasjon
I prinsippet er det ikke noe nytt som skjer. Franskmennenes tradisjonelle metode for å vise politisk dissens har alltid vært å ta til gatene for å demonstrere. Slike opprør har flere ganger funnet sted gjennom landets historie og er en del av den nasjonale kulturen – i mye større grad enn andre vestlige land. Det er derfor naturlig at taperne av økonomisk globalisering i større grad viser sin misnøye ved å ta til gatene enn i andre deler av den vestlige verden, men morgendagens demonstrasjoner har alle ingredienser for å komme ut av kontroll.
Ved siden av oppvekkelsen i de franske distriktene – synliggjort gjennom de gule vestenes raseri – er forstedsproblematikken mer aktuell enn noen sinne. Befolkningen i større franske byers forsteder er også et segment av den franske befolkningen som har tapt på økonomisk globalisering. I likhet med distriktene, har arbeidsintensive industrier for lengst flagget ut og arbeidsløsheten er skyhøy.
I denne sammenhengen, ser vi at flere og flere forstedsungdommer slenger seg på demonstrasjonene bare for å utøve vold, ødelegge og plyndre – noe som flere hendelser fra forrige helgs demonstrasjoner attesterer til. Mange av de 380 personene som ble satt på glattcelle for vold, hærverk og ordensforstyrrelser i Paris kommer nettopp fra forstedene. Gitt at demonstrasjonene er varslet til å bli større, er det all grunn til å frykte at omfanget av vold kommer til å vokse videre.
Uansett hva utfallet av lørdagens varslete demonstrasjoner blir, kommer ikke Macron til å ha noen politisk løsning på problemene. Årsakene som ligger bak kommer til å forbli de samme uansett hva han velger å gjøre. De underliggende internasjonale strukturelle økonomiske ubalansene kommer til å forbli – Frankrikes president alene er ikke mektig nok til å gjøre noe med det.
Selv om morgensdagens demonstrasjoner til slutt går relativt rolig for seg, er ikke dagens politiske status quo i Frankrike – og Vesten – på noen som helst måte bærekraftig på sikt. Det er for mange mennesker som har tapt på økonomisk globalisering og som nå har fått nok. De kommer ikke til å gi seg.