Trine Skei Grande opplyste på NRK Debatten torsdag at i forhandlingene med FrP om en økning av støtten til Human Rights Service på 500.000 så fikk Venstre gjennom en økning i støtten til såkalte «antirasistiske» organisasjoner med 17 millioner kroner. Blant annet en økning til meget kontroversielle Antirasistisk Senter med 2,9 millioner. Venstre betrakter nok at HRS på den ene siden og de såkalte «antirasistene» på den andre er motstandere i den ideologiske og politiske kampen som står om norsk innvandrings- og integreringspolitikk. Og det har de langt på vei rett i.
Men hva kan vi da si om FrPs «uttelling»? Svaret gir seg selv. Et mikroparti som Venstre har langt større gjennomslag for saker de mener er viktig, enn det FrP har. Og ikke bare det, FrP er villig til å ofre faktiske resultater på samfunnslivet for et isolert symbolsk vedtak om 500.000 i støtte til HRS. For i samme slengen aksepterer de at denne halve millionen blir helt overkjørt av at de pøser på med 17 millioner kroner til HRS sin rake motsetning, 17 millioner som kan brukes til å lønne personer som undergraver det HRS – og FrP – selv står for. Venstre – FrP = 34 – 1
En slik svak og integritetsløs forhandlingspraksis gir bare vann på mølla til de som mener FrP har mistet evnen til å forfølge sin egen politikk i denne regjeringen. Og hvordan skal det bli hvis også KrF skal inn med sine hjertesaker?
Det eneste som gir resultater for en juniorpartner i politikken er å gjøre seg kostbar og kunne true med å trekke støtten til andre partier. I dette tilfellet er det regjeringssamarbeidet FrP må true med å gå ut av.
Mange, ikke minst i Resetts kommentarfelt, er lut lei FrPs svakhet og tafatthet og sier rett ut at de har gitt opp partiet. Det kommer også forslag om å starte nye partier som skal bedrive skikkelig «opprinnelig» FrP-politikk.
Men til det kan man anføre en rekke betenkninger. I hovedsak går det på at kun en meget karismatisk ledelse vil kunne samle nok støtte og gjenkjennelseseffekt, og hvem skulle det være? Dernest at det blir meget vanskelig å identifisere og sile personer til en partiorganisasjon. Samt at man er nødt til å få synlighet og bli båret frem av medier med stort nok nedslagsfelt.
Ingen av disse elementene er på plass nå, og det er vanskelig å se at de kommer på plass i nær fremtid.
Men det man kan gjøre, er å se hva som skal til for å nå gjennom med å få ting på agendaen og presse eksisterende partier til å handle. Og det gjennomslaget ligger i mediene.
Og har man fått en solid plattform i medielandskapet, kan man se for seg to muligheter. Det ene er å presse – og støtte – FrP til å ta en mer effektiv og sterk forhandlingsposisjon, og, hvis det ikke går, alternativt tvinge frem et nytt parti som kan bæres frem på forberedt infrastruktur og nettverk av sympatisører.
Men en slik utvikling ligger fortsatt en stund frem i tid i norsk kontekst, med mindre noe ekstraordinært slår inn over oss fra utlandet.