– Lokaljournalistikkens oppgave er å forsvare lokalsamfunnet, sa en lokalavisredaktør til meg for noen år siden da vi i uformell sammenheng diskuterte den lokalavisens funksjon i samfunnet. Svaret forundret meg og la en alen til min forståelse av hvorfor lokaljournalistikken i Norge stort sett er uinteressant. En lokaljournalistikk som ser det som sin oppgave å forsvare lokalsamfunnet (mot hvem, kunne man spørre?), ser bort fra at det lokale samfunnet er splittet i mange interesser, og at de mange, sprikende interessene er grunnlag for konflikter i lokalsamfunnet.
En undersøkelse av ei forskningsgruppe fra Nord Universitet har i de siste dagene skapt en del diskusjon, blant annet i Aftenposten og i Dagsnytt-Atten i NRK. Til tross for funn som bekrefter det mange vet fra før, nemlig at viktige emne-områder, som asylinnvandring og arbeidsliv, blir forsømt av de lokale mediene, så er forskingsgruppens konklusjon etter å ha gjennomgått vel 6.500 artikler fra 24 lokale og regionale medier, at lokaljournalistikk er viktig for lokaldemokratiet. Sannheten er nok en annen.
Tilsløringen av viktige emneområder i lokaljournalistikken er mye mer utbredt i de lokale mediene enn i riksmediene. Og dette er ingen styrkning av demokratiet, men derimot en trussel mot demokratiet, for demokratiet forutsetter at det som har betydning for en sak, legges fram og diskuteres i full åpenhet. En hovedregel i journalistikken er også at det som har betydning (er viktig) for en sak, skal tas med i dekningen av saken. Det er en regel som kontinuerlig blir brutt av MSM og som derfor berettiger nettsteder som Resett, Document og Rights.
Lokaljournalistikken bygger på en harmonimodell av virkeligheten, og denne modellens bruk skyldes i stor grad lokale mediers behov for å overleve økonomisk. Og for å overleve, skygger lokale medier unna konflikter som skaper forargelse hos abonnentene og ikke minst hos lokale reklamekjøperne. Å møte folk som er gjenstand for såkalt kritisk journalistikk på det lokale handelssenteret eller kafeen, skaper dårlig grunnlag for nærgående reportasjer i lokalmediene, for ikke å snakke om den misnøyen som oppstår når det er journalistenes naboer som får kritisk søkelys rettet mot seg.
Nærhet, bekjentskaper og åpne, små lokalsamfunn skaper ikke gunstige forutsetningene for kritisk journalistikk. Det fører til at lokaljournalistikkens «kritiske blikk» ofte rettes andre steder enn innad, ja, heller utad, kanskje mot institusjoner og personer i en «forhatt» nabokommune.
Nærheten og «gjennomsiktigheten» i små lokalsamfunn gjør også at tendensen til å skygge unna tabu-emner blir større i lokalsamfunnene enn i riksmediene, der tabufiseringen av visse stoffområder er så utbredt at den er et alvorlig samfunnsproblem. Derfor leser man for eksempel i lokalavisene bare om asylanter når det er snakk om å la de innfødte lage og smake på fremmedlandsk mat, eller at når lokale asylmottak skal utvides eller legges ned.
I små kommuner der rundt 10 prosent av innbyggerne kan være asylanter, stiller de lokale mediene for eksempel aldri spørsmål om hva asylantene lever av, hva de eventuelt jobber med, hvordan de skaffer seg bolig, hvordan utslagene av dette er på kommunale budsjetter, og om de trives og er fornøyde med sine liv i den norske velferdsstaten.
Den statlige støtten til lokalavisene begrunnes med at de representerer et mediemangfold, men lokalavisenes innhold er stort sett skåret over samme lest, og ikke minst, det er ingen steder der den rådende politiske og ideologiske korrektheten står så sterkt som i lokalpressen.
I stedet for mediemangfold representerer lokalavisene et medie-enfold som bør reise spørsmål om hvorfor i all verden dette er noe som skattebetalerne skal finansiere over statsbudsjettet. Å mene at lokalavisene er en styrke for demokratiet og for mangfoldet, slik forskningsgruppen fra Nord Universitet gjør, kan få en til å lure på hva gruppen driver med. Det kan vel ikke være forskning?