Selv om tittelen kan virke bastant, skriver jeg den med ønske og håp om at mange leser mer enn bare tittelen. Denne gaven jeg snakker om pakkes ikke inn i papir, heller i ønske om å ville andre vel.
I vesten og mange andre verdensdeler har vi i dag avansert teknologi som kan på mange måter erstatte menneskelig kontakt. Vi har mobiler, datamaskiner og TV som gir nok sosialt stimuli så vi ikke trenger å ha så mye menneskelig kontakt. Men dette erstatter ikke den menneskelige siden av oss som trenger omsorg, og som har behov for tilhørighet, forståelse og kjærlighet.
Ensomhet er et tema jeg har skrevet om flere ganger tidligere.
Det å innrømme at man er ensom er forbundet med stor skam, som igjen påvirker livskvaliteten. NRK spør i en nylig lansert dokumentar om folk ville sagt det om de var ensomme. Flere av de spurte var det mange unge som så tilsynelatende sosialt aktive, men det viste seg at flere ikke følte at hadde noen nære å dele de viktigste følelsene med. Det er ikke lett å åpne en helt ny og sårbar side av seg selv fordi dette ofte krever mot og tillit til den som tar imot disse følelsene. Hvem ville trodd at man kunne være svært ensom i et rom fult av mennesker?
Å se at et menneske er ensomt når vi selv har det veldig hektisk er svært vanskelig. Vi stopper ikke opp for å se menneskene rundt oss lenger, og vi lar tiden, jobben, og hverdagen styre oss. Men vi kan likevel se etter tegn på ensomhet hvis vi ønsker å bidra til at et annet menneske skal ha det bedre. Da jeg som ungdom jobbet i kassa på meny kom det alltid mange eldre bort til min kasse. Disse likte best å handle tidlig på morgen når det var mindre trafikk og kø. De kunne snakke lenge av gangen, og ettersom de ble mer trygge på meg, fortalte de også mer om sitt liv.
Jeg lyttet alltid med stor entusiasme, selv om dette bidro til litt kø og irritasjon fra travle mennesker som trodde de skulle leve evig. Stamkundene ble en del av arbeidsdagen min, og etter kort tid forsto jeg at den lille praten vi hadde kanskje kunne være en av få samtaler de hadde i løpet av en dag.
Nå nylig møtte jeg på en eldre dame som etter beste evne forsøkte å snakke til kassadama på Rema1000. Personen bak kassa svarte med et påtvunget smil, og total ignorering av denne kunden. Heldigvis hadde jeg god tid, og denne eldre damen kunne fortelle meg at hun gledet seg så til jul.
Da skulle hun nemlig få besøk, og det var veldig stas. Hun spurte om hvor mange barn jeg hadde, og om jeg likte meg i Norge. Å snakke med eldre mennesker gir meg en god del kunnskap og innsikt i andres hverdag. Faktisk så har jeg aldri møtt en kjedelig og gammel person.
I Somalia der jeg er født, har eldre en mye bedre situasjon enn her. De blir sett på som ressurs og kilde til kunnskap. Vi satt ofte rundt et tre for å høre eventyr fra de eldre. De eldre høster derfor mye respekt og blir ivaretatt av storfamilien. Dette kan ikke kreves av en moderne vestlig familie der ting fungerer litt mer mekanisk. Alle familier har ikke mulighet til å ha bestemor hos seg mens de bytter på stell av henne. Det vi likevel kan gjøre er å huske mer på de eldre. Om du så sitter i kassa, eller du kjører bussen, tar blodprøver eller er en nabo. Å huske på disse små samtalene som kan berike andres liv er viktig budskap å ta med seg videre til det nye året.
Punkt to handler om å være rause med hverandre. Hvor ofte kjenner vi ikke på irritasjonen over folk i køen, i trafikken, ute i samfunnet eller hjemme. Hvordan går det med deg, er en veldig fin og omtenksom setning. Bruk den oftere, og lytt med omtanke.
Kommentarfeltene er et sted raushet virkelig er en mangelvare. Folk blir stemplet som landsforrædere, rasister, nazister, og andre unødvendige karakteristikk. Statsministeren måtte stenge av facebookveggen etter flere trusler og sjikaner.
Det kan ofte virke som at vanlig høflighet er fraværende så fort vi leser en sak som belyser andre meninger enn de vi er enige i. Å kalle andre stygge ting i kommentarfeltet påvirker ikke bare den personen som blir omtalt stygt, men alle andre som også vil uttale seg om samme sak.
Dette ødelegger bare den offentlige debatten og vi kan risikere å gå glipp av modige stemmer. Vær derfor mest mulig raus med dine medmennesker. En god leveregel jeg har forhold meg til er som følgende. Det jeg ikke kan skrive på en offentlig vegg med mange tilskuere. Det skriver ikke jeg på Facebook heller.
Tredje punkt i dette innlegget er et av livets viktigste punkter å mestre for å ha et godt liv. Nemlig tilgivelse. Både på kommentarfeltet, i det offentlige ordskiftet og i private relasjoner, kan det oppstå mange vanskelige situasjoner som krever at vi tilgir, og velger å gå videre. Det vil si at vi tar en varig og frivillig beslutning om å endre negative følelser og erstatte det med forsoning. Om denne frivillige handlingen ikke fører til forsoning, har du i det minste kvittet deg med unødvendige negative følelser som du egentlig ikke har behov for å bære rundt på.
Det sies at Buddha en gang sa følgende om sinne. «Å holde på sinne er som å drikke gift selv og forvente at den andre skal dø av det». Sitatet er ikke bekreftet som Buddhaen sitat, men den er likevel ganske kraftfull.
Siste punkt som også er min favoritt er ganske kort. Takknemlighet gir mer å være takknemlig for. Om du kan lese dette i et godt og trygt hjem, med mat i kjøleskapet, mennesker du er glad i, er du også langt heldigere enn millioner av mennesker. Vær derfor takknemlig for de små tingene i livet. De utgjør de største gledene.