Thailand. Illustrasjonsfoto: REUTERS/Chaiwat Subprasom
annonse

Senhøsten 2018 var jeg på ferietur til Thailand. På jakt etter pizza sammen med min lille datter på tre år kom vi over en liten pizzarestaurant i Jomtien i Pattaya. Umiddelbart ble jeg noe skeptisk siden det var to thailandske kvinner som stod bak disken (fordomsfull som jeg er), men pizza ble bestilt og vi satt oss ned for å vente.

Fem minutter senere kom det inn en mann med typisk sydeuropeisk utseende, og min skepsis ble erstattet med forventninger om en oppløftede pizzaopplevelse. Forventingene ble innfridd da det viste seg at dette var en som virkelig behersket kunsten å lage pizza; her var både pizzabunn og tomatsaus tålmodig laget fra grunnen av, og pizzaen ble stekt i ordentlig pizzaovn.

Da pizzaen ble servert kom vi i snakk. Eieren av pizzarestauranten, la oss kalle ham “Pierre”, en slank og veltrent mann i midten av 50-årene, snakket flytende engelsk og likte å prate. Jeg spurte ham om han var eier av restauranten, noe han bekreftet, og om hvor lenge han hadde bodd i Thailand.

annonse

«Fem år, men dette er andre gangen jeg bor i Thailand. Jeg var en periode tilbake i Frankrike etter første opphold her nede, men denne gangen blir jeg nok værende for godt,» sa han med en stemme og et kroppspråk som utstrålte en behersket oppgitthet. Hvorfor det? ville jeg vite.

– Frankrike tilhører ikke franskmenn lenger, det er ikke mitt land lenger. Det har kommet alt for mange innvandrere, spesielt muslimer. Det har ikke vært bra for landet. Jeg følte meg ikke trygg lenger sist jeg bodde i Frankrike, spesielt om kveldene da jeg gikk hjem fra kontoret. Alt er ikke fryd og gammen her i Thailand heller, men her er jeg i det minste fremmed i et fremmed land, og ikke fremmed i mitt eget land.

Han slo ut med armene på sedvanlig sydlansk vis og fortsatte: «Vi hadde gode liv i Frankrike tidligere, men ikke nå lenger. Lønningene og pensjonene er lave. Vanlige folk har ikke mye til overs etter at de faste regningene er betalt. Jeg ser sjeldent turister fra Frankrike her. De har rett og slett ikke råd til å komme.»

Samtalen gikk videre om situasjonen i Europa, spesielt om Tysklands katastrofale håndtering av flyktningstrømmen i 2015, om den pågående migrantinvasjonen fra Afrika over Middelhavet, og om utviklingen i Sverige.

“Pierre” var tydeligvis godt oppdatert på disse temaene, og han levnet spesielt ikke sistnevnte land mye håp for fremtiden: «I Sverige er det jo nesten like ille som i Frankrike.»

Siste ukes protester i Frankrike anført av “De Gule Vestene” fikk meg til å tenke tilbake på mitt møte med Pierre. Han er nok ikke blitt mindre lysten på å bli værende i Thailand nå.

annonse
annonse
annonse
Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon