Først og fremst vil jeg tilslutte meg Else Britt Kristiansens viktige kronikk, hvor hun avslører norske feministers hykleri når de for åpen skjerm gråter for ofre for seksualisert vold i den tredje verden, men glatt ignorerer det økende antall gruppevoldtekter og overfallsvoldtekter i vårt eget nabolag.
For å få det sagt; seksualisert vold skal vi ikke godta, akkurat som at vi ikke skal godta enhver form for vold mot uskyldige. Ikke fra våre egne landsmenn, og heller ikke fra våre innvandrende gjester. Vi skal heller ikke sitte stille og se på vold i alle former utspille seg i andre deler av verden.
Min agenda med denne teksten er flerdelt.
1) Hvorfor er seksualisert vold en egen form for vold?
Hvorfor deler man da ikke også inn alle andre former for vold? Det finnes hundrevis av måter å utøve vold på. Likevel har seksualisert vold fått en opphøyd status. Argumentene for dette er få og diffuse. Vi blir fortalt at seksualisert vold er et spesielt overgrep, og slik er det bare. Denne volden er visstnok mer «intim» og derfor alvorligere enn annen vold.
Vel, jeg tror ikke offeret for blind vold som ble ødelagt for livet en natt på byen i 2009, og som i dag sitter i rullestol, helt vil ha forståelse for hvorfor en kvinne som ble voldtatt, men i dag ikke har fysiske mén, er et større offer enn ham (eller henne). Den mentale bagasjen som voldtektsofrene må leve med er tatt med i betraktningen, men denne belastningen har også offeret for den blinde volden, for ikke å glemme ofre for ren psykisk vold.
Grunnen til den opphøyde statusen til seksualisert vold er fordi den visstnok hovedsaklig rammer kvinner. Seksualisert vold har vært den perfekte salgsvare for feminister som ønsker å selge kvinners offerstatus og samtidig ha mulighet til å demonisere menn. Bekjempelsen og fortielsen av narrativet om at mange menn, kanskje like mange som kvinner, også er ofre for seksualisert vold, er et tegn på dette. En aksept av menn som ofre for seksualisert vold ville ødelegge for den gode feministiske salgsvaren som seksualisert vold i dag er.
2) Stiller bekjempelse av seksualisert vold kriteriene for fredsprisen?
Bekjempelse av seksualisert vold er – akkurat som bekjempelse av alle former for vold – et imponerende og ærverdig prosjekt. Det betyr ikke at innsatsen kan krones med Nobels fredspris. De siste årene har tolkningen av fredsprisen blitt stadig videre og enkelte år direkte absurd. Fredsprisen var opprinnelig ment for tiltak som direkte eller indirekte skaper fred, det vil si enten å innføre våpenhvile i en pågående krig eller sørge for at den aldri starter.
Årets fredsprisvinnere har såvidt jeg vet aldri vært opptatt av det. De har istedet jobbet med å lindre krigens plager – hos ett kjønn. Selv om arbeidet er viktig, så lukter det sterkt av «la krigen fortsette, så lenge dere ikke utnytter kvinner». Det blir som å fokusere på å lindre kvalmen hos en kreftpasient, men la selve kreften spre seg uhemmet. Dette har ingenting med fredsskapning å gjøre. At mottakerne ikke har politisk makt til å stoppe kriger er forståelig, men da er de heller ikke de riktige vinnerne.
3) Den ene av mottakerne, Denis Mukwege, har i intervjuer uttalt at kvinner er de største ofrene i krig.
Han stiller seg dermed i den samme køen som blant andre Hillary Clinton «women are the main victims of war», hvor man forsøker å selge en annen feministisk løgn; at krig rammer kvinner hardest. I offerkonkurransen så er det åpenbart alltid kvinner som rammes hardest. Men sjelden er dette en større løgn enn i krigssammenheng. Det er alltid menn som har utgjort majoriteten av dødsofre i krig. I moderne tid har det i mange kriger vært flere sivile dødsofre enn militære. Men ikke glem at også menn er sivilister, og at disse oftest blir massakrert først og kanskje også som de eneste (Srebrenica, anyone?).
At kvinner lider under krig er ikke verre enn å bli drept. Den eneste forskjellen er at kvinner kan fortelle om deres lidelser etter krigen, det kan de døde mennene ikke. Det betyr ikke at kvinnene har det verre i krig, det betyr bare at mennene ikke blir hørt.
Det har vært mange mannlige og hvite mottakere av fredsprisen opp gjennom årene. Mange av mottakerne har vært politikere. Men det sier seg selv at fredsskapning ofte foregår på politisk nivå. De siste årene synes det imidlertid som om de hvite mennene kvoteres bort. Mottakerne er i dag hovedsaklig fargede eller kvinner. Dette er ikke tilfeldig. Det handler ikke om at hvite menn ikke lenger utfører fredsskapende arbeid, men at utdelingen av fredsprisen følger den regjerende identitetspolitikken hos venstresiden; at majoriteten (når ble forresten hvite menn en majoritet?) ikke skal anerkjennes.
Noe annet som synes å ha blitt det nye, uoffisielle kriteriet for prisen, er at mottakerne skal ha bistått kvinner i en eller annen forstand. Årets mottakere er ikke de første som fokuserer på kvinner. Det synes ikke å ligge moralsk prestisje i å hjelpe menn. Også dette i tråd med venstresidens identitetspolitikk.
Er fredsprisen blitt en feministpris?