Klimapolitikken er Macrons fanesak helt siden det franske presidentvalget. Da Trump trakk USA ut av Parisavtalen svarte Macron øyeblikkelig med en kampanje som han kalte «Make our Planet great again», et stikk til den amerikanske presidenten.
Siden har Macron lagt ned enorm prestisje i å spille en ledende rolle i den globale klimadebatten. Før presidentvalget uttalte Macron til BBC at EU må reformeres, alternativet er Frexit.
Nå demonstrerer de gule vestene for både Frexit og presidentens avgang, og nei til alle reformer som ikke kommer folket til gode i form av skattelettelser. Macron har varslet samfunnsomveltninger som vil snu opp ned på hele det franske samfunnet, og som det minst globalistiske folket av alle ikke vil være med på.
Hvis de politiske problemene på hjemmebane medfører at presidentens dagsorden for reformer kjører av sporet – hva da med de omfattende grønne omstillingene han har gått til valg på og som han og skryter av med store ord og løfter i sine mange taler utenlands?
Franskmennene har for lengst innsett at Macrons klimaeventyr vil koste rekordbeløp som han må hente inn i form av skatter og avgifter. At han ikke selv har innsett tidligere at det før eller siden må komme en folkelig reaksjon er forunderlig. Men i disse dager kommer sannheten for en dag og presidentens skjebne står på spill.
Macron er på defensiven, men han har neppe gitt opp sin reformiver. Ved å utsette de upopulære avgiftene på bensin og diesel, kjøper han seg bare tid. Men det ligger et permanent, undervurdert raseri i befolkningen. Dette faktum kan ikke Macron hverken overse eller fjerne ved å utsette beskatningen av eget folk. Og han kan ikke politisk få både i pose og sekk. Han må velge.
I sin TV–tale fra Élyséepalasset beklaget presidenten for første gang sin arrogante væremåte. Men det overdådige palasset som speiler makt og elite var ingen god setting for en tale til folket, og dessuten var det et opptak. En direktetale tok han ikke sjansen på.
Macron holder bevisst god avstand til vanlige folk, dette ser alle og det blir hele tiden påpekt i media. Da hjelper det lite å pynte med trikoloren og EU-flagget i bakgrunnen og avslutte med «Vive la Republique».
Françoise Fressoz, politisk kommentator i den Macron-vennlige avisen Le Monde, skriver at presidentens innrømmelser på ingen måte er uttrykk for en kapitulasjon eller handler om en grunnleggende politisk kursendring.
Le Figaro uttrykker bekymring for at innrømmelsene, som er stipulert til over 10 milliarder euro årlig, vil få store negative konsekvenser for fransk økonomi. Men den konservative avisen innrømmer samtidig at dette er nødvendig i en situasjon der nasjonens demokratiske fremtid står på spill.
Protestbevegelsen oppfordrer til nye demonstrasjoner for femte lørdag i strekk.
Myndighetene er handlingslammet og frykter at opprøret skal bre seg og påføre det økonomisk skjøre landet ubotelig skade.
Regjeringen kan i desperasjon innføre unntakstilstand, men det vil være kraftig provoserende og tenne enda flere gnister. Ifølge meningsmålingene har de gule vestene omkring 70 prosent av befolkningen i ryggen, det vil si at bevegelsen har legitimitet. Macron sitter i en håpløs klemme.
Den franske trykkokeren består ikke bare av etnisk franske demonstranters misnøye, men også av muslimsk vold som systematisk ødelegger det franske samfunnet. Den doble trykkokeren kan eksplodere når som helst.
Akkurat som Robespierre lever Macron i sin egen boble, en fantasiverden. Begge ble ydmyket og avkledd, begge ble konfrontert med egen stupiditet. Robespierre falt til slutt for eget grep, Macron står for tur.
Marseillaisen vil igjen runge i de historiske gatene. En symbolsk inspirasjon for det franske folket. Alle vet at Frexit vil bety Macrons exit.