Vi kjenner alle til den såkalte Valla-saken, altså historien om hvordan Gerd-Liv Valla i 2007 etter anklager om trakassering av LOs internasjonale sekretær, Ingunn Yssen, ble tvunget til å trekke seg som LO-leder. Spørsmålet er om Venstre etter partileder Trine Skei Grandes utskjelling av sin egen stortingsrepresentant Abid Raja for åpen mikrofon nå har fått sin egen Valla-sak.
Under budsjett forhandlingene i høst erklærte Grande, ifølge VGs referat, i en telefonsamtale med Høyres finanspolitiske talsperson, Henrik Asheim: «Han (Raja) er ute etter å ta meg. Han driver en kampanje mot meg, og drar partiet ned i gjørmen.»
Vi vet ikke om Grande var klar over at Asheim hadde skrudd telefonen på høytalerfunksjon da samtalen fant sted, slik at ikke bare Asheim, men også Raja og Fremskrittspartiets finanspolitiske talsperson, Helge André Njåstad, fikk høre utskjellingen og bakvaskelsen av Raja.
I etterkant av telefonsamtalen ble Raja sykmeldt.
Dersom Grande var klar over at Asheim hadde skrudd telefonen på høytalerfunksjon og befant seg i et møte med andre personer til stede, er saken et soleklart eksempel på grov mobbing, som trolig ville ha ført til oppsigelse dersom en sjef eller arbeidstaker hadde oppført seg på denne måten.
Men selv om Grande ikke skulle ha vært klar over at andre enn Asheim kunne overhøre samtalen, er saken graverende. En partileder baksnakker på det groveste et eget partimedlem overfor en politiker som tilhører et annet parti.
Det er også grunn til å merke seg Grandes måte å ordlegge seg på i samtalen med Asheim: «Han er ute etter å ta meg.» Tilsynelatende oppfatter Grande det at folk er uenige med henne, sier noe hun ikke liker eller motarbeider henne, nærmest som en eksistensiell trussel. Folk er ute etter å ta henne.
Det mest interessant – og for Grande særdeles lite flatterende – er imidlertid håndteringen av telefonsamtalen mellom Grande og Raja. Man skulle ha trodd at Grande som en voksen person burde ha forstått at den offentlige utskjellingen av Raja var dum og uakseptabel, og at det eneste hun kunne gjøre for å begrense skadevirkningene, var å gi Raja en uforbeholden unnskyldning.
Men nei. Ifølge VGs oppslag om saken fant det fire dager etter telefonsamtalen sted et oppvaskmøte der Grande, Raja, Venstres parlamentariske leder, Terje Breivik, og statssekretær ved Statsministerens kontor, Audun Rødningsby, var til stede. Møtet skal ha vært opphetet og følelsesladet og endt med at man ble enig om at Grande offentlig skulle beklage utskjellingen av Raja. Eller sagt på en annen måte: Grande ble presset til å gi Raja beklagelsen han hadde krav på, omtrent som en bølle på rektors kontor presses til å be sitt offer om unnskyldning.
At Venstres parlamentariske leder Terje Breivik måtte gripe inn for å tvinge Grande til å be Raja om unnskyldning er oppsiktsvekkende. Og enda mer oppsiktsvekkende blir det når statsminister Erna Solberg sender en av sine statssekretærer for å være flue på veggen – eller om nødvendig presse Grande – under møtet. Tydeligere kan det ikke sies at Solbergs tillit til Grande er mildt sagt tynnslitt.
At de etablerte massemediene ikke ser parallellene mellom Grande-Raja-saken og Valla-saken, og at de ikke som grådige ulver har kastet seg over møtet i etterkant av Grandes utskjelling av Raja er utrolig. At statsministeren sender sin statssekretær til å delta på et møte der en partileder og statsråd tvinges til å beklage en bøllete behandling av et partimedlem må savne sidestykke i norsk politisk historie.
At Erna Solberg ikke lenger har tillit til henne er dessuten bare et av Grandes problemer. Grande er omstridt i Venstre på grunn av en egenrådig lederstil og et samarbeid med Fremskrittspartiet som store deler av grasrota misliker. Venstre stuper på meningsmålingene. Å miste Abid Raja, en dyktig politiker som er godt synlig i media og appellerer til urbane middelklassevelgere, har Venstre ikke råd til. Og dette er Raja selvfølgelig klar over.
Mye tyder på at Trine Skei Grande går tunge dager i møte. Kanskje er hennes dager som partileder allerede talte?