Jeg har lest Den usynlige regnbuen av Arthur Firstenberg. Firstenberg er kjent som en forkjemper for de «el-følsomme» – og av mange sett på som en ren konspirasjonsteoretiker. Det var derfor med en viss avventende skepsis jeg startet lesningen av hans magnus opus.
For å ta det beste først: Boken er en fest å lese, særlig for slike som meg som er interesserte i obskure historiske detaljer. Firstenberg tar oss med på en reise gjennom forskning og vitenskap fra tidlig moderne tid og fram til i dag. Det er masse interessante anekdoter og det er tydelig at han har brukt mye av de siste 30 år på et dypdykk i forskning rundt medisin og elektromagnetisme.
Kunnskapsnivået er høyt, detaljene er mange, kildene endeløse, men allikevel er det hele fremstilt på en populærvitenskapelig måte som gjør hele boken relativt lettlest (med unntak av enkelte kapitler).
Oversettelsen er utmerket håndtert av Einar Flydal. Språket er litt «gammelmodig», uten at dette må forstås som noe negativt: Her er det klassisk bokmål som gjelder, det er nesten overraskende at han ikke bruker «efter» i stedet for «etter».
Elektrisitetens historie
Vi kommer godt under huden på de ulike fasene i utvikling og utnyttelsen av elektrisiteten. Men poenget med boken er selvsagt å forsøke og bevise hvordan dette påvirker mennesker, og hvilken negativ innvirkning all strålingen vi omgir oss med påvirker oss direkte. Dette er både det mest spennende med boken, men samtidig føles det ikke alltid like overbevisende.
Influensa
Firstenberg mener at store og raske endringer i de elektromagnetiske feltene vi omgir oss med, har skylden for flere av de største pandemiene vi har opplevd siden slutten av 1800-tallet. Først når jernbane og telegrafstolpene spredte seg utover USA, England og også Europa. «Kraftlinjenes tidsalder ble innevarslet av influensapandemien i 1889», kan vi lese.
Deretter får utbredelsen av de store radiosenderne som særlig USA tok i bruk i 1. Verdenskrig skylden for Spanskesyken, som drepte titalls millioner mennesker over hele verden.
Så kom radar for fullt utover siste del av 50-tallet, og en ny influensaepidemi fulgte, den såkalte Asiasyken som brøt ut i 1957. I 1968 gjorde satelittene sitt inntog, dermed fulgte Hong Kong-syken, influensaepidemien som brøt ut nettopp i 1968.
Korrelasjonene er virkelige, og det er lett å la seg overbevise. Men allikevel er det noe som skurrer. For det første går Firstenberg tilsynelatende i fellen å likestille korrelasjon med kausalitet, noe som ikke er i henhold til vitenskapelige prinsipper.
Riktignok viser han til mye reell forskning, og selv om jeg ikke har muligheten til å lese gjennom tusenvis av forskningsrapporter, så virker det meste relativt legitimt. Men koblingene mellom de ulike undersøkelser og effekten på menneskers helse fremstilles ikke helt overbevisende. Allikevel er det så mye av interesse at videre forskning virkelig føles på sin plass.
Ellers så er han innom uforklarlig biedød, eksplosjon av hjertelidelser, angstlidelser, akupunktur etc. Hele veien peker han på elektrisiteten og stråling som direkte innvirkende.
Placebo
Firstenberg har dessuten tidligere vist en manglende forståelse eller aksept for placebo-effekten i sine utlegninger. Når han f.eks. i sine vurderinger om utplasseringer av satelitter henviser til at et stort antall såkalte «el-følsomme» fikk til dels kraftige reaksjoner, så må det vel være nokså åpenbart å stille spørsmålet om ikke dette skyldes placebo, angst og psykosomatiske årsaker? Frykten for de nye satelittene kan da ha manifestert seg i fysiske plager?
Uansett vil jeg anbefale boken. Man kan ikke umiddelbart avvise alt han kommer med som konspirasjoner, det er for mye dokumentasjon og forskning som peker på at elektromagnetiske krefter virker fysisk inn på oss mennesker (men også dyr og planter). Så jeg vil ikke konkludere, men velger heller med en viss skeptisk innstilling å anbefale dere og lese boken selv, for å gjøre opp deres egen mening.
Det vil uansett bli en både lærerik og underholdende lesning.