Det er ganske forstemmende at NTB nærmest daglig har med minst en nyhet om hva Audun Lysbakken har ment, foreslått eller sagt. Denne mannen som er leder for det partiet hvor de som er mest blåst politisk befinner seg, får uforholdsmessig mye plass. Andre ekstremister er ikke i nærheten.
Lysbakken har kommet med mange dumme forslag i Stortinget. Det ene gjerne dummere enn det andre. Han har imidlertid fått gehør sågar fra utenriksminister Ine Marie Eriksen Søreide, for sitt siste imbesile forslag. Han ber regjeringen utrede muligheten for å opprette et fond for å sikre oppreising og rehabilitering til ofre for konfliktrelatert vold.
– Et slikt initiativ er positivt. Vi ønsker å utforske om det finnes muligheter for et slikt fond, selv om det også kan være andre muligheter, sier Eriksen Søreide.
Når Lysbakken og SV ønsker seg et slikt nasjonalt fond, så svarer Eriksen Søreide at hun ikke avviser det, men sier at det også er fordeler med store internasjonale fond som har oversikt, distribusjonskanaler og ofte stort apparat på bakken.
Globalisten i henne er vond å holde tilbake.
Alt dette for å blidgjøre legen fra Kongo, Denis Mukwege, fordi han var en av fredsprisvinnerne. Nå skal det sies at ofre for seksualisert vold i krig og konflikter er en styggedom. Men i krig blir dessverre alle virkemidler tatt i bruk, uansett hvor jævlige de måtte være. Mukwege har også gjort en stor innsats på dette området som er prisverdig.
Men nå er det snart på tide at Lysbakken og de andre politikerne på løvebakken snart forstår at Norge er et lite ubetydelig land nesten oppe ved Nordpolen. Med litt over 5 millioner mennesker i hele landet er vi på størrelsen med en middels stor europeisk by. Det blir for dumt at vi er det landet som skal betale for absolutt alt og alle – sågar de som holder til på den andre siden av jorden.
Ett sted må nesten grensen gå. Det er faktisk litt av hele problemstillingen – vi har ingen grenser lenger! Ingen landegrenser og ingen grenser for dumskap heller. En nasjon kjennetegnes ved særtrekk som sosial og kulturell identitet og var i utgangspunktet knyttet til grupper med felles opprinnelse og fødested.
Slik er det ikke lenger. Lysbakken og Eriksen Søreide vet å klage på pengebruk og kostnader når det gjelder den vanlige mann, men har alltid penger nok så lenge det er snakk om noen eller noe som ikke har noe med oss å gjøre i det hele tatt.
Hva med å tenke litt på oss selv? Sikre minstepensjonister en verdig alderdom. Skaffe nok sykehjemsplasser slik at alle kan ha enerom og verdighet. Bygge flere sykehus slik at ingen trenger å ligge på gangen eller i en sal sammen med mange andre, og ikke minst, slippe å stå i kø for å få en operasjon.
Men politikerne våre gjør det motsatte. De legger ned sykehus og sentraliserer alt. Dette er en skam!
Hvem har Eriksen Søreide sosial og kulturell identitet med tro når hun kan være med på noe sånt? At Lysbakken foreslår de mest vanvittige ting, er mer forståelig, men at landets utenriksminister både sier ja til Acer, migrasjonspakten og nå sågar vil ha enda flere utenlandske fond som Norge skal betale mesteparten av, det er helt uvirkelig og totalt uforståelig.
Men når nasjonalfølelse og patriotisme er blitt til noe stygt, og raushet ovenfor mennesker vi ikke har noe med å gjøre i det hele tatt, har blitt normen, så blir det slik. Men hvor har alle disse som ønsker at vi skal ta vare på afrikanere og arabere fått det ifra? Hva startet denne tankegangen? Hva er det som får noen til å oppgi sin egen nasjonale identitet for et ønske eller drøm om at alle skal være like og leve sammen i en eneste stor gledesrus?
Dette startet allerede etter krigen. Det begynte allerede da på skolene rundt om. Man sang sanger om at «alle er vi forskjellige, men det er utenpå» osv. Kommunistene i Norge og resten av venstresiden inntok lærerværelsene. Deretter har det bare aksellerert. Denne kongstanken som først ble tenkt ut av personer innad i nazisystemet og senere iverksatt av sosialister, har sågar spredd seg til den borgerlige fløyen i dagens politiske landskap.
Det blir som å stå med en billett i hånda til turen med RMS Titanic – det ser utrolig imponerende ut og man yrer av spenning over å få bli med dette nymotens vidunderet – bare for å bli med ned i undergangen mens Lysbakken står og holder rundt Eriksen Søreide ved baugen mens orkesteret fortsetter å spille.
De gule vestene i Frankrike begynte forsiktig det første opprøret. Det kommer mye mer.