Hvis rasisme er fremmedfrykt, så burde botemiddelet være å lytte til hverandre, ikke bare skyte ut en kronikk fra skyttergraven og stenge bunkeren. Om man etter en glassklar debatt, der våpnene fortielse og fornektelse blir lagt igjen ved døren, fremdeles vil kritisere noe ved en kultur, er det da rasisme?
Tanken på nordmenn og europeere som rasister blir med jevne mellomrom gitt mikrofoner og penner i mediene. Det er gode penger i den hypotesen. Og tanken får stå nokså uimotsagt av fremtredende personer. Haddy Jammeh skriver i VG om hverdagsrasisme. Hun føler seg mer norsk utenfor Norge enn i Norge fordi hun må vise frem passet så mange ganger på Gardermoen. Skribenten skyver frem enkelteksempler for å stemple nordmenn som rasister. Hun drar også med seg Sylvi Listhaug i samme setning som en som har sagt på en buss at han og Sylvi skal utrydde alle negre.
Hva er vitsen med å videreformidle en misoppfatning om Listhaugs ståsted fra en rasists sinnssyke resonnementer? Er det en ganske åpenlys hentydning til at også Listhaug egentlig er rasist? Jeg får ikke disse enkelthendelsene til å stemme med det helhetsbildet jeg daglig ser i et av verdens mest innvandringstette strøk. Norge er befolket av svært tolerante mennesker.
Å vise frem utskudd som dekke for noe man ikke skal se ordentlig på er like meningsløst som å fronte ekte rasisme. Noen få vil alltid være rasister. De er så få i Norge at vanlige folk ikke føler annet enn forakt for dem. Det er ingen underliggende sympati med hva de «står» for. Vi sitter ikke på bussen og smiler om vi opplever rasisme. Vi reagerer med ekte sinne gang etter gang. Selv om det motsatte vil skje i enkelttilfeller. Hvis mannen i Jammehs eksempel var beruset og aggressiv er terskelen høyere for å agere mot ham. La ham ralle frem dritten sin. Ingen tar ham alvorlig. At man er redd betyr ikke at man er enig.
Det er heller ikke et rasistisk nettverk av millionærer i Norge. Hadde det vært det hadde de prøvd mye hardere. Rikingene kunne ha begynt med å gi rundt 300 millioner i «pressestøtte» til en egen rasistisk avis. Fulgt opp med å donere titalls millioner til rasistiske tenketanker. Det er en utbredt tanke, som skrives på alvor, at Resett og HRS er henholdsvis en rasistisk «avis» og «tenketank». Tallene er ikke tilfeldige, de hadde omtrent utlignet hva som i dag doneres til presse og såkalt inkluderende organisasjoner.
Og nå er politikerne også åpne om at de skal oppdra pressen. Den «ikke bindende» migrasjonserklæringen legger føringer på hvordan pressen skal omtale migrasjon. Overtrampet fra FN var såpass stort at selv redaktørforeningen slo tøffelen i talerstolen!
Fortidens glemte røst
«Vi tror at i vårt land skal det ikke være noen minoritet eller majoritet. Det skal bare være mennesker. Og disse menneskene skal ha de samme juridiske og politiske rettighetene. Med andre ord: Et fullstendig rasismefritt og likestilt samfunn.
Vi tror at det er vår oppgave å utdanne mennesker med hensyn til hvordan de ser på verden. Siden sorte aldri har levd i et sosialøkonomisk system, må de lære å leve i et. Og fordi de alltid har levd i et rasedelt samfunn, må de lære å leve i et samfunn som ikke er rasedelt.»
Ordene er frihetsforkjemperen Steve Bikos, fra et intervju med tysk Tv i 1977, rett før han ble arrestert og myrdet av apartheidregimet i Sør-Afrika. De var livredd for Bikos’ anti-voldstanker. Hans utstrakte hånd skremte dem. Han avvæpnet alle forsøk fra den eskapistiske og styrende minoriteten. De ville vri på ordene hans, slik gjøre ham like voldelig som det Mandela var før ham. Men Biko sto ved sitt egale og antirasistiske menneskesyn i en tid da få i den frie verden hadde klandret ham om han hadde søkt hevn.
Å snakke om sort bevissthet, slik Biko gjorde på syttitallet, gav mening. I et land der du ikke kunne sitte på samme benk som hvite i parken ble du indoktrinert fra fødselen til å tro at du var mindre verdt. Det er slik diktaturer holder på makten, ved å holde i hevd en løgn forkledd som sannhet.
Nåtidens udefinerbare begreper
Å snakke om sort bevissthet i dag er en helt annen sak. I hvert fall i den vestlige verden. Alle oppgående mennesker vet at hudfarge i seg selv bare er pigment. Et hudens hjelpemiddel for å beskytte kroppen mot solen. Derfor er rasisme blitt til noe annet, noe udefinerbart som stadig forflytter seg, slik at det forblir et maktmiddel for dem som tjener på at begrepet hefter ved noen andre enn dem selv. Uten troen på at rasisme er utbredt blir det ingen statsstøtte for organisasjoner som ARS. Og siden de har navnet Antirasistisk senter kan de aktivt søke å forme begrepet så det gagner dem. Men da fanatikeren Dag Herbjørnsrud gikk for langt i sin kritikk av det nye rasismebegrepet i Store norske leksikon måtte selv leder i ARS, Rune Berglund Steen, unnskylde at han publiserte kritikken til Herbjørnsrud.
Lever vi i et rasistisk Europa? Vi lever i et splittet Europa der den største redselen ikke er ufunderte tanker om hva som er bak naboens dør. Det er en begrunnet redsel for at det finnes et hat mot Vesten og den kulturen som råder i Europa. Det siste terrorangrepet i Strasbourg fikk relativt sett lite medieoppmerksomhet sammenlignet med lignende hendelser de siste årene. Er vi blitt vant til at det skal være slik? Og å rope Allahu akbar har ingenting med islam å gjøre? IS har ingenting med islam å gjøre?
Jeg vet i hvert fall at hudfarge ikke har noe med islam å gjøre. Allah er for muslimer den ene panteistiske Gud. «Profeten» vekket Allah til live blant massene. Så alle er potensielt muslimer. Separat sett er det en «inkluderende» religion. Om du bare godtar den.
Dystopier florer i filmer, serier og litteratur. Noe i samfunnet må de næres av. Men politikere er ufundert positive. Majoriteten av politikere og kultureliten har samlet seg i en vindtett sal. Står på rekke og rad i dannet samtale. Begynner en av brikkene å skjelve, så faller hele spillet. De har bygger et så stivt nettverk at innspill som ikke føyer seg i rekkene de står på må forties og fornektes. Da er det godt FN skriver spillereglene for dem, så de slipper å tenke selv.