De siste ukene har det vært en voldsom debatt og oppmerksomhet om FNs Migrasjonspakt. Regjeringen har som kjent til hensikt å signere denne pakten den 19. desember.
Men; det er påfallende hvor forskjellig kunnskapen er om dette i befolkningen. De som leser alternative medier som Resett, Document og Rights, har både kunnskap om hva avtalen innebærer og også god kjennskap til f.eks hvilke land som ikke kommer til å slutte seg til avtalen. Disse er også gjerne medlem av grupper på Facebook hvor man kan diskutere ytterligere, samt bli løpende oppdatert.
De som derimot hovedsakelig leser tradisjonelle aviser i tillegg til å se nyhetene på NRK og TV2, virker derimot påfallende lite informerte om hva FNs Migrasjonspakt innebærer og hvor stor motstanden i Europa er. Resett kunne den 27. november fortelle at hele 85 % ikke engang hadde hørt om FNs Migrasjonspakt.
Dette er ikke overraskende. Jeg leste gjennom papirutgavene til Aftenposten og Dagens Næringsliv den 27. og 28. november, og kunne omtrent ikke finne et ord om avtalen noen steder. Dette er påfallende, all den tid denne avtalen vil kunne få mye å si mange år framover både økonomisk og politisk. Det er ikke overraskende at størstedelen av befolkningen ikke fikk med seg detaljer og konsekvenser av FNs migrasjonspakt all den tid tradisjonelle medier nesten ikke omtalte den.
Videre sørger nyhetsdekningen rundt demonstrasjonene mot migrasjonspakten til at vanlige folk vegrer seg for å slutte seg til dem som er bekymret og kritiske til avtalen. De tradisjonelle nyhetsmediene omtaler til stadighet dem som er kritiske til FNs migrasjonspakt – og også innvandring generelt – i negative ordelag.
Jeg finner det dypt bekymringsverdig for det norske demokratiet at en så viktig og omfattende avtale som FNs migrasjonspakt kan bli signert av regjeringen, samtidig som det store flertallet av befolkningen ikke vet noe om den overhodet. Det er et demokratisk problem at kunnskapen om denne og andre viktige saker, ikke når fram til dem som vil bli berørt. Pressen burde vært mer kritiske til regjeringen og stilt dem spørsmål som hvorfor ikke avtaleteksten ble oversatt til norsk tidligere, og om det har noen betydning for regjeringen at stadig flere land velger å si nei. Hva er det norske myndigheter har forstått som myndighetene i USA, Australia, Estland, Israel, Tsjekkia, Ungarn, Bulgaria, Polen, Belgia, Sveits, Slovakia og Østerrike ikke har forstått? Disse landene vil altså ikke slutte seg til FNs migrasjonspakt og flere andre land vil også trolig si nei.
Demokratiets styrke har jo nettopp vært at man har kommet frem til gode og brede løsninger for folk flest ved å diskutere og grundig analysere ulike muligheter. I tilfellet FNs Migrasjonspakt er det tydelig at befolkningen ikke har fått den informasjonen fra myndighetene og media som man kunne forvente. Folk flest har ikke hatt mulighet til å gjøre seg opp en kvalifisert mening.
Er det et tegn i tiden at større og større beslutninger blir tatt uten at befolkningen får det med seg? Ønsker vi det slik?