Det er mye snakk om russiske desinformasjonskampanjer i USA for å påvirke poltikken der, men hvordan står det til i Europa? Ifølge en rapport gjort av European Parliamentary Research Service, har Russland igjen tatt i bruk gamle Sovjet-metoder for å skaffe seg økt politisk innflytelse på kontinentet.
Russland har flere metoder for å nå dette målet, men spredning av desinformasjon er blant de viktigste. Målet skal være å undergrave samholdet til europeiske land, slik at det blir vanskeligere å ha en felles europeisk politikk ovenfor Russland.
Hvor alvorlig er omfanget av disse kampanjene? Hvordan utføres de? Hvilke land er mest utsatt? Resett ville undersøke nærmere og har derfor tatt kontakt med den tsjekkiske tenketanken European Values. Institusjonen har en avdeling som heter Kremlin Watch-programmet, som jobber med å eksponere slike russiske innflytelsesoperasjoner på heltid.
Som følger kommer Resetts intervju med Veronika Víchová, koordinator, analytiker og ekspert på russiske innflytelsesoperasjoner.
Hva gjør dere på Kremlin Watch? Når ble dere etablert?
– Kremlin Watch er et av tre programmer på den tsjekkiske tenketanken European Values, som ble etablert etter at Tsjekkia ble med i EU i 2005. I utgangspunktet fokuserte vi på å forklare EU-politikk til det tsjekkiske samfunnet, men i løpet av de siste årene har vi fokusert mer på sikkerhetsrelaterte utfordringer – spesielt soft security.
Hva fikk dere til å endre fokuset deres?
– I 2015, etter den russiske annekteringen av Krim og krigen i Øst-Ukraina, begynte vi å legge merke til mer desinformasjon i det tsjekkiske medielandskapet – spesielt på nett. Denne desinformasjonen ble ofte sitert av noen av våre politiske representanter, så vi ønsket å takle dette problemet, som er grunnen til at vi etablerte Kreml Watch-programmet.
– Vi fokuserer på å overvåke og analysere russiske desinformasjonsoperasjoner i Europa, og hvordan vi best kan motvirke og bekjempe dem. Foruten overvåking, gir vi også politiske råd til regjeringer og til det sivile samfunn om hvordan man burde håndtere trusselen fra russiske desinformasjonskampanjer.
Hvordan finansieres organisasjonen deres? Hvem er deres økonomiske støttespillere?
– Vår finansiering kommer fra ulike kilder. En del av den er privat – folk kan sende bidrag hvis de anser vårt arbeid som viktig. Vi mottar også midler fra noen utenlandske offentlige institusjoner. Vi har for eksempel gjort prosjekter i samarbeid med British Foreign and Commonwealth Office, med Det internasjonale Visegrad fondet, og med det nederlandske utenriksdepartementet. Vi er en gjennomsiktig organisasjon, så kildene bak all vår finansiering er lett tilgjengelige på vår hjemmeside.
Hvordan ser russisk innflytelsesoperasjoner normalt ut og hva er de viktigste metodene?
– Metodene er forskjellige i hvert enkelt land. I Tsjekkia, for eksempel, har vi rundt 40 nettsteder som vi anser som kilder som produserer og sprer desinformasjon. Da vi begynte å overvåke disse nettstedene, la vi merke til at de ikke er selvstendige. De er knyttet til et større nettverk som er en del av en hybrid russisk strategi for å oppnå politisk innflytelse i europeisk politikk. Videre har man den offisielle russiske mediekanalen Sputnik. Foruten desinformasjon er det flere synlige tiltak for å påvirke politikere – ofte på et svært høyt nivå. I Tsjekkia er hovedpersonen president Miloš Zeman, som har et godt forhold til russerne.
Hva mer kan du si om disse nettstedene og hvor mange lesere har de?
– De drives vanligvis av lokale tsjekkiske borgere som er ideologisk tilbøyelige til å støtte Russland og spre russiske politiske narrativer og desinformasjonskampanjer. Sju av de mest relevante nettstedene har til sammen rundt 1 million lesere, men det er umulig å si nøyaktig hvor mange, spesielt når man inkluderer sosiale medier. 25% av det tsjekkiske folk har mer tillit til disse nettstedene enn til tradisjonelle tsjekkiske medier. Over 30% av den tsjekkiske befolkningen tror for eksempel at Ukraina styres av fascister.
Hvilke andre verktøy bruker russerne til å påvirke den offentlige debatten i Europa?
– Russerne støtter anti-etablissement grupper og bevegelser over hele Europa. Ytre høyre eller ytre venstre – det spiller ingen rolle hvilken side av det politiske spekteret man ser på. Det finnes også andre metoder som ikke blir brukt i Tsjekkia, men som er viktige andre steder. Vi ser for eksempel at Kreml bruker russiske minoriteter i diverse europeiske land ikke bare for propaganda, men også for spionasje og etterretningsoperasjoner. Det er mange spionasjeaktiviteter og et stort antall russiske etterretningsoffiserer i flere europeiske land.
– Det er også økonomiske operasjoner som har politiske mål – hovedsakelig innen energi. Det er for eksempel for tiden pågående forhandlinger i Tsjekkia om hvem som skal utvide atomkraftindustrien. I denne forbindelsen er det mye lobbyvirksomhet fra russerne på vegne av atomfirmaet Rosatom, en kampanje som støttes av den tsjekkiske presidenten.
Hva er målene med disse operasjonene?
– Målene for disse operasjonene er hovedsakelig relatert til russisk innenrikspolitikk. Putin ønsker å sitte med makten så lenge som mulig. Han ønsker å få et ettermæle som en historisk viktig russisk statsleder. For å oppnå dette, er han avhengig av at russiske borgere ikke blir for kritiske til hans styre.
– I denne sammenhengen, ville det være veldig uheldig for hans regime hvis for eksempel Ukraina vender seg mot Vesten. Hvis Ukraina klarer å bli et ordentlig velstående demokrati og integrere seg i Vesten, vil det gi russerne et eksempel på at det finnes andre typer regjeringer som gir rikdom og velstand.
Hvorfor driver Kreml med innflytelsesoperasjoner i andre europeiske land?
– Putin trenger at andre europeiske land er tolerante overfor sin aggressive politikk i Ukraina og andre steder. De fleste av disse hybridoperasjonene har derfor som mål å svekke EU- og NATO-medlemslandene internt. Russland forsøker å skape uenighet og forverre eksisterende politiske motsetninger i Europa. Fordi når disse landene er opptatt av interne forhold, kommer de ikke til ha kapasitet til å fokusere på hva som foregår på Russlands grenser.
– Det overordnede målet er derfor å svekke europeiske land for å underbygge økt uenighet i EU, NATO og hele den euro-atlantiske strukturen, slik at Vesten blir mer likegyldig eller ettergiven når det kommer til russiske aggressive aktiviteter. I et slikt fragmentert politisk miljø er det for eksempel lettere å drive med lobbyvirksomhet for å kvitte seg med det nåværende europeiske sanksjonsregimet mot Russland.
Har vi sett en økning i russiske innflytelsesoperasjoner i løpet av de siste årene? Hvis ja, hvorfor?
– Ja, dette er faktisk en av grunnene til at vi etablerte vårt program. Jeg tror at Russland blir mer og mer selvsikkert og kommer til å øke intensiteten på disse operasjonene hver måned fremover på grunn av den tilbakeholdne responsen til Europa og NATO. Noen europeiske ledere anerkjenner ikke en gang at problemet eksisterer.
– Tiltak mot Russland for å avskrekke slike handlinger har nærmest vært ikke-eksisterende. De nåværende økonomiske sanksjonene har hatt en relativt liten innvirkning på det russiske regimet, og de er for svake for å stoppe Russland fra å avstå fra sin aggressive politikk.
Hvilke land er mest utsatt, og hvorfor?
– Det er ikke et europeisk land som ikke er utsatt, men landene i EUs østlige partnerskap som ligger geografisk nærme Russland er utvilsomt mest sårbare. De baltiske landene er også svært utsatt, men de er bedre forberedt for å håndtere trusselen. Alle EU-land er imidlertid utsatt for russiske innflytelsesoperasjoner, fordi Kreml forsøker å undergrave EUs kapasitet til å gjøre kollektive beslutninger. Dette er spesielt relevant i utenrikspolitikken hvor de fleste avgjørelser fortsatt må være enstemmige.
Hva er ditt råd for å best eksponere russiske innflytelsesoperasjoner i Europa?
– Mange spør fortsatt om flere beviser, men vi mangler ikke bevis. Det har allerede vært mye eksponering. Eksponering skjer hele tiden – for det meste av sivilsamfunnet, men også i enkelte land av sikkerhetsinstitusjoner. Så det jeg tror vi trenger å gjøre, er ikke å eksponere, men å svare.
Hvordan ville et slikt svar sett ut?
– Vi må vise Russland at vi ikke liker det som skjer. Vi bør derfor også vurdere å styrke de økonomiske sanksjonene, spesielt etter hendelsen i Azovhavet med den ukrainske flåten. Vi bør også utarbeide en europeisk versjon av Magnitsky-loven for å vise de russiske oligarkene – som ofte reiser til Europa og anvender Vestens økonomiske system – at denne typen oppførsel ikke er akseptabel. Det er mange tiltak vi kan ta på regjeringsnivå som for øyeblikket mangler og som gjør det mulig for Russland å intensivere operasjonene som truer oss.
Hva mener du europeiske land bør gjøre for å motvirke dem effektivt?
– Det første som må gjøres i Europa, er å etablere en felles enighet om at trusselen i det hele tatt eksisterer. Dette har fremdeles ikke skjedd, på tross av de mange hendelsene og angrepene vi har sett i løpet av de siste 3-4 årene. Når en slik enighet har blitt nådd, blir det mye enklere å gjennomføre felles tiltak og vise at vi ikke så lett kan påvirkes.
– Videre, må det absolutt gjøres en større innsats for å forbedre europeisk strategisk kommunikasjon. Mange europeiske land undervurderer alvoret i problemet og kommuniserer ikke effektivt med sine borgere. Selv EU har til nå bare publisert en handlingsplan for ta grep. Planen ønsker å tildele mer mi bare felleseuropeiske midler til strategisk kommunikasjon, men vi vet fortsatt ikke hvordan det vil fungere, og om det vil bli effektivt.
Tror du at en slik samordnet innsats i det hele tatt er mulig med tanke på de tette båndene mange europeiske land har med Russland?
– Sannheten er at det er mange EU-land som ikke er klare for å stå opp mot Russland på grunn av tette politiske bånd – hovedsakelig underbygd av økonomiske relasjoner, spesielt innen energi. Det er først og fremst disse landene som undergraver ethvert felles europeisk politisk svar. Jeg kan nevne Hellas, Kypros, Italia, og kanskje Ungarn som eksempler. Disse landene vil ikke stå mot Russland fordi de frykter at de vil miste de økonomiske fordelene som kommer fra deres forhold til Kreml.
– Kremlin Watch publiserer en årsrapport som rangerer til hvilken grad forskjellige europeiske regjeringer står opp mot russiske innflytelsesoperasjoner i Europa. Rangeringen går fra «Fullskala forsvarere» til «Kremls samarbeidspartnere». Jeg anbefaler leserne dine å ta en titt på den.
Gitt all uenigheten internt i EU, tror du at det i hele tatt vil være mulig å ha en felles europeisk politikk når det kommer til disse innflytelsesoperasjonene?
– Det kommer ikke til å bli lett. Det vi trenger er at et større EU-land tar en ledende rolle. I lang tid håpet vi at dette skulle bli Tyskland. Faktisk, før det tyske valget i 2017, var det mange stemmer i Tyskland som advarte mot russisk innblanding og påvirkning i europeisk politikk. Men etter valget ble det ikke gjort noen tiltak – Tyskland vegrer seg fortsatt for å snakke om problemet.
– Så hvis et større EU-land som Frankrike eller Tyskland bestemmer seg for å ta ledelsen, vil det være mye enklere å overtale mindre EU-land om å delta i denne politiske debatten. Det kommer ikke til å være lett å snakke med en samlet stemme, men problemet kommer ikke til å forsvinne på egenhånd.
Hvordan ser fremtiden til russiske innflytelsesoperasjoner ut i Europa?
– Jeg tror ikke det er mulig å fullstendig stoppe disse operasjonene, men vi kan stå opp mot dem og forsvare oss selv. I det minste til det punktet hvor vi ikke er så sårbare for dem. Men det er en langsiktig kamp – det er noe vi må gjøre i mange år fremover.
For å snu på spørsmålet. Hva med vestlige innflytelsesoperasjoner i Russland? Som for eksempel operasjonene til Radio Free Europe / Radio Liberty (RFERL) i landet?
– Jeg tror ikke at Vesten bruker en tilsvarende mengde ressurser for å påvirke den russiske befolkningen – eller at det i hele tatt ville være mulig. Hvis man ser på RFERL, sprer det ikke desinformasjon. Det er et gjennomsiktig og faktabasert medium som ikke forsøker å dekke over sine politiske mål – i motsetning til de fleste russiske kanaler.
– Uavhengige medier i Russland er nesten ikke-eksisterende. En stor del av innholdet som RFERL produserer er faktisk gjort av lokale borgere og journalister som tar for seg lokale utfordringer og problemer ikke bare i Russland, men også i de asiatiske landene hvor RFERL opererer. Dette er absolutt ikke sammenlignbart med den russiske strategien som er organisert og som aktivt søker å undergrave europeiske land fra innsiden med svært illegitime midler.