Erling Marthinsen anmelder i Resett den 15.12.2018 boka «Den usynlige regnbuen – historien om elektrisiteten og livet» av Arthur Firstenberg. Han anbefaler boka som interessant, lærerik og godt dokumentert, men noen av de kritiske merknadene syns jeg er så misvisende at de bør kommenteres.
For ordens skyld: Jeg har oversatt boka og har etter mer enn 30 års arbeid innen IKT og telekom i snart ti års tid gravd i forskningen på temaet og skrevet omtaler av det jeg finner.
Marthinsen hevder at forfatteren, Arthur Firstenberg, skal være kjent som «konspirasjonsteoretiker». Så langt jeg kan se, har han ikke skrevet noe som kvalifiserer til en slik utdefinering, men er strengt vitenskapelig og fakta-orientert.
Derimot anklager han telekom-bransjen for å underslå forskning som påviser helseskader fra mikrobølget stråling. Der har han mange medisinere og forskere med seg, og en rekke analyser av bransjens lobbyvirksomhet overfor offentlige organer, både i USA, i WHO og i EU.
Metodene som dokumenteres, er av samme type som tobakksindustrien tok i bruk. En omfattende beskrivelse, med tett dokumentasjon av hvordan dagens grenseverdier er blitt til og opprettholdes gjennom slik forskning finner du her: Se særlig i vedleggets kapitler 8–10.
I omtalen kritiseres Firstenberg for å tolke statistiske sammenfall (korrelasjoner) som årsaksforklaringer – altså f.eks. at igangsetting av store nye elektromagnetiske felt, f.eks. fra strømnett, telegrafi, globale radio- og radarsystemer, falt sammen med store influensa-pandemier. Eller at framveksten av de store sivilisasjonssykdommene kreft, hjertelidelser og diabetes skjedde i takt med elektrifiseringen.
Men en slik innvending rammer ikke:
Firstenberg er selvsagt klar over at korrelasjon ikke betyr årsak. Derfor bruker han svært mye plass på å trekke fram ulike slags materiale som tyder på at det foreligger reelle årsaksforhold. Alt fra kostholdsvaner til smittestudier gjennomgås. Så kan man diskutere om bevisene er tilstrekkelige: Det vil i slike saker alltid finnes rom for tvil.
Marthinsen synes også at Forstenberg overser at helseplager fra elektromagnetiske felt, f.eks. økt dødelighet når nye mobilnett starter opp, kan forklares som placebo. Det er heller ikke en kritikk som rammer, selv om Marthinsen i prinsippet kunne tenkes å ha rett:
Firstenberg beretter om reaksjoner som kommer uforvarende, uten at man aner at noen slik eksponeringskilde er kommet til, og han dokumenterer en rekke tilfeller av skadevirkninger på dyr, fugler, aborter hos hester, etc. Det foreligger dessuten en drøss forskningsartikler som viser effekter på blåskjell, etc. Dette er neppe placebo-reaksjoner.
Risikoen er nok langt større for at de skeptiske overbruker placebo-forklaringen og for lett avviser at slike akutte reaksjoner er realiteter.
Boka leverer ikke det endelige ord. Men den er en usedvanlig rikholdig og veldokumentert populærvitenskapelig og dramatisk fortelling. At både skeptiske lesere og de mer bibeltro vil finne interessant og utfordrende stoff gjorde at jeg syntes det var en viktig bok. Der er Erling Marthinsen og jeg enige.