I Dagsnytt 18 den 19. desember 2018 mente seniorrådgiver i Norsk Flyktninghjelp, Pål Nesse, at det er lurt for Norge å åpne døren for at klimaflyktninger får bosette seg i Norge for midlertidig opphold.
Dette er overraskende for meg å høre, ettersom vi har utfordringer nok med dagens mengde flyktninger, asylsøkere og innvandrere i Norge. Jeg er redd for at Norge åpner dørene for nok en kategori migranter, og at vi blir sittende med en enda større økonomisk belastning bestående av mennesker som ikke ønsker å dra hjem når det er trygt. Flyktninger koster samfunnet nok som det er – noen DN-journalister har anslått ca. 250 milliarder kroner i året med stort og smått.
I mange tilfeller ser vi at mange flyktninger nekter å dra tilbake til sine hjemland. De har ingen incitamenter til å returnere. Stikkordet er økonomi. For eksempel er det en del kvinner som gifter seg uten ekte kjærlighet bare for å bli i Norge. Trygder og sosiale ordninger er andre stikkord.
Under debatten nevnte Nesse at for eksempel Maldivene en dag kommer til å forsvinne og at vi må være villige til å hjelpe. Og det er greit, det. Vi kan hjelpe dem nærmere der de bor. Hvis det faktisk skjer at Maldivene en dag forsvinner er det viktig at lokale myndigheter forbereder seg godt med tanke på når katastrofen skulle inntreffe. Øygruppen forsvinner ikke over natten, og det vil være tid nok for Norge til å hjelpe med å omplassere befolkningen i trygge nærområder. Det er vel også rimelig å anta at lokalbefolkningen helst vil bosette seg sammen i tilsvarende samme kulturelle sfære som de kommer fra. Akkurat som det er sannsynlig at nordmenn heller flytter til Danmark enn til Japan hvis vårt eget land skulle bli ubeboelig.
Hva er klimaflyktning? Om det er en flom eller orkan er det som regel vær, ikke klima. Klima er summen av vær og værutvikling over tid. Hensikten med flyktningkonvensjonen er at flyktninger skal repatrieres når det er trygt. Man skal kun gi dem midlertidig beskyttelse i mellomtiden. Hvis man skal inkludere klima som en årsak til krav om beskyttelse, når opphører behovet? Klimaet endrer seg sakte, og en utvidelse av flyktningdefinisjonen vil med denne begrunnelsen gi oss en rekke nye, permanente innbyggere som erfaringsvis blir NAV-klienter, en ny underklasse som vil øke de sosiale forskjellene i Norge.
Mennesker lever ikke lenge nok til å oppleve dramatiske klimaendringer. Det har vært klimaendringer de siste hundre årene som kanskje er like dramatiske som de vi for tiden blir advart mot. Men av samtiden har meteorologien stort sett blitt opplevd som dårlig vær. Vi har i Norge har også opplevd «ekstremvær», som flom og storm, men det har vært forbigående og vi har kommet oss videre. Selv etter Katrina har New Orleans blitt gjenoppbygget, og folk bor der fortsatt.
Det er derfor en dårlig idé å åpne dørene for «klimaflyktninger». Som ved ordinære flyktningsituasjoner kan vi hjelpe langt flere langt bedre ved å gjøre det i nærområdene. Ja, Norge er et fint land å bo i, og det er sikkert mange som kunne tenke seg å bosette seg her. Men norske politikere har et ansvar for å ivareta egen befolkning, og det gjør man ikke ved åpne slusene for hele verdens mennesker. Og det er vel slik at hvis man er klimaflyktning, så ønsker man vel ikke å søke «tilflukt» i en del av verden hvor det mørkt og kaldt halve året? Da burde kanskje heller nordmenn være de som kvalifiserte til å være klimaflyktninger?
Dette innlegget er også publisert i Nettavisen.