Slike menn har kommet også hit til Europa. Når to friske unge jenter fra vårt eget område på kloden voldtas og drepes på grusomste vis er det mange som reagerer med avsky. To unge liv er slukket for godt og hvorfor skjedde det spør man seg?
Det spekuleres i media på om de to ble utsatt for en terrorhandling. Det media så langt har fortalt vitner om at det kan være en politisk-religiøs, IS-relatert henrettelse, og det er også verdt å notere seg hvem som antas å være gjerningsmennene.
I denne sammenheng var det to skandinaviske jenter som ble voldtatt og drept i Marokko. I mange andre sammenheng er det norske, svenske, danske, finske og europeiske jenter og kvinner som angripes, voldtas og i noen tilfeller drepes av denne type menn her i Europa.
Finsk statistikk viser at menn fra Afghanistan og Irak er 40 ganger oftere mistenkt for seksuallovbrudd enn finske menn (i forhold til sitt antall i landet). Overrepresentasjonen er enorm.
I Sverige er forholdene verre enn som så. Gjerningsmennene er ofte muslimske menn, med eller uten oppholdstillatelse. Svenske politikere, som Moderaternas Hanif Bali – født i Iran i 1987 og kom til Sverige som 3-åring, sier i forargelse rett ut at svenske kvinner oppfattes som horer av muslimske menn, og dermed er de fritt vilt.
Medias rolle er viktig
Når mediene her i Norge; NRK, TV2, VG, Dagbladet osv omtaler en syrisk asylsøker, som har voldtatt en tenåringsjente her i Norge, heter det «43-åring voldtok 13 år gammel pike».
Det er kun de nyere mediene som Resett, Document og HRS, som peker på at det er en 43 år gammel asylsøker, med behov for å få beskyttelse her i Norge, som er gjerningsmannen. Voldtekten av barnet skjer i påvente av svar om oppholdstillatelse.
Det reises sjelden spørsmål i de store mediahusene om en slik voldtektsmann skal bli kastet ut av landet. Det manglende mediafokuset bidrar selvfølgelig til at rettsapparatet ikke settes under press for å statuere eksempler. Ei heller politikerne får noen spørsmål rundt hvor vellykket det er å la folk fra andre land vi ikke vet hvem er få gå fritt blant oss.
Måten norske medier fremstiller de nyankomne på er avgjørende for hva slags holdninger vi får til innvandring av alle slag og tilhørende integrering. Når de etablerte mediene underslår fakta, gir de oss lesere, seere og lyttere kun deler av sannheten.
Medienes rolle bidrar også til å skape innsikt i om stor muslimsk innvandring er et gode for oss eller ei. Med tanke på at en migrasjonspakt ble vedtatt av FN med stort flertall i går 19. desember – en pakt Norge har sluttet seg til – ville et grundigere fokus på pakten ha vært et demokratisk gode for oss.
Også med tanke på at det er 250 millioner migranter på reisefot, mange med et ønske om å komme til Europa, ville det være viktig om mediene peker på hva en stor tilflytning av mennesker med helt annen religion og kultur enn de fleste av oss vil bety for oss.
Så kommer det vanskelige spørsmålet; Hvorfor kommer ikke NRK, VG og andre med slike opplysninger?
Hvorfor kommer det ingen artikler og nyhetssaker som belyser nærmere de påstandene som foreligger om at vi kan hjelpe 1000 ganger flere i deres nærområde, fremfor å bringe flyktninger hit?
Hvis svaret er at vi kan gi 3 millioner mennesker tak over hodet, mat, medisiner og skolegang og fremfor alt trygghet i deres nærområde, hvorfor insisteres det da på å bruke like stort beløp på å hjelpe 3 tusen mennesker her i landet?
Innvandringsskepsis på tross av mediene
Det er mange sider ved innvandring og «innvandringsregnskapet» norske medier aldri tar tak i. Det er nemlig slik, at det er «en bakside av medaljen», når det gjelder innvandringen mediene ikke ser ut til å ville se nærmere på.
Hvordan er det egentlig for barn, jenter og gutter, å vokse opp i familier med «tung religiøs bakgrunn», type islam? Har de unge noen reell frihet til å velge?
Vi vet svaret, og vi vet at det foregår æresdrap, vold og utfrysing, når norskfødte barn av foreldre med bakgrunn fra en fremmed kultur velger å gå imot familiens ønsker. Ikke alle ønsker å bli kledd opp med hijad, ikke alle godtar å bli tvangsgiftet med en totalt fremmed person to, tre ganger eldre enn de selv er.
«Barnefattigdom» hører vi mye om. 100 tusen norske barn er definert inn i denne kategorien, og antallet skyter i været med stor innvandring. Har du lest en artikkel noen gang i VG, NRK, Dagbladet, Aftenposten som stiller spørsmålet «…hvorfor lager innvandrere fra Afrika 4, 5, 6, 7, 8, 9 barn, når de bor i en to-roms leilighet og begge foreldre henter inntekten fra NAV?…»
En holdningsundersøkelse (IMDis Integeringsbarometer) laget av Institutt for Samfunnsforskning viser for 2018 blant annet:
– 48 prosent mener integreringen går dårlig, 18 prosent mener den går bra
– 56 prosent mener innvandring skaper mer utrygghet i samfunnet
– 55 prosent mener innvandring øker faren for terroraksjoner
– 47 prosent mener innvandring er en trussel mot velferdsstaten
– 45 prosent mener innvandring er trussel mot grunnleggende norske verdier
– 41 prosent mener vi bør ta imot færre innvandrere, 31 prosent mener vi bør ta imot flere
– 52 prosent mener det vil være vanskelig å bo i et område der flertallet har innvandrerbakgrunn
– 51 prosent mener islam ikke er forenlige med norske verdier
Har du sett disse tallene i norske medier annet enn i de nyere mediene Resett, Document, HRS? Antakelig ikke, fordi norske medier ser ut til å være mest opptatt av å pynte på sannheten og å oppdra oss leserne, seerne og lytterne til å bli «mer innvandringstolerante».
Det er altså på tross av og ikke på grunn av medienes presentasjon av «innvandring og integrering» så vidt mange allerede er skeptiske til deler av innvandringen og dernest mener integreringen går for dårlig.
Mangel på åpen debatt er farlig
Med drapene i Marokko, og de ekstremt mange voldtektene europeiske jenter og kvinner har vært utsatt for av utenlandske menn med muslimsk bakgrunn de siste 5-10 årene som bakteppe, er det grunn til å stoppe opp å tenke nøye over hva du får presentert av de store, norske mediahusene.
Du tror selvfølgelig ikke at det er mulig at selveste statskanalen, NRK -som du betaler lisens til, gjør annet enn å rapportere «alt som er viktig for deg helt objektivt». Du som betaler flere tusen kroner årlig for et abonnement på Aftenposten, og har holdt avisen de siste 40 årene, tror heller ikke at avisen holder tilbake noe for deg.
Det vi vet er at 75 prosent av de som kom i 2015 som «flyktninger» ikke var reelle flyktninger, men noen som «slang seg med på bølgen» og fikk innpass i Europa. Hvordan kunne det skje? Hvorfor ble ikke disse avvist og sendt tilbake raskere?
Svake politikere, som lar seg presse av mediene, aksjonister, innvandringsliberale og hjelpeorganisasjoner som suger masse penger ut av statskassene med sin «hjelp», er delvis årsaken til at Europa i dag har en fremvekst av høyrekrefter vi ikke har sett maken til siden før og under den 2. verdenskrig.
Hadde seriøse politiske partier og seriøse medier valgt å kalle en spade for en spade, belyse og gripe fatt i de reelle utfordringene som finnes knyttet til innvandring og integrering og tatt folks bekymringer på alvor (ref. tallene ovenfor), ville man sluppet fremveksten av «misnøye-partier» med rot i rasisme.
Det er nesten umulig for oss lesere, lyttere og seere å finne ut «hva som ikke skrives» i de store mediehusene. Da er de observasjonene du selv gjør gull verdt. Når du sammenligner det du selv opplever, fanger opp hva andre forteller og søker etter fakta flere steder enn kun hos de etablerte mediene, får du et mer komplett bilde.
Det er viktig i et demokrati, der vi skal velge politikere for flere år av gangen, at vi har folk som spiller med åpne kort og er dønn ærlige mot oss. Jeg er langt ifra sikker på at de politikerne vi nå har på stortinget forteller oss hele sannheten.
Det er dessuten viktig i et demokrati at «den fjerde statsmakt», som vi ynder å kalle pressen, gjør jobben sin. Etter min oppfatning er journalister og redaktører i dag i hovedsak alt for unnvikende, når det gjelder å gå inn i saker som ikke er «solskinns-historier» rundt innvandrere, flyktninger og asylsøkere.
Jeg tror det skyldes at journalistene har sin politiske forankring på venstresiden av norsk politikk, og at mange av dem sympatiserer med partier som ønsker seg langt mer liberal innvandringspolitikk. Det er en farlig vei å gå for mediene, som ødelegger egen troverdighet, begraver den åpne debatten og skaper grobunn for «grumsete holdninger» av verste slag vårt samfunn helst vil slippe.