17. desember 1918 besluttet riksdagen i Sverige å innføre allmenn stemmerett og likestilling. Dagen ble nylig feiret med festtaler og flagging fra offentlige bygninger.
I riksdagshuset var det markeringer i form av seminarer med talmannen, kongen og kronprinsesse Victoria i fremste rekke. Om talmannen bød på ikke-rasistiske kaker og kaffe vites ikke. Men til tross for offentlig markeringer, var den store folkefesten fraværende ifølge svenske aviser. Parolen for dagen var det knapt noen som oppfattet, bortsett fra de kongelige jubilantene som var drillet på den: «Ja, må den leva, demokratin uti hundrade år».
«Vi ser demokratiseringen som en prosess og feiringen bør derfor skje også i de kommende årene», uttaler Torbjörn Nilsson, professor i historie ved Södertörns högskola.
Men i dag er det svært mange som følger utviklingen i Sverige med bekymring og undring. Prosessen som professoren omtaler som viktig, har ikke den sporet helt av? Liberale tendenser som vi ser i flere land i Europa er svært synlige i Sverige.
Svenske politikere på riksplanet mangler toleranse for andres meninger, respekt for mindretall og demokratiske spilleregler generelt. Ytringsfriheten innskrenkes stadig, politisk kommunikasjon og åpne debatter er uønsket. Utviklingen har endret kraften som tradisjonelt lå i den nasjonale, suverene staten. Resultatet er anarkistiske tilstander.
Myndighetene mister kontrollen over store bydeler, klaner og gjenger tar føringer og utvikler parallellsamfunn, apartheidsamfunn, som styres etter strengt religiøse lover iblandet grov kriminalitet, en flom av narkotika og mengder av våpen fra Balkan. Klanene og gjengene er kommet for å bli. Drap, trusler, vold, og moralpoliti står i sterk kontrast til demokratisk mangfold, toleranse og folkestyre. Men Sverige sier ubegripelig nok ja til denne utviklingen og dysser ned negative sider ved det groteske, multikulturelle eksperimentet.
Feminismen fremstår som mer og mer tragikomisk. På grunn av alle overdrivelser mister den sin funksjon og troverdighet. Utrygghet for kvinner har økt, antall voldtekter er oppsiktsvekkende også etter internasjonal målestokk, æresvold er blitt dagligdags, kjønnslemlestelser skjer hele tiden
Jubileet kom i skyggen av den alvorligste politiske krisen i Sverige siden andre verdenskrig. Det var 100 dager siden valget og 72 pressekonferanser avholdt i riksdagshuset, fremdeles uten at en regjeringsdannelse er i sikte. Litt pinlig for en nasjon som utgir seg for å være et foregangsland som folkestyre.
Sverige har et tydelig moralsk og etisk problem. Hvis noen forstyrrer den etablerte, «normale» svenske samfunnsstrukturen så er alle pigger ute og du blir beskyldt for ekstremisme, nazisme og rasisme. Det er anklager som får det det svenske folket til å gå i dekning. Får du en slik beskyldning mot deg kan du risikere å miste jobb, hus og posisjon og barna blir mobbet.
Det sosialdemokratiske samfunnet, med Folkhemmet som en idealmodell, har stoppet opp på grunn av «inntrengere» på den poliiske arenaen. Folk som ikke innordner seg tradisjonelle synspunkter og sosialdemokratisk maktdeling, men som drister seg til å tenke nytt, oppfattes som en trussel mot makteliten. Status quo er ikke lenger en redningsplanke, riksdagsvalget i 2018 vil bli stående som et symbol på sosialdemokratiets havari.
Bare tanken på at Sverige skal endre politisk kurs og forholde seg til andre verdier enn det vedtatte og evigvarende sosialistiske, er ikke til å holde ut hverken for sosialdemokratene eller alliansepartnerne. Redselen for at maktbalansen skal forskyves er panisk, eliten ser sine posisjoner og sine privilegier truet. Det har aldri skjedd tidligere i et slikt omfang. Det vi er vitne til er egentlig et politisk jordskjelv. Alt har skjedd etter at Sveridemokratene ble en maktfaktor.
Oppgittheten over politikernes handlingslammelse er stor også i gammelmedia. Det er et viktig signal. Aftonbladet skriver om de svenske politikerne som forhandler i det uendelige om åpenbare null-løsninger: «Løpet er sluttkjørt. De (politikerne) har tunnel syn. De er akkurat som andre utslitte mennesker, egosentriske. Og de er overbevist om at omgivelsene er i mot dem og at de selv er de eneste klarsynte».
Skribenten Anna Dahlberg i Expressen er heller ikke nådig: «Det er snart jul og Sverige har ingen regjering. Samtidig pøser partiene ut milliarder som om det ikke finnes noen morgendag».
Svenske politikere tror fullt og fast at globalisering og overnasjonal styring fra EU og FN er den magiske formelen for landets fremtid. I mens forsvinner det etnisk svenske samfunnet mer og mer, det nye Sverige minner mest om Midt-Østen og Nord-Afrika. Da blir feiringen av demokratiet bare en pussig og tom kulisse.