Foto: Gorm Kallestad / NTB scanpix
annonse

Julehøytiden er ingen selvfølge.  Den passer nemlig ikke inn i en pågående prosess der multikultur-doktrinen og ikke minst islam nå kjøres opp og inn med full styrke, ved siden av vår hjemlige kultur og kulturarv. Stadig turnert slik at vi bare har å innrette oss etter et helt nytt ideologisk og politisk konsept. Så, vi må snart kjempe – også for vår juletradisjon.

annonse

La oss se det hele i jordisk perspektiv: Jesus var en historisk skikkelse, av kjøtt og blod, som fortsatt ved inngangen til 2019 er den mest omtalte personen i verden. Kort sagt og skrevet, verdens desidert største kjendis. Om en er ateist står det ikke til å nekte at Vårherre personlig, altså i den grad en akspterer at slikt finnes der oppe eller der ute, gjorde et knakende godt valg: Først, ved det å kjøre inn og ned sin utsending som fotgjenger, midt på verdens mest strategiske landbru – som binder tre store kontinenter sammen! Stadig i et (gudegitt) narrativ så virkningsfult rent pedagogisk at personens liv formidles og omtales side opp og side ned og favner tiden før vedkommende blir født i en stall i Betlehem; se det er imponerende nok i et startpunkt.

annonse

Historien stopper som kjent ikke der, snarere tvert i mot. Fortsettelsen er enda sterkere. Det kuliminerer som kjent med et sagnomsust og heldramatisk død, på et kors, og så sannelig en oppstandelse fra de døde. Ut fra dette bygges så Kristendommen ut fra Jødedommen. De to religionene smelter sammen i et gigantisk bokverk, Bibelen. Som snart ble verdens mest kjente bok – og mest solgte bokverk – gjennom alle tider. Vi kan fortsatt stå med begge bena på jorden, lese Lukas 2. kapittel i Bibelen, foran og i en julehøytid, og la oss imponere over denne sterke historien. Endatil et knakende godt fortalt historie. Sett under ett, en jødisk-kristen historie som faktisk formet en vestlig kultur, og en normativ ramme i forhold til rett og galt, så mye mer enn noe annet på veien til et sivilisert samfunn.

Demokratiet

Så, noe så utgammelt som Moseloven, for ordens skyld hamret inn i steintavler, ble en kime til en vestlig sivilisasjon, der begrep som menneskerettigheter og senere demokratier kom som produkter av den gamle, lovmessige basisoppskriften. Igjen ser vi det høyst jordiske elementet gradvis kommer på plass mellom oss vanlige dødelige, i det muntlige lover og forordninger ble omsatt til skriftspråk.

annonse
annonse

Hvordan vi så har valgt å fortolke lovene etter hvert, og leve opp til dem, får være en annen diskusjon. Men poenget er at vi er født inn i en kulturtradisjon der noe så kristent som Kristenretten kom inn som samfunnsbyggende konsept – og slo den blodige vikingtiden sønder og sammen. Fra nå, for tusen år siden, med forpliktende påbud og forbud mot blodhevn og drap, forbud mot utsetting og ofring av barn, og annen galskap fra hedensk tid. Derfor blir nettopp «Slaget på Stiklestad» i 1030 til et symbol for et stort vannskille i vår historie, og nettopp derfor ble det spetakkel da det tidlig i 2011 ble lansert konkrete forslag om å gjøre Stiklestad til et internasjonalt, multikulturelt senter. Alle som ikke syntes det var en god ide ble ettertrykkelig brunbeiset i og av media, og sammenlignet med massemorderen Breivik. Multikultur-doktrinens riddere ville altså gjøre Stiklestad til sin politiske lekegrind, fortsatt som en del av sin radikale doktrine; der en behendig har omgått det meste av folkevalgte organer.

Igjen, du behøver slett ikke tro på Gud eller være spesielt kristen for å erkjenne at kristedommen som sådan utgjør en rot i vår hjemlige kultur, der veimerkene og fotavtrykkene er tydelige nok for dem som fortsatt evner å se og høre om de elementene som gjorde Norge til Norge.

Det vil si, vi reagerte først når noen fortalte oss at vi må ta ned kors fra våre bedehus da korsene kan virke støtende på andre. Kirkegårdene har for lengst blitt til «minnelunder» under multikulturens merke. Selv med en strime fantasi kan en billedlig se for seg fremtidige konflikter selv under begravelser. En selger det hele inn som en harmoni-modell, men omsatt i politisk praksis viser det seg at slike tiltak ikke nødvendigvis er konflikt-dempende. Snarere tvert i mot. Vi kan underveis spørre oss hva muslimene selv egentlig sier til å bli gravlagt, selv utenfor veggene til middelalderkirker i Trøndelag? Ble de spurt?

annonse
Reklame

Den relative kulturkirken

Tilbake til jula: Vi ser begrepet «kulturkirker» med ett har kommet i bruk landet over. Tiltaket er uskyldig nok, med konserter, dans og andre folkelige arrangementer i kirkene. Men hva som nå er en kulturkirke i forhold til en tradisjonell kirke kommuniseres ikke til folket. Det hele kan i politisk og ideologisk perspektiv ikke sees uavhengig av den pågående multikulturdoktrinen, der postmodernismen og kulturmarxismen ligger svært tett innpå. Vi ser politiske kommisærer på rekke og rad i den norske kirken, selv md kappe og krage, fronter multikultur-doktrinen. Utviklingen er forutsigbar: Vi har et «flerkulturelt» samfunn, og må følgelig forstå at andre kulturer snart må få slippe til i kirkerommet? Med andre ord, selv Jesus er ikke så kristen lenger.

Betlehem

Så tilbake til Betlehem og landeområdet Judea og Samaria, som ligger strategisk midt i dagens Israel. Hele landet er på størrelse med et lite norsk fylke. Der finnes vi også Jerusalem, fortsatt i Judea – hvorfra ordet «jøde» har sitt opphav, og der på strekket Jerusalem, Betlehem og Nasaret er vi inne ved et sterkt gravitasjonsfelt, inne ved roten av den vestlige sivilisasjon.

Siden dette underkommuniseres så ettertrykkelig i våre hjemlige utdanningssentra, blir man tilstrekkelig historieløse og kunnskapsløs til at multikultur-doktrinen selges inn også i dette geopolitiske landskapet: Judea skal gjøres jøderen! Det passer ikke med jøder der, heter det fra FN og EU og flere tusen NGO’er? Neivel, er det da så mye bedre at muslimer overtar? «Det okkuperte Palestina» inkluderer Jerusalem og hele Israel, i arabisk språkdrakt og målestokk.

Jerusalem og høyryggen som utgjør Israels fjell blir umåtelig viktig i bestrebelsene på å introdusere en kulturmarxisme i multikultur-modus, tidvis også omtalt som postmodernisme. Egentlig er postmodernismen maskert kulturmarisme, slik kulturmarxismen og eurokommunismen ble forsøkt solgt inn som en mykversjon av kommunismen. Derfor favoriseres islam i «Palestina», fordi den i kritisk samfunnsteori (les: kulturmarxistisk strategi) nå er en anvendelig spydspiss – ikke bare for å destabilisere en jødisk nasjon, men deretter vestlige demokratier.

Islam settes rett og slett opp mot Jødedommen og Kristendommen, fordi dette samlet utgjør et kulturelt limstoff inne ved demokratiets vugge. Nettopp derfor er multikultur-doktrinens riddere så desprat opptatte av «palestinerne» som redskap mot det forhatte Jerusalem og det øvrige Judea. Derfor kreves det at disse områdene må gjøres jøderene.

I en omskrevet historie, som har blitt til en del av kultur-marxismen og (følgelig) multikultur-doktrinen,  har jødene angivelig okkupert sitt eget land, der de har hele sin identitet og sine lett påviselige historiske røtter. Dette smelter sammen i en stor vestlig kulturtradisjon som nå er under konstante angrep. Det siktes mot demokratiet som system, ofte maskert under synonymet «kapitalisme». I tillegg ser vi overnasjonale organer som FN og EU spinner sine hjul uten klangbunn i det demokratiet og den ytringsfriheten vi har kjempet for å bevare.

Bak lurer de totalitære trollene! Kommunister, fascister, nazister og islamister er intet annet enn ulike hoder på det totalitære trollet. Et beksvart troll som alltid sikter inn mot jøder, så kristne, og som går løs på demokratiet med terror som ett av sine mest eksponerte virkemidler.

Derfor er det så viktig å holde seg våken i timen der multikultur-doktrinen skvises inn. Den er og blir ikke noe annet enn en annen innpakning for kultur-marxismen, som forutsetter en sterk elite og en sterk, sentralisert statspprat/byråkrati, med ettpartisystem bak skinn-demokratiske fasader av støtteparti, med kontrollerte fagforeninger og medier – fulgt av en øredøvende, tilranet definisjonsmakt og med økende demokratisk underskudd.

Vel, kall det nevnte en konspirasjonsteori, men se deg rundt! Les deg gjerne opp på kulturmarxismen (cultural marxism) i romjula.

For øvrig, en riktig god jul og et godt nytt år ønskes, fra oss i skrivefronten!

Resett trenger din hjelp

Du kan støtte oss på Vipps nummer 124526.
Bankoverføring til kontonummer 1503.94.12826.
SMS "Resett fast" (59,- pr. mnd.) eller SMS "Resett" (200,- en gang) til 2474.

NB: Dette er helt separat fra Resett medlemskap og gir ikke tilgang til medlemsinnhold. Resett medlemskap finner du ved å trykke her.


Ved å bruke kommentarfeltet erkjenner du at du har lest og forstått våre regler for kommentarfeltet. Disse finner du her.