Det har i år blitt utgitt en politisk bok med tittelen «Alt med måte» – av Thorbjørn Røe Isaksen og Kåre Willoch. Bokens tittel får undertegnede til å fundere litt på hva julehøytiden har endt opp med.
Barn og unge gleder seg naturlig nok til gaver, mens vi voksne nok heller verdsetter god mat og fridager. Men julen har for mange blitt et rotte-race som betyr høy stressfaktor, kjøpepress og en elendig økonomi langt ute i januar måned. Jeg vil bestemt hevde at dette er selvpåført og helt ens egen skyld. Enkelte tøyer strikken så langt at man tar i bruk bankens penger til å kjøpe julegaver for å imponere mottakerne. Vi snakker altså kredittkort.
Julen kommer i et nærmest makabert lys når romjula starter. Da skal nemlig alle gavene som du ikke likte byttes. Det er bare å innrømme det; Du fikk ikke to like gaver – du fikk noe helt meningsløst! Du fikk det fordi du frivillig er med på en idiotisk byttehandel av ting og tang du slettes ikke trenger, eller som beriker deg.
Det er ikke noe galt å gi noen gaver til dine nærmeste, eller unne seg god mat og drikke i julen. Men jeg tror julegavehandelen fort kan bli tvang og plikt, og ikke så mye glede. Hva er da poenget? Selv hoppet jeg av denne kjøpe-karusellen for mange år siden, og går julen i møte med hvilepuls og god samvittighet. Det kan sterkt anbefales.
Hva med heller skjenke Kirkens Bymisjon, Kreftforeningen eller andre samfunnsnyttige organisasjoner penger – hvor virkelig vi snakker om nytte og velsignelse for mange?!
Med ønske om en God Jul.