Vi mennesker er egentlig flokkdyr. Men det moderne menneske foretrekker å være avhengig av systemet fremfor hverandre som enkeltmennesker. I Norge er det ca. 2,3 millioner husstander. Av disse husstandene er det ca. 900 000 som bor alene. Hvordan påvirker det vår psykiske helse?
Selv om Norge scorer høyt på mange levekårsundersøkelser, er nordmenns psykiske helse neppe noe å skryte av. Vår selvmordsrate ligger langt over de fleste land i Latin-Amerika og Sør-Europa. Årlig velger ca 400 norske menn og 150 kvinner, velger å forlate tilværelsen ved selvmord.
Norge har et godt utbygd offentlig helsevesen og bruker mye på psykiatrisk behandling sammenlignet med de fleste andre vestlige land. Helsepersonell gjør en stor innsats i å hjelpe folk med psykiske lidelser. Men helsevesenet er behandleren, ikke årsaken.
Her til lands preges vi av en sterk jantekultur hvor vi sammenligner oss ekstremt mye på demografiske data. Inntekt, kjønn, utdanning, geografisk fordeling osv… Det gjør at vi har fordelt rikdom og muligheter på en god måte vil mange hevde. Men blir vi lykkelig av å hele tiden sammenligne oss med andre?
Samfunnsdebatten er også gjennomsyret av dette. Ligger egentlig ikke lykken i det å være fornøyd med det man har. I tillegg har vi en kultur og organisering, hvor vi vender oss bort fra familien med våre problemer. Det offentlige skal ta vare på oss når det røyner på. Og bra er sikkert det i mange henseender. Men bidrar ikke det også til at vi gjemmer bort våre psykiske plager?
Vi får unaturlige relasjoner til våre medmennesker. Det dreier seg om å vise fram våre positive sider, mens det som er vanskelig sparer vi til psykologen. Profesjonelle terapeuter har absolutt mye å bidra med, men de kan ikke erstatte kjærlighet og det å bli sett av mennesker vi setter pris på.
Er vi i ferd med å lage oss et samfunn hvor idealet er å vende seg bort fra den nære flokken? Prestere på jobb og i utdanning. Gå Birken og sykle Trondheim – Oslo. Velge bort familie og nære relasjoner, for de er jo så slitsomme? Mye bedre å sitte alene å styre fjernkontrollen til TVen sjøl?
Sikkert de som trives med ensomhet. Vi velger sjøl våre veier. Men som samfunn trenger vi å ta vare på den nære flokken. Ikke bare Facebook-versjonen av oss selv. Vi trenger et samfunn hvor det anses som viktig å lykkes i de nære relasjoner. Fjerne tanken om at det egentlig bare er et plagsomt vedheng til karrière og personlige ambisjoner.
Mulig jeg høres ut som en konservativ tradisjonalist, og kanskje dette budskapet krasjer for feminister, men mye av dagens psykiske problemer, handler om at vi kollektivt bekjemper kjernefamilien.