Det er gått ett år siden jeg oppdaget Resetts eksistens. Det har gitt grunnlag for både undring og ettertanke. Min evaluering av Resett er refleksjoner ut fra eget perspektiv, ispedd noen betraktninger om fremtidige utfordringer både i og utenfor Resett.
De første tre månedene kikket jeg innom av og til. Resett fremsto som en pussighet. En slags nyhetsformidler som ikke helt lot seg definere. De formidlet ikke særlig mange nyheter. Men det de formidlet til gagns, var en føljetong om noe som ikke var nytt i det hele tatt. Det var bare det at ingen andre hadde publisert den tidligere.
En nyhetsformidler som gravde frem en gammel nyhet, fremfor å presentere «nye» nyheter. I tillegg gjentok de den samme gamle nyheten igjen og igjen. Resett var en pussighet i mediebildet som virkelig ga grunn til undring.
Selv i ettertankens klare lys er det vrient å konkludere altfor bastant om de veivalgene Resett gjorde underveis. Føljetongen hadde både pressefaglige, politiske, juridiske og ikke minst etiske implikasjoner. I tillegg var Resett helt nystartet, og hadde behov for oppmerksomhet. Det hadde stilt seg helt annerledes om noen av de etablerte mediene hadde bestemt seg for å publisere.
Føljetongen kunne gi den kickstarten som gjorde at Resett ville gjøre unna 2–3 års jakt på oppmerksomhet i løpet av noen korte måneder. 2–3 år som de ikke nødvendigvis hadde finansiell dekning for, frem til de fikk nok publikum og annonsører til å bli selvgående. Det var også en betydelig backfire–risiko. Resett kunne blitt sittende igjen med et minoritetspublikum som gradvis ville falt fra om ikke nye skandaler ble servert på løpende bånd. Mens majoriteten ville tatt avstand fra denne formen for sensasjonsjag. Det kunne virke som en særdeles risikabel og spekulativ shortcut.
Men responsen fra etablissementet dro oppmerksomheten over i en helt annen retning.. Det ble vist særdeles stor vilje til å hindre eller begrense publiseringen av nyheter de ikke selv hadde godkjent. Det var først og fremst der den spekulative hunden lå godt begravd. Resett spadde den frem igjen. Igjen og igjen. Etablissementet ønsket hunden død og begravet en gang for alle. Den skulle ikke innvilges noe evig liv. Men det var nettopp det de bidro til. Hunden fikk flere liv enn en katt.
Resett hadde utvilsomt en egeninteresse av å holde føljetongen gående. Den tiltrakk seg publikum og oppmerksomhet. Resett er ikke hevet over kritikk for at de gikk svært langt for å få etablert faktum i saken. Det kulminerte med et famøst formidlet «facts for cash» tilbud som ble avslått.
Men det var de aktørene som enten ikke ville anerkjenne faktum, eventuelt avvise faktums relevans, eller underkjenne Resetts rett til å formidle faktum, som holdt føljetongen i gang.
Føljetongen fikk dermed en verdi utover seg selv. Den fikk ikke bare vist Resetts kompromissløse vilje til å formidle realiteter, den viste til fulle at det var et massivt antall aktører som var bortimot like kompromissløse i sin higen etter å tilsløre realitetene. Det var så man kunne undre seg over om ikke bare politikerne, men også pressen var forkjempere for å kontrollere og begrense flyten av relevant informasjon.
Resett skaffet seg dermed en massiv opposisjon som gjorde at de kom i posisjon på et langt tidligere tidspunkt enn hva man skulle trodd var mulig ut i fra begrensede ressurser. Resett hadde hele veien sitt på det tørre hva faktagrunnlag angikk. Utfallet var likevel ikke gitt, det var også et spørsmål om hvorvidt Resett kunne skandalisert seg selv. Både tidligere og senere saker har vist at budbringeren kan bli atskillig hardere angrepet enn budskapet.
Det som virkelig ga grunn til undring var å se hvor massiv motviljen mot ukontrollert spredning av fakta var fra etablissementets side. Det gjorde at man ble spent på hva annet etablissementet ønsket å holde skjult for allmennheten. Faktum i føljetongen ble til slutt allment erkjent, men prosessen var alt annet enn tillitvekkende. Man satt igjen med følelsen av at etablissementet heller ville hatt realitetene feid under det politisk korrekte jernteppet.
Føljetongen slo an tonen for en særdeles umusikalsk samklang mellom Resett og etablissementet. Tenoren og hylekoret var i konstant utakt. Etter dette var det mer etablissementet enn Resett som fremsto som en pussighet. Vi hadde et presse- og politikerkorps som antagelig skjønte at de ikke kunne orkestrere en dirigent som ikke lot seg dirigere. Men det forhindret dem ikke i og prøve igjen og igjen. Det var virkelig noe å undre seg over, det måtte vel bli noen andre takter fra etablissementet i neste akt?
ETABLERINGSFASE TIL ETTERTANKE
Resett var i ferd med og etablere seg som en motkraft, et anti–establishment. De ble et sårt tiltrengt korrektiv til et presse- og politikerkorps som altfor lenge hadde marsjert i den samme takten.
Resett begynte etter føljetongen og publisere et noe mer assortert utvalg av nyheter. Det ble også klart at mange av sakene hadde en slagside. De tenderte mot det innvandringskritiske. Responsen fra etablissementet var den samme som med føljetongen. Det var ikke ønskelig med noen innvandringskritisk debatt. Det var derimot stor vilje til å ta avstand fra i det hele tatt og ha en debatt. Det ble det debatt av.
Etablissementet kunne ikke velge å la være og delta i den debatten de selv initierte. De aller mest ekstremistiske innen etablissementet mente dog at no–platforming kunne være en god ide. Så kunne de som var enige med hverandre holde debatten for seg selv på hvert sitt sted.
Lignende absurditeter har det vært flere av i Resetts korte historie. Resett skal ha ros for å ha tatt klar avstand fra ekstremistiske inngrep i ytringsfriheten. De har vært tydelige på at de heller ønsker et åpent og inkluderende debattsamfunn. Et lukket og ekskluderende debattforum åpner kun for segregering og polarisering av meninger.
Men igjen var det faktagrunnlaget Resett ville diskutere, ikke hvorvidt det skulle være en diskusjon eller ikke. Den kommer uansett. Resett tok klart avstand fra rasisme. Da ble de beskyldt for rasisme. Det var en gjenganger. Resett-folket kledte Shurika Hansen i dugnadsbunad. Da ble Resett ansett som nasjonalistisk. Resett forsvarte ytringsfriheten. Da ble Resett anklaget for å skremme folk vekk fra å ytre seg.
Resett har tatt avstand fra bruk av vold. Etablissementet omtalte Resett som mørke eller farlige krefter. Shurika Hansen har holdt appell til støtte for ytringsfrihet. Hun ble anklaget for å krenke muslimer. Resett har gjort seg enda tydeligere gjennom sitt nystartede Ytringsfrihetsforbund. Det vises hele veien klare og tydelige holdninger fra Resett sin side. De tåler også godt å få sine synspunkter satt under lupen. Men det ble aldri noen andre takter fra etablissementet dette året. Realitetsfornektelsens refreng gjenlød som et selvforsterkende ekko.
Det gir en unødig forsinkelse i debatten om den hele tiden skal saboteres ved vekselvis avsporing, knebling, sensur, boikott, no–platforming, utestengelser og alt annet som er til hinder for fri meningsutveksling. Resett har vært en pådriver for fri debatt. Etablissementet har vært en like ivrig pådriver for det motsatte, det er fortsatt ikke mange tegn til bedring. Det er symptomatisk at der Resett åpner for debatt, der lukker andre medier sine kommentarfelter.
Jeg hadde i årevis savnet jeg en opposisjonell presse. HRS og Document var de mest nærliggende. Men i den smaleste mediekanalen av dem alle, som i begynnelsen var en avart av Finn Kalvik-nytt, så jeg potensialet for både bredde, dybde, variasjon, balanse og mangfold. Det var noe med den insisterende stilen, evnen til å tåle kritikk, motet til å utfordre og ikke minst at det var en redelighet i bunn. Det kreves atskillig med redelighet og integritet om man skal bli populær på å gjøre seg upopulær.
Resett var fengende. Resett skapte engasjement. Irritasjon. Innsikt. Støy. Underholdning. Refleksjon. Undring. Resett hadde fremfor alt evnen til å skape debatt. Men de bidro også til å høyne debattnivået. Det er et klart underkjent poeng ved Resett sin virksomhet. Det ble en renessanse for fakta og kunnskapsbasert retorikk etter at Resett kom på banen.
Etablissementet slapp ikke lenger unna med svada og intetsigende pjatt. Det ble stilt høyere krav. Resett viste at en debatt kunne føres på en annen, bedre og mer konstruktiv måte enn hva vi har fått gjennom våre utdaterte medier.
Resett skapte også økt deltagelse i debatten. Det ble mulig for alle å kunne fremme sitt syn på en arena der de fritt kunne komme til orde. Resett har bidratt til en revitalisering av demokratiet der alle kan promotere sitt politiske syn jevnlig. Man blir sett, hørt, støttet, korrigert og imøtegått. Kontrasten til en anonym papirlapp i valgurnen hvert fjerde år er stor.
De sakene som Resett etter hvert presenterte flere og flere av var jeg noenlunde forberedt på. Det som likevel forbauset meg var omfanget, og ikke minst ekstremiteten. Saker som omhandler usivilisert adferd har det vært mange av. Det har til tider vært en orgie i bestialsk vold og brutale overgrep. Det er en utfordring å formidle sånne saker i en nøytral og dempet tone.
Det samme gjelder responsen i fra kommentarfeltet som er åpent for alle. Desto drøyere saker, desto drøyere respons. Redaksjonen, moderator og kommentarfeltet har løst dette på en utmerket måte. Det har ikke sklidd ut i det spekulative i fra redaksjonens side, kommentarfeltet har ikke gått fra konseptene, og moderator har sikkert luket vekk en og annen verbal overreaksjon.
Det har vært utvist en sunn form for intern selvjustis, men det ville vært merkelig om ikke noen lot seg provosere til å si omtrent akkurat det de mente uten diplomatisk filter. Det er en konsekvens av at Resett presenterer realitetene usminket, og de er i enkelte saker langt fra noe vakkert syn. Fra andre medier blir det lagt på betydelig med sminke for å pynte på realitetene. Hvor grim virkeligheten enkelte ganger kan være usminket, har vi til fulle fått se gjennom Resett.
Før eller senere må også andre medier og politikere begynne å forholde seg til den usminkede virkeligheten. Det bør for øvrige medier være all mulig grunn til å merke seg at uansett hvor groteske eller kontroversielle saker som er blitt presentert, så har ikke kommentarfeltet gått i svart. Resett kjørte tvert i mot et eksperiment der absolutt alt var tillatt, helt ufiltrert, uten moderator. Kommentarfeltet besto prøven med glans. Det var frihet under (ytrings)ansvar i praksis.
Samspillet mellom redaksjon og kommentarfelt er konstruktivt i Resett. Det har fra kommentatorplass vært mulig å være med og påvirke Resett. Vinklede eller halvkvedede NTB–meldinger som ble presentert helt ukritisk var en tilbakevendende ergrelse for kommentariatet. Responsen ble tatt ad notam av redaksjonen.
Det ble tatt selvkritikk, og klargjort at det supplementet som NTB-meldingene utgjorde for en liten stab, var av den vel enkle og billige sorten. Og at de på ingen måte var representative for Resett sitt syn. Kommentariatet bistod deretter med å korrigere og «oversette» det som sto i disse NTB-meldingene, eventuelt gi dem utfyllende opplysninger.
De mest Pravda-aktige meldingene ble brukt til underholdning. Tillit mellom Redaksjon og kommentariat ble gjenopprettet. Det samme med Tulling–tittelen. Kommentariatet fant den ikke passende. Det var nær ved at Redaktør Lurås ble tildelt den selv. Den fikk et hurtig endelikt. Nå promoterer og stemmer kommentariatet frem sin kandidat til Ukens Resett–navn på forbilledlig demokratisk vis.
Det er det demokratiske samspillet, interaksjonen mellom øvrighet og menighet, som gir Resett et unikt fellesskap. Menigheten kan pådra seg moderators stryk eller korrektur om man ikke har levert godt nok. Men øvrigheten i Redaksjonen får også stryk eller korrektur av menigheten når de ikke leverer godt nok. Det er den gjensidige responsen, kritikken og toleransen som skaper dynamikk og utvikling.
Uenighet blir tålt. Man tar til seg konstruktiv kritikk. Det er et dugnadsprosjekt der de aller fleste ønsker å bidra til et best mulig produkt. Det er å håpe at flere tar lærdom av den toleransen som Resett står for når det gjelder ulike syn og meninger.
Rent ideellt hadde jeg helst sett at Resett var en rendyrket og objektiv nyhetsformidler. Gitt det politiske klimaet er jeg glad til for at Resett til tider heller har kjørt en mer subjektiv, vinklet og aksjonistisk linje. Etter mitt skjønn har ikke dette gått på bekostning av redeligheten. Resett har vært åpne på hva de står for, hva de prioriterer, og hva de velger vekk. Alt tatt i betraktning, er det et fornuftig valg ikke å gape over mer enn man har kapasitet til.
Vinklede nyheter og svært subjektive presentasjoner har i seg selv ikke vært noen velsignelse for debattklimaet. Det har medført en voldsom polarisering hvor begrepsgranatene har haglet stadig tettere innover de ulike skyttergraver. Det gir uforsonlighet som resultat. Jeg har ikke oppfattet Resett som en pådriver i denne retningen, men at de har svart på en trend som har vedvart over mange år.
Det trengtes en motvekt mot den ensidigheten de tradisjonelle mediene utgjorde. Resett har vært utsatt for kraftig kritikk og til dels ufine angrep fra flere hold. Men det er særdeles lite av kritikken som har vært pressefaglig begrunnet.
Det har vært en mer ubegrunnet aversjon mot Resett som tenderer mot fremmedfrykt. Resett var noe fremmed og annerledes enn majoriteten. De var en ørliten minoritet som det i oppstartsfasen var helt kurant for andre aktører å diskriminere, skjelle ut, latterliggjøre, fortie og hetse.
Det var en lite vellykket strategi som var dømt til å mislykkes. Ignoransen er i ferd med å slå tilbake på ignorantene. Det er ikke lenger så tøft å være med i mobben. Det er atskillig tøffere å stå sammen med minoriteten mot majoriteten.
Styrkeforholdet begynner å balanseres noe mer ut ettersom stadig flere ønsker den mer sobre, inkluderende og tolerante linjen Resett står for velkommen. Men toleransen og inkluderingen er ikke så altfor gjensidig. Lurås stilte seg til disposisjon for opptak i Redaktørforeningen. Der ble han ikke ønsket velkommen. Det gjør at Resett forblir like frie og uavhengige som før.
I min kontakt med Resett i mars ytret jeg ønske om at Resett skulle bli noe utover seg selv, en alternativ folkebevegelse. Vi har sett demokratiet materialisere seg gjennom De Gule Vestene i Frankrike, at det er mulig å skape folkelig endring.
Resett er først og fremst en nettavis. Men de har allerede vist potensiale til å bli noe mer. Det er opp til folket hva som skal være mulig å få til.
Mitt inntrykk er at Resett–folket har bidratt etter evne, og i større grad enn publikum hos andre nettaviser. Resett–folket har følt et ansvar for å holde Resett i gang uten pressestøtte. Den friheten og uavhengigheten Resett er tuftet på, er det verdt å hegne om.
Det har gitt grunn til ettertanke at så mange synspunkter som Resett har fremmet, så altfor ofte kun har fått støtte av et mindretall, eller et klart mindretall. Det virker som det fortsatt finnes en majoritet som synes det er viktigere og ta avstand fra budbringeren, fremfor å reflektere over budskapet.
Det kommer til å endre seg i takt med at kunnskapsbasert journalistikk og meningsutveksling vil få stadig sterkere fotfeste. Resett sine dugnadsmedarbeidere har generøst delt ut noen innholdsrike julegaver i år med sine velfunderte meningsinnlegg. Det er lesestoff som gir innsikt, og som også tåler å bli lest med kritisk blikk.
Det jeg har savnet, er at Resett blir tilført enda mer ressurser fra tyngre aktører. Det er kanskje lite med kortsiktig profitt å hente ved å investere i Resett. Men på sikt bør det gi avkastning og tørre å profilere seg gjennom Resett. Det ligger et uforløst kommersielt potensial der.
Staben må pent konsentrere seg om journalistikk, og kan i mindre grad drive og leke butikk i tillegg. Men Resett–produkter ville blitt kjøpt på ren trass. Allerede til neste år vil mange være modige nok til å bruke Resett–caps til grilldressen, og Resett–slips på julebordet. Resett–pizzaen med skinke og bacon ville helt klart vært en vinner. Det ville vært ønskelig om noen fotball–onkler heller konverterte til å bli Resett–onkler for å skape litt ekstra futt og fart sammen med noen kreative kremmersjeler. Faren for nedrykk er minimal.
Resett–spiriten er blitt skapt gjennom samarbeid og fellesskap. To krystallklare stemmer skal likevel nevnes spesielt. Det er Shurika Hansen og Maria Zähler som har utgjort Resettskutas hjerte og sjel. To skinnende lanterner som har vist at verken hudfarge eller kjønn har noe å si for å evnen til å manøvrere frem en politisk kursendring. Med disse to om bord, vil stadig flere se lyset fra en folkebevegelse i medvind.
Et fredfylt nytt år ønskes til både gamle og nye bidragsytere.