Norsk venstreside manifesterer seg partipolitisk av betydning i APs venstreside, SV og Rødt. Med små slingringsmonn er disse grupperingene mot norsk medlemskap i EU og EØS-avtalen, USA og NATO. Man er for økt innvandring, ønsker økonomisk samarbeide med Kina fremfor USA og et nordisk forsvarssamarbeid fremfor USA og NATO. SV hadde nedfelt forslag om et sikkerhetssamarbeid med Russland. Det ble fjernet fra partiets arbeidsprogram rett før SV kom i Regjering i 2005.
I midtpunktet for dette sympatiserende omlandet står sosialistisk ideologi. En idelære satt på prøve på 1900-tallet og bedre kjent som kommunisme. Eksperimentet endte i absolutt fornedrelse for millioner av uskyldige mennesker i form av hungersnød, undertrykkelse og massemord. Kunnskaper om dette vingeklippet også ytterste venstre i Norge. Men ikke for godt.
Jødehat hadde i totusen år hersket i den vestlige sfære med mer og mindre uforminsket kraft frem til 1945 i Europa. Da gikk jødehat under jorda for skams skyld på grunn av Holocaust. I 1948 erklærte Israel seg som selvstendig stat i forlengelsen av et FN mandat. Siden har landet kjempet for å overleve med USA som garantist. To terrororganisasjoner står sentralt; Den etter hvert sekulære Fatah, det fanatisk islamistiske Hamas og deres støttespillere i det arabiske sympatiserende omland. Målet er fortsatt å jevne Israel med sanden.
Hva er så et sympatiserende omland? Det er personer og organisasjoner som motarbeider Israel. Partene vil ikke begå voldshandlinger mot landet, men de er villige til å forstå hvorfor andre gjør det. Og de er villige til stilltiende å gå langt for å forsvare, unnskylde, bagatellisere eller minimalisere overgrep og brutalitet i det godes tjeneste. Man aksepterer ekstremisme bare det er ekstremisme av den rette typen. Det er disse sympatiene som for eksempel preger Palestinakomiteen. Komiteen bekjenner seg uavhengig, men ble allerede på 1970-tallet assosiert med AKP, i dag Rødt.
Det er også grunn til å spørre seg hvor norsk LO befinner seg i dette omlandet. LO-leder Hans-Christian Gabrielsen tok under årskonferansen for 1200 fagforeningsledere ordet for internasjonalt å boikotte Israel økonomisk, kulturelt og akademisk. Forslaget fikk liten støtte hos deltakerne. Gabrielsen havner slik i et ytterst tvilsomt omland ettersom det er den arabiske/muslimske verden som de siste tiårene har ledet an i jødehatet.
Når støtten til målet også har omfattet politisk og økonomisk støtte til bevegelsene uten kritiske merknader til de ekstreme virkemidler som har forekommet (for ikke å svekke kampen), har man imidlertid beveget seg farlig nær en ekstrem posisjon, skriver Lars Gule i artikkelen «Venstreekstremisme og terrorisme» i antologien «Venstreekstremisme, ideer og bevegelser», Dreyer 2013. Her trekker Gule frem Palestinakomiteen som ett eksempel på indirekte og ideologisk ekstremisme gjennom manglende vilje til å kritisere frigjøringsbevegelsens bruk av ekstremistiske virkemidler.
Israelske soldater skyter og dreper ubevæpnede som demonstrerer ved den israelske grensa hver fredag, skrev lederen for Palestinakomiteen for Larvik og Sandefjord i lokalavisen Østlands-Posten nylig. Men lederen forstår ikke hvorfor verden ikke reagerer på brutaliteten. Eller vil ikke forstå. Men kan årsaken til manglende fordømmelse være at verdens vurdering av terroren måtte ha krevd erkjennelse fra verden om at asymmetrien er størst på Hamas sin side. For hvilken ideologi ofrer sine barn og sin ungdom slik denne terrororganisasjonen har bedrevet i årevis. At det sympatiserende omlandet i Norge og verden sakte og sikkert kjenner stanken fra politisk islamisme lik totalitære ideologer som møtte sin undergang i forrige hundreåret.
Eller enkelt sagt, når protesterte Palestinakomiteen mot Hamas sitt erklærte mål om å utslette Israel?