Det vi «serveres» fra riksmediene og politikerne er ikke det til dels helt motsatt og oss bortimot folkefiendtlig blitt? De vinkler og/eller rapporterer og/eller unnlater å rapportere alt ut fra sin egen egoistiske og ideologiske verdensanskuelse. «Rapporterings–ubalansen» er blitt enorm i et skjevt og knapt demokratisk samfunn lenger. Og selv om riksmediene selv har stått for skjevheten, klandrer de frekt de sosiale mediene for utviklingen.
En slags Newtons lov i praksis: For hver «sving» eller påstand skapes en ny og motsatt sving. Riksmediene, og mot bedre vitende, besværer seg over denne uvelkomne ærlige konkurranse, dog med ansvaret selv. Kuppet av venstreradikale er denne deres makt enorm, ja direkte farlig. Og akkurat det vet de selv utmerket godt, men bryr seg døyten. For her spilles alt på et brett – om nødvendig til diktatur.
Også Gro Harlem Brundtland argumenterte mot ytringsfrihet nylig, for selektiv ytringsfrihet i et Norge opplagt sterkt svekket hva angår meningsmangfold. Tenk at hun kunne påstå at problemet i Norge er at vi mangler kontroll over hva folket blir fortalt. Denne «kontrollen» har forøvrig vært deres altfor lenge, minst i 50 år, og sosialistene har vært totalt bortskjemte gjennom alle dagsavisene og NRK, deres kjære sosialist- for ikke å si kommunistkringkaster fra lenge før Gros tid.
Ikke rart, derfor, om det omsider popper opp alternative nyhetsformidlere. Men uten statsstøtte stiller disse finansielt relativt svakt, samt med et betydelig etterslepene propaganda–handicap. Likevel, bakmennene til riksmediene begynner å forstå at sannheten er som vann, den finner seg frem, etter hvert. Det eneste som nå synes å kunne redde deres statsdominans, er sensur og diktatur, den veien Gro og det overnasjonale EU staker ut.
Men riksmediene kunne, teoretisk snu kappen etter den nye vinden og bli langt mer ærlig rapporterende de også, og den strategien synes noen få å leke aldri så lite med. På engelsk heter det «When you can’t beat them, join them». Men et annet relevant uttrykk er «You can’t change the spots on a tiger». Så noen helomvending forventes ikke med det første. Altså, polariseringen vil fortsette, det er oss allerede annonsert. Og etter all sannsynlighet vil den øke på. Men som påpekt i annen sammenheng, skismaet er ikke så mye lenger mellom sosialisme og konservatisme. I en urolig verden, gjør valget seg nå langt enklere, mellom enten utopisk globalisme eller nøktern nasjonalisme. Norge står ved en skillevei.
Ingen hemmelighet, jeg er nasjonalist og sloss for fedrelandet og etterslekten. Hva disse globalistene gjennom taushet og/eller ord egentlig sloss for er, når alt kommer til alt, uklart. Mye tyder dem ganske enkelt egoistisk selvopptatte, karrieremessig og ellers. De fleste mennesker er opptatte av seg selv, men noen klart mer hensynsløst enn andre. De uselviske synes langt mer samfunnsbetryggende/oppbyggende enn de maktsyke selvsentrerte. Den menneskelige natur er som kjent vanskelig å temme, med problemet at globalistene likner på Icarus – bare at han ikke tok med seg andre til sin overmodige «himmeltur». Til de grader, det gjør globalistene, sågar tverrpolitisk.
«Hva er det venstresiden sliter med?» var folkeopplysende kronikk på Resett av Friedel Brandt. Han søkte å analysere hva som har skjedd i verden de siste 50 år. Et godt forsøk og en interessant oppsummering som imidlertid debattanten Olav Nilsen mente klabbet litt, kreditert med gode poenger. At venstresiden sliter, det har han opplagt helt rett i. Det gjelder eksempelvis det av NRK tidligere oppskrytte Venezuela, som re–bekrefter, nok en gang: intet sosialistisk/kommunistisk samfunnseksperiment har noensinne lykkes, noensteds. Men, like ufortrødent, NRK promoterer likefullt – dog holder klokelig kjeft om deres stakkars ulykkelige Venezuela…
Friedel Brandt siteres, herved, ordrett: «At venstresiden opplever idétørke og mindre oppslutning fører til frustrasjon og et forverret samfunnsklima. Vi ser det innenfor deler av bevegelsen i Europa og USA. Hatutspill og fysiske angrep på meningsmotstandere (spesielt i USA) er blitt mer vanlig. Det er tegn på avmakt og at de er i ferd med å tape debatten».
Venstresidens uheldige innvandringspolitikk fører til det motsatte av deres «jevnere inntektsfordeling», som de ellers kunne vunnet mange velgere på. Dette og det utopiske globalistiske nå i frontalkollisjon med det mer nøkterne–normale–nasjonale, gir Friedel Brandt rett i sin analyse, etter min mening. Det er høyst forbausende (bortsett fra naiviteten mht islam) at antatte utdannede og fornuftige mennesker bare spiller den gamle forslitte sangen om det sosialistiske paradiset, selv etter å ha godtatt kapitalismen som her for å bli.
For meg ser det ut som venstresiden rent taktisk, i mangel av bedre alternativer, nå skifter «hest» fra sosialisme til fordel for globalisme. Noe som sammenfaller presist med den påståtte idétørken som Friedel Brandt omtaler. For noe må jo venstresiden promotere.
For å forhindre seg slått i hartkorn med normale menneskene som, enkelt og økende i en kaotisk verden, nå velger selvforsvar og det å trygge fedrelandet. For meg er regjeringen Erna Solberg blitt en borgerlig skandale og hun selv, lik strutsen, med hodet feigt ned i ørkensanden, fornektende realitetene, oss fedrelandssviktende. Var det ikke for at Jonas Gahr Støre er verre ville hun vært vraket for lengst, min påstand.
Dan Odfjell, Støttemedlem i Ytringsfrihetsforbundet