Illustrasjonsbilde. Pixabay. WikiImages.

Jeg er selv innvandrer, er brun i huden og kommer opprinnelig fra Zambia. Jeg har bodd i Norge i over 25 år. Fra starten lærte jeg meg det norske språket, arbeidet som vaskehjelp og tok meg utdanning og nå jobber jeg som sykepleier.

Gjennom min tid i Norge har jeg ikke opplevd direkte rasisme. I hvert fall ikke fra «etnisk norske». Det er jo slik at man av og til opplever at man ikke går overens med en person eller en gruppe mennesker, for eksempel i arbeidslivet, men det kan skje alle, og er ikke rasisme i seg selv.

Derimot har jeg opplevd at mine egne (dvs. afrikanere) har behandlet meg dårlig ved å stenge meg ute. Det var ikke de som stilte opp for meg når jeg hadde vanskelig. Jeg ble baksnakket på det verste. Folk tenker ikke på dette som rasisme, men for de som kjenner afrikansk kultur vet at det er nettopp det dette er. Jeg er fra «feil» stamme.

Det som er interessant å observere er nordmenn som anstrenger seg i mitt nærvær for ikke å bli mistenkt for rasisme. Jeg mistenker at de som er selverklærte tolerante er de som sliter mest med å opptre naturlig i samkvem med negre. Da kan man spørre seg:

Hvem er det som tenker hudfarge når man hører ordet innvandrer? Er det de på høyresiden eller de på venstresiden?

Det er en kjensgjerning at mange nordmenn ikke liker islam. Er det rasisme å være skeptisk til en religion?

Innvandrere har en del særfordeler når det gjelder stønader og pensjon. Er det rasisme å ønske likhet for loven?

Mange nordmenn liker ikke stor innvandring fordi mange innvandrere belaster trygdesystemet i stedet for å jobbe. Er det rasisme å ønske at våre barn også skal få glede av et velferdssystem?

Jeg vil gå så langt som å si at venstresiden er de egentlige rasistene
De ser på folk med annen hudfarge som en del av et kollektiv av svake personer. De ser ikke individenes personlige egenskaper og erkjenner ikke at det blant f.eks. afrikanere er både ressurssterke og ressurssvake individer.

Når høyresiden diskuterer innvandring er det som en samfunnsmessig utfordring, f.eks. i forbindelse med makroøkonomi. Det er også en form for kollektivisering, men det har ikke noe med ytre attributter (som hudfarge) blant gruppens medlemmer å gjøre. Venstresiden klistrer ondskap nesten utelukkende til de «blendahvite» og til jøder (israelere).

Det snakkes mye om at Listhaug har en splittende retorikk
Men hvis man blir beskyldt for å være rasist bare fordi man ønsker å ta opp et genuint problem rundt innvandring, hvem er det da som bedriver den hatefulle retorikken? Hvis du vil rasismen til livs, må man ta debatten på alvor.

Alternativ 1:
– Jeg synes det er et problem at norske likestillingsverdier blir satt tilbake av at vi innfører kjønnsdelt svømmeundervisning.
– Rasist!
Alternativ 2:
– Jeg synes det er et problem at norske likestillingsverdier blir satt tilbake av at vi innfører kjønnsdelt svømmeundervisning.
– Hva mener du med det? Er det ikke bra at jenter slipper å bli utsatt for kroppspress?

Hvordan tror du avsender vil reagere på responsen i alternativ 1? Hvordan tror du diskusjonen vil gå videre? Hva tror du avsender tror om personen som kaller ham rasist? På hvilken måte er alternativ 2 bedre for å prøve å få den antatte rasisten til å endre mening?

De tenkte situasjonene illustrerer tydelig hvor kilden til splittelse ligger. Du kan selv velge hvordan du vil takle et utsagn. Ved å ta debatten på alvor viser du deg som en tolerant og løsningsorientert person. Ved å slenge ut nedsettende merkelapper på ryggmargsrefleksen blir du bare oppfattet som en arrogant besserwisser og en representant for den eliteorienterte gruppetenkningen.

For meg er det lettere å vite at en person ikke liker meg pga. hudfarge for da er jeg på vakt og kan være bevisst når jeg omgås slike personer. Det verste er for meg er skjult rasisme. Men den finnes sjelden der man tror.