Illustrasjonsbilde. / AFP PHOTO / JONATHAN NACKSTRAND

Det ble nylig utgitt en rapport med tittel «Høyreekstremisme i Norge» i Politihøgskolen sitt navn.  Forfatterene av rapporten var Tore Bjørgo, Cora Alexa Døving, Terje Emberland, Ingvild Magnæs Gjelsvik og Birgitte P. Haanshuus.

På side 128 er jeg nevnt med navn i rapporten uten at noen av forfatterne har tatt forbindelse med meg. Dette er problematisk på flere nivå. Rent forskningsmessig så er dette svært svakt da de har latt være å ta forbindelse med en som man anser som  primærkilde. En godt formulert problemstilling eller konkrete hypoteser som skal testes er også fraværende. Rapporten fremstår mer som politisk synsing enn som seriøs forskning.

Fremgangsmåten til disse såkalte «forskerne» er et brudd på forskningsetikk og Datatilsynets premisser for forskning som innvolverer personopplysninger, noe de selv inrømmer innledningsvis, men kommer til den konklusjonen at målet helliger middelet.

Selve forsiden på rapporten er tendensiøs når man benytter seg av et bilde av 22. Juli. Dette er ikke nøytral forskning men en primer som legger et implisitt premiss for lesingen av resten av rapporten. Navnet på rapporten er også problematisk da 2/3 av rapporten faktisk omhandler grupperinger som forfatterne ikke engang selv definerer som «høyreekstreme». For å illustrere dette så kan jeg dra frem at FrP og deres medlemmer er nevnt som et eksempel i rapporten. Hvis hensikten med rapporten hadde vært objektiv forskning så burde man ha valgt et annet navn.

Når det gjelder meg så er jeg tilgjengelig og ikke vanskelig å snakke med. Jeg går i dialog med alle, og da mener jeg alle. Spørsmålet er om de er villige til å snakke med meg? Hvis noen lurer på hvor jeg står så kan jeg godt svare med en gang. Jeg er ganske moderat og har helt «normale holdninger» ovenfor mine medmennesker. Hvis de trenger sitater til sin «forskning» så kunne de gjerne ha fått det i et intervju der jeg grundig og nyansert gjør rede for hva jeg står for.

Sannheten er at de kan benytte meg som en ekspert på dette området siden det er få i Norge som har like god oversikt som meg på dette tema. Jeg har også relevant akademisk bakgrunn fra mine studier i statsvitenskap og systemdynamikk. For å få et mer nyansert, balansert og bedre detaljert bilde på virkeligheten burde man ha inkludert meg i utformingen av en slik rapport. Den eneste grunnen til at det ikke skulle være aktuelt å involvere meg i fremtidig forskning på dette tema er hvis man ønsker å fortsette å bygge seg sitt eget ekkokammer.

Forfatterene opptrår som ideologer og ikke nøytrale forskere. Det som gjør det hele enda mer problematisk er at rapporten påkler seg drakten til en offentlig instans. Politihøyskolen er en offentlig institusjon som skal ivareta loven og rettighetene til alle borgere. Denne institusjonelle makten blir brukt av «forskerene» for å fremme en svakt tildekt politisk agenda. Ledelsen på Politihøyskolen bør ta dette til etterretning og gå i seg selv om hvilken rolle de spiller i dette.

Forfatterne av rapporten påpeker at det er økende mistillit til demokratiet, men de gir ikke et tilfredsstillende svar på hvorfor denne mistilliten oppstår. Tore Bjørgo og hans like prøver å forklare mistilliten med spredning av «konspirasjonsteorier» via internett, men dette blir alt for tynt.

Den grunnleggende årsaken til denne mistilliten til myndighetene er det multikulturelle prosjektet og sentraliseringen av makt i overnasjonale organ, slik som EU. Jeg ser dynamikken utarte seg på den følgende måten:

1) Vanlige nordmenn fremmedgjøres i hverdagen i møte med den dramatiske økningen av multikultur og masseinnvandring.

2) Når disse vanlige nordmennene ytrer sine bekymringer og gir uttrykk for sin fremmedgjøring møtes de med arroganse fra en selvutnevnt «skravleklasse» av journalister, akademikere og politikere som svarer med å småliggjøre dem.

3) Folk opplever så at myndighetene ikke representerer dem eller deres interesser. Når de organiserer seg for å endre på den politiske utviklingen blir de demonisert og mistenkeliggjort av media og andre instanser. Fremmedgjøringen øker ytterligere og tilliten faller.

Dette er en trend som ikke bare skjer i Norge, men over hele Vesten. I stedet for å ta denne virkeligheten inn over seg så har Tore Bjørgo og hans like utviklet sin egen lille konspirasjonsteori der de forklarer hvorfor folk forlater liberale verdier. Forfatterne av rapporten forklarer fremveksten av nasjonalisme med at folk nå snakker usensurert med hverandre over internett og har plutselig fått «fæle holdninger».

Dette sitatet fra Døving og Emberland i rapporten som refererer til Karl Popper kan like gjerne anvendes på forfatterene selv:

I tillegg tilfredsstiller konspirasjonsteorier viktige legitimerings- og forklaringsbehov for personer med ytterliggående, avvikende og marginale oppfatninger. De virker særlig tiltrekkende siden de gir en forklaring på hvorfor den «sannhet» man mener å forvalte ikke har fått allmenn aksept. Allerede filosofen Karl Popper påpekte denne sammenhengen: «[…] people who sincerely belive that they know how to make heaven on earth are most likely to adopt conspiracy theory […] For the only explanation of their failure to produce their heaven is the evil intention of the Devil who has a vested interest in hell».

Det ser ut til at forfatterne har et forklaringsbehov for hvorfor det multikulturelle liberale utopia ikke fungerer slik man ønsker. Dette forklares ved at det er en konspirasjon av fremmedfrykt, «fæle holdninger» og «høyreekstreme» som får uttrykke seg fritt på internett.

Fredsforsker Johan Galtung har et godt poeng i denne sammenheng. For å komme til en felles forståelse så må begge parter i en konflikt slutte med den adferden som bekrefter fordommene mot dem. Denne rapporten er for mange en «bekreftelse» på at antagelsene som en rekke «konspirasjonsteorier» bygger på stemmer. Om disse fordommene faktisk stemmer med virkeligheten er en annen sak, men effekten blir den samme fordi adferden ikke har endret seg.

Hva er det Tore Bjørgo ønsker å oppnå ved å la være å gå i dialog med oss? Håper han at vi kommer til å forsvinne bare hvis man objektiviserer og marginaliserer oss nok? Hvis dette er tilfellet så er det en intellektuell feilslutning som kan koste samfunnet dyrt. Hvis man ønsker å snakke om «farlige holdninger» så er det nettopp denne arrogansen og mangelen på dialog som man må ta et oppgjør med.

Jeg må understreke at jeg kan forstå hvor forfatterne kommer fra, og ser deres bekymringer. Spørsmålet er om de greier å se mine synspunkter? Jeg deler bekymringene til hundretusenvis av andre nordmenn. Den eneste forskjellen er at jeg har ytret det offentlig og spissformulert. Forfatterne stigmatiserer et stort segment av den norske befolkningen.

Stigmatisering kan ødelegge karrierer og fremmedgjøre folk fra samfunnet. Dette skaper mer splid og polarisering. Identitære ideer, som jeg assosieres med i rapporten, fremstilles som noe umoralsk og potensielt farlig, uten at det argumenteres for hvorfor. Dette kan knapt kalles forskning eller kritisk tenkning, og bør heller kalles for en øvelse i dogmatisk korrekthet.

Hvis man ønsker å motarbeide «radikalisering» så virker denne rapporten mot sin hensikt. Mitt forslag er at hvis de skal «forske» og skrive flere rapporter i fremtiden, noe som jeg antar, siden regjeringen har satt av 50 millioner skattekroner til denne «forskningen», er at man involverer dem man skal forske på. Det koster ikke så mye for en telefonsamtale eller en kopp kaffe.

Jeg vil at dere skal se på dette som  en håndsrekning og en invitasjon til dialog. Det er som sagt lett å snakke med meg.