Norsk kvinnelangrenn sliter på sprintsiden. Når Maiken Caspersen Falla ikke lykkes, blir det synlig hvor dårlig situasjon er.
Ingen norske jenter kom til lørdagens sprintfinale i Toblach. Der herjet svenskene, og Stina Nilsson vant akkurat som hun ville.
Falla har kjempet med Nilsson de siste sesongene, men har så langt i vinter ikke vært i stand til å gi henne den samme motstanden.
– Jeg hadde trengt denne finaleplassen, erkjente Falla etterpå.
Som så ofte før denne sesongen måtte hun svare på hvorfor de norske jentene henger etter i sprintløypa.
– Det har vært dårlig i sprint på damesiden de siste årene. Når jeg ikke kommer til finalen, så blir det veldig synlig.
– Er sprint nedprioritert?
– Jeg føler ikke at sprint er nedprioritert. Vi har jobbet mer mot sprint i det siste året enn før, men du får ikke snudd det så fort. Jeg tror kanskje at vi har trent litt sånn at vi har trent mye mengde og inn mot distanse, og da forsvinner sprintgenene samtidig som vi gradvis er blitt et eldre lag. Du blir ikke raskere med årene, og det er bra at vi får inn noen nye jenter som kan heve nivået på hurtighets- og sprinttrening.
Falle tror også at distanserenn har større status enn sprintlangrenn.
– Det har ført til at mange har trent mest distanse. Det er slik at du blir god på det du trener på. Det handler om prioritering. Jeg har trent mindre på distanse og har ikke blitt så god på det.
Ingvild Flugstad Østberg er selv en av dem som er blitt merkbart svakere i sprint de siste årene. Hun har ofte måttet svare på hvorfor.
– Det er det samme kjedelige svaret. Du blir god på det du øver på. Vi har øvd på det, men du må prioritere det hardt nok. Vi er ikke mange nok på laget som er villig til å prioritere kun sprint, inkludert meg selv. Jeg har ikke prioritert sprint foran distanse, det er heller motsatt. Jeg tror at jeg har det i meg, men jeg er ikke skarp nok. Vi får håpe at Kristine Stavås Skistad og noen andre kan komme utenfra og heve det litt.
(©NTB)