Joda, jeg husker studietiden. Holdningene vi diskuterte. Vi hadde pensumbøker som pekte på dette. Vi diskuterte ikke politikken bak, ikke innholdet i den, ikke konsekvensene av den. Ikke den eventuelle agendaen bak. Men holdningene. Jeg gikk det klassiske løpet; SV, AP- før jeg, til manges forundring, endte opp i FrP. Før det skjedde, hadde jeg jobbet på sosialkontor en stund. Snakket med mange. Hørt mange historier. Mange såre, vonde, og med tydelig pregede og traumatiserte hovedpersoner. Noen vil jeg fremdeles gråte av. En del kom fra mennesker som hadde sine røtter langt borte. Men jeg hadde også hørt de tydelig tilgjorte. De kravstore. De selvbevisste. Og de som kunne alle sine rettigheter. Og de var betenkelig ofte ikke norske av opprinnelse.
For ja, de hadde mange hjelpere. I studietiden på 80-tallet var også jeg en av dem. Som virkelig trodde jeg hjalp; når ungdommer ville ha sine rettigheter som egen leilighet eller hjelp til å flytte- selv om de ikke hadde god grunn for det, som jobb eller familie.
Min daværende indiske mann hadde ett langt mer kritisk syn enn jeg hadde. Etter at vi brøt opp, husker jeg hvor heftig jeg argumenterte med venner for at «det er bedre 10 får bli uten god grunn, enn at 1 sendes urettmessig ut». Dette var i -91, før vi virkelig begynte å se konturene av hva vi har fått i dag.
Så ble det FrP, da. Først kun som stadig mer logisk ved valg. Etter hvert ble det også mulig å snakke litt politikk fra dette ståstedet, selv på sosialkontor. Vi skulle imidlertid tippe over i dette årtusenet før det ble såpass stuerent at man ikke med den største selvfølge risikerte rasist-stempelet, selv om man fremdeles kunne få det. Det ble egentlig en brå oppvåkning, for en forsiktig og egentlig lite politisk interessert dame… for jeg har alltid vært en smule usikker og utrygg i diskusjoner. På mine eldre dager har jeg lært meg teknikker som gjør at jeg fremstår som noenlunde sikker, selv om magen kan krølle seg innimellom. Jeg er likevel fremdeles er tryggere skriftlig enn muntlig.
Men selv om det er der jeg har tydeliggjort meg mest, var det faktisk ikke bare innvandringspolitikk som førte meg hit jeg er i dag. Det var også omsorg. Vi har hatt mange ensomme eldre i min manns familie, som vi har stilt opp for på ulikt vis. Kommunen vi etter hvert valgte å flytte fra, prioriterte ned både omsorg og sosiale tjenester. Det ble skåret ned årlig. Og parallelt ble det etter hvert vedtatt, og bygd ett helt kulturkvartal. I en by med rundt 40.000 innbyggere, endte det opp med å koste 1,1 milliard.
Logikken i å pålegges innsparinger samtidig som kultur for en liten, utvalgt gruppe prioriteres så høyt og mot FrPs Tom Cato Karlsens fortvilte rop om å se konsekvensene, uteble. Uteble gjorde også befolkningens reaksjoner, de sov i timen – som så alt for ofte. Det som sto igjen var en uvirkelig følelse av at posisjonen er fullstendig likegyldige med de svakeste, våre fedre og mødre, de som har slitt for vårt land. Den følelsen sitter der fremdeles. Venstresiden i Norsk politikk slår meg fremdeles som mye skrik, mange løfter, og lite ull. Nesten alle sykehjemsplassene under det rødgrønne, siste styret glimret med sitt fravær- derimot ble særfradraget for de som har store medisinutgifter pga kronisk sykdom fjernet. Dette er de som hevder seg å være på de svakestes side. De har gjennom årene sviktet så totalt i sine løfter, at jeg nå bare ler- om det ikke hadde vært for at alt for mange tror på dem. Jeg tror på «Leve hele livet» og direktefinansiert omsorg, jeg. For det sitter alt for mange i kommuner rundt omkring som fremdeles ikke prioriterer eldre. Ikke før det handler om deres foreldre, da er det mulig de begynner å forstå.
Da gikk jeg inn som tillitsvalgt. Det har jeg vært til og fra frem til i dag. Det har blitt enklere å prate politikk, også på arbeidsplasser som min. Jeg forestiller meg at det har *litt* å gjøre med at sånne som jeg tør å være åpne, men jeg prakker heller ikke mitt politiske ståsted på mine kolleger. Jeg vet jeg har en unik arbeidsplass, som har gitt meg rom og aldri (frem til i dag) har sagt noe som helst begrensende ift mitt aktive liv på sosiale medier. Da er det vanskeligere for venner på andre steder i landet, innenfor samme bransje. I 2015, da flyktningebølgen slo inn på det hardeste, skulle det komme mottak i kommunen til en av disse. Naboene var, forståelig nok, ikke bare positive. I lunsjen, når de satt samlet, var dette tema. Da sier hun, en ellers stille og saklig dame, at hun KUNNE forstå at naboene var skeptiske. Alle reiste seg og gikk.
SÅNN er det å være sosionom noen steder. Men det er i endring, og jeg har flere venner som er sosionomer og i jobb- og noen pensjonerte. De er like tydelige som meg. Jeg har på trass, og fordi jeg VIL bety en forskjell i dette, hatt åpen side på Facebook i mange år. Nå ser jeg for første gang at jeg kanskje må revurdere dette. Og da skjer det ikke på grunn av min arbeidsplass, men på grunn av politiske motstandere i lokalpolitikken som tar screenshots av innlegg, legger ut på egen side, og tagger media. Uten å tagge meg. Eller være interessert i saken og tankene bak.
Så; det stikker litt når jeg leser om alt vi sosionomer er skyld i. Men jeg vet hva det siktes til, for jeg har vært der. Men det finnes altså de av oss som har kommet forbi hensynet til voldsmannen, og som konsentrerer oss om offeret. Vi er flere. Noen av oss blir gjerne sparket ut fra sosionomenes egen side….. ?.
Vi er de rampete. De som kan ta vår egen yrkesgruppe på egen prektighet. Og vi har ikke tenkt å slutte med det ? ?