Generalsekretær i Røde Kors i Norge sammenligner «norske lykkejegere» for 100 år siden med dagens lykkejegere fra Afrika og andre steder. Sammenligningen skurrer på flere enn en måte.
Utvandring til Amerika er noe man opplevde i mange europeiske land utover på 1800-tallet. Nærmere 800 000 nordmenn utvandret til Nord-Amerika, og utvandringen fra Norge til Amerika foregikk hovedsakelig i perioden 1825-1920.
Motivet for masseutvandringen var fattigdom, undertrykking, klassedeling, overbefolkning og næringsmessige reguleringer i Norge, foruten eventyrlyst og billig jordbruksland i Amerika.
På mange måter ser det ut til at motivene for dagens migranter er de samme som for europeerne som reiste for rundt 100 år siden, noe også generalsekretær i Røde Kors, Bernt Apeland, peker på i artikkelen i Bistandsaktuelt.
Ikke noe «mottakerapparat» med utstrakt hånd
Når Apeland sammenligner dagens lykkejegere på vei til Europa med sine egne besteforeldre, som begge var lykkejegere på reise til Amerika for rundt 100 år siden, forsøker han åpenbart å påvirke oss til større romslighet overfor migranter.
Det er denne type sammenligninger Apeland her gjør av nordmenns jakt på rikdom og lykke i Amerika for rundt 100 år siden og dagens lykkejegere på jakt etter rikdom i Europa jeg synes blir et til dels dårlig forsøk på å drive påvirkning i vår tid, der temaene «migrasjon, innvandring og integrering» dessverre står høyt på agendaen ofte med et minus-fortegn.
Da nordmenn dro til Amerika stod det ikke noe «apparat» i andre enden med penger, mat, tak over hodet – som bare ventet på å øse ut milliarder. Verken nordmenn eller andre migranter kunne for 100 år siden regne med å få inntekter fra det offentlige som migranter. Dugde man ikke som arbeidskraft, var man ikke utholdende og kreativ nok, ja da sultet man ihjel eller måtte reise hjem. Det finnes norske eksempler i historien på at langt ifra alle klarte å etablere seg i Amerika.
Fordrev de innfødte
Det som imidlertid var «tilrettelagt» av de daværende myndighetene i Amerika var at man kunne få kjøpe landarealer rimelig. Amerika trengte økonomisk vekst og mennesker til å bygge opp landet. Hele landet.
Da europeiske migranter kom til Amerika kunne man få kjøpe enorme mengder fruktbar jord til å drive landbruk. Årsaken var at man drepte og fordrev urbefolkningen – indianerne. Dermed ble det plass for de nyankomne fra Europa, mens urbefolkningen ble fordrevet til reservater.
Apeland nevner selvfølgelig ikke utslettelsen av indianerne og deres usle liv i reservatene. Det passer ikke inn i sammenligningen hans mellom datidens og nåtidens lykkejegere.
At en del mennesker i Europa i dag føler seg som indianerne, nemlig fordrevet til et annet sted enn de opprinnelig bosatte seg på grunn av de nyankomne, det er naturlig nok heller ikke noe tema i artikkelen i Bistandsaktuelt.
Likheter og ulikheter
Da norske migranter kom til Amerika hadde de enten med seg medbragt kapital til å handle eller investere med og/eller «to tomme hender». De var sin egen lykkes smed, og det var et reelt behov for arbeidskraft innen voksende industrier, og derfor gode muligheter for inntekter.
Men nordmenn hadde «nok med seg sjøl», da de kom til Amerika. De var opptatt av å bygge det norske Amerika. Færre markerte seg i amerikansk samfunnsliv, og de brydde seg heller ikke om å lære seg engelsk. De klumpet seg sammen, og levde «på sitt vis», står det beskrevet i en artikkel i Aftenposten.
I så måte er mange av dagens lykkejegere, særlig de med tung religiøs tro á la islam og de med klankulturer, lik nordmenn i Amerika for rundt 100 år tilbake. De søker sammen og lærer seg verken vårt språk eller vår kultur.
I dag spesialiseres næringslivet i større og større grad. I Norge kan man knapt «svinge en feiekost» uten at man må ha «sertifisering», HMS-kurs og i tillegg ha satt seg inn i arbeidsgiverens spilleregler. Slik var det ikke i Amerika for 100 år siden på godt og vondt, og det var mange yrker man kunne slå seg opp innen, der det ikke var behov for akademisk bakgrunn, men der det kun var arbeidslyst og motivet for å tjene penger som talte.
Dagens migranter, som anslås å være rundt 250 millioner mennesker, kommer fra land der det er fattigdom og arbeidsledighet. Svært mange er analfabeter, og når de setter foten på norsk jord må de få språkopplæring. Ikke bare får de en morsmålsundervisning her i Norge, for at de skal lære seg å lese og skrivet «eget språk», men de skal også lære seg norsk og for eksempel engelsk.
Veien fra å ankomme Norge fra Afrika og Asia til å kunne bli en produktiv del av samfunnet vårt er lang. Så lang er veien for enkelte av de nyankomne at de aldri kommer seg ut i arbeidslivet, og statistikk viser at svært mange forbruker mye større ressurser av fellesskapets kasse enn de noensinne kan tilbakebetale.
For mange av oss er det åpenbart at det å importere fattigdom gir fattigdom. Hvorfor europeiske land med få unntak ser ut til å omfavne stor innvandring av unge menn fra fremmede kultur og med analfabetisme i bagasjen fremstår som underlig.
59 millioner mennesker utvandret til Amerika i perioden 1846–1932, derav 51 millioner fra Europa. Til sammenligning antas at 250-300 millioner mennesker fra Afrika de nærmeste årene vil begi seg til Europa, hvor vi i dag (2018) er rundt 700 millioner mennesker. Ikke-vestlig migrasjon er økonomisk og kulturelt skadelig for mottakerlandene. Dette er en urokkelig empirisk realitet i 2018.
Det er åpenbart for meg, at Apelands sammenligning av lykkejegere før og nå, på flere enn en måte «skurrer».
Det økonomiske, kulturelle og religiøse aspektet ved innvandring
Helt til sist i refleksjonen over artikkelen om generalsekretær i Røde Kors Bernt Apelands besteforeldre er det verdt å nevne «kultur og religion».
FN markedsførte «Den globale migrasjonsplattformen» med påstander om at migrasjon er «uunngåelig, nødvendig og ønskelig».
I Amerika for rundt 100 år siden ville en slik påstand være kurant for alle andre enn indianerne i og med at migrasjon var det landet trengte for å vokse, men i dagens situasjon kan dette umulig være hele sannheten for Europas del.
Er det virkelig dette vi ønsker oss, at millioner på millioner av mennesker fra lavkostland skal møte opp her hos oss i Norge og Europa å få de samme rettighetene vi har?
Mange av disse nyankomne vil aldri noensinne brødfø seg selv, men vil leve på et stadig mindre antall arbeidsføre mennesker, når «eldrebølgen» ikke bare kommer til Norge, men hele Europa?
At SSB og det offentlige apparatet «gjemmer bort» arbeidsledighet blant innvandrede i statistikker, der man helt ned til en times yrkesaktivitet per uke registreres, gjør ikke det reelle bildet mer sant:
Sannheten er at det er alt for mange ikke-produktive som ankommer Norge, og selv om det beviselig er slik at de ankommer oss på feilaktig grunnlag, basert på løgn, eller de er kommet fra land de kunne vært returnert til og dit de selv velger å returnere for å reise til på ferie, så skjer det ingen endringer.
Pengene fosser ut av statskassen til «innvandring og integrering», men dessverre viser det seg at altfor få kommer i jobb og vil eller kan bli integrert. Nye, vanskelige utfordringer skapes av dette.
I motsetning til i Amerika, der innvandrerne for rundt 100 år siden var «en smeltedigel» av nasjonaliteter og religioner der det heller ikke var friksjonsfritt, er dagens innvandring pekt på som en av de aller største utfordringene for våre siviliserte samfunn.
Mye av årsakene ligger i religion. Mens en fløy peker på de mange utfordringene ved å slippe inn et stort antall migranter, asylsøkere og flyktninger med islamsk bakgrunn, jobber en annen fløy stikk motsatt vei.
Det «tilrettelegges» mer og mer i vestlige samfunn for «mer av islam» og mindre av egen kultur. Rektoren i Ålesund, som ville fjerne julegudstjenesten, for ikke å trampe et soleklart mindretall på tærne, er i så måte et «lysende eksempel» på hvor galt det kan gå, når velmenende snillister tar affære.
Vi ser samme «snillister» operere i hele laget av befolkningen og særlig i det offentlige apparatet. Man peker på at pepperkaker er rasistisk, Lucia-feiring er rasistisk, Pippi Langstrømpes far har en «rasisistisk-klingende yrkestittel», Torbjørn Egners vise om den lille, sorte gutten harmonerer ikke med «snilistenes» krav etc etc.
Vi vet mye om kulturkollisjonen mellom de nyankomne og oss, utenforskap, jøde- og homohat, æresdrap og kvinnediskriminering. Vi vet mye om at i religionen islam ligger det et fundament av politisk ideologi om at muslimer er «overmenneskene» og vi andre er de «vantro».
«De vantro» er ifølge mange muslimer løgnere, urostifter og ufredsskapere. Vi som ikke er «rettroende muslimer» har ikke livets rett. Land som Saudi-Arabia, Pakistan, Iran, Sudan, Afghanistan og delstater i Nigeria praktiserer dødsstraff for frafalne.
Så sent som i 2006 stadfestet Yusuf al-Qaradawi, en av de mest toneangivende lærde i den muslimske verden, at de som åpent kritiserer islam, er fiender av religionen og derfor skal straffes med døden, skriver Aftenposten i en artikkel om eks-muslimers skjebner i Norge.
I land etter land i Europa ser man at en konsentrasjon av muslimer fører til parallellsamfunn, der blant annet sharialover praktiseres. Det er åpenbare svakheter ved evnen til å integrere de som allerede er ankommet landet vårt, men allikevel fortsetter innvandringen, som om det hele skal «gå seg til» av seg selv. Vi som lever her i dag blir prøvekaniner for den sittende Solberg-regjeringen og den mislykkede innvandringspolitikken de siste 40 årene.
Summen av alle disse ulikhetene og formidable utfordringene synes ikke å skremme Erna Solberg og politikere på venstresiden i Norge, som ønsker innvandring velkommen med døren rimelig åpen. Sveits, USA, Østerrike, Bulgaria, Kroatia, Tsjekkia, Estland, Polen, Israel og Ungarn sa alle nei til FN-pakten. Erna Solberg ville det annerledes.
Tone ned utfordringene
Når Bernt Apeland, generalsekretær i Røde Kors, får spalteplass for å tone ned realitetene ved dagens lykkejegere, er det en av mange artikler i samme retning norske medier velger å lage. Den kritiske journalistikken innenfor områdene «innvandring og integrering» er nær sagt helt fraværende.
Derfor kan også slike som Erna Solberg fortsette sin politikk, som helt tydelig ikke fungerer. De som velger å rope «trekk i nødbremsen», og peker på fakta knyttet til den utviklingen vi ser i Europa, hysjes ned, brunbeises og stemples som «islamofobe», «fremmedfiendtlige» eller annet negativt. På den måten søker norske politikere, norske medier og aktører å slå i hjel den åpne, politiske debatten.
Når grusomme hendelser som drapene på de to unge kvinnene skjer i Marokko, ser det ut til at statsapparatet, politikere og mediene står i kø for å presentere saken som «en enkeltstående hendelse» eller et terroristangrep.
Dessverre er sannheten at det ligger i islams grunnpilarer at grusom vold tillates mot vantro. I ekstreme miljøer innen islam følger man Koranen bokstavtro på området, mens øvrige muslimer bøyer hodet og holder kjeft, for ikke å bli mistenkt for å være frafalne og dermed rammet av straff.
Hvis Erna Solberg og andre statsledere i Europa hadde valgt å se på migrasjon som noe mer enn «uunngåelig, nødvendig og ønskelig», og dermed også tatt ansvar for landene de er valgt til å styre på en bedre måte, ville man trolig kunnet ha unngått de store konfliktene som allerede er på plass i Europa, og som dessverre vil vokse i takt med at økonomiske og kulturelle realiteter av innvandringen melder seg.