GODT NYTT ÅR til alle «Milorg-karer», på vegne av siste formann for Milorg D13, Øistein E. Guderud
Jeg er Berge Øisteinssønn Guderud, og jeg har lest innlegg 7. desember 2018 skrevet av Jan Schibbye Hervig: Her er Gunnar Sønstebys historie om Hjemmefronten og jødene, som NRK ikke ville vise.
Jeg har i romjulen sett grundig på videoen av Gunnar Sønsteby:
Gunnar sier i denne videoen bl.a. at: Jødene hadde ikke lyst til å reise, mange av de nektet å reise… Og videre: Ute i Bærum sendte Milorg folk ut for å varsle de og si at de måtte ikke reise… Så kommer det en mann til dem som sier dere må ikke reise. Så sier de hvem er du? Ja, jeg er hemmelig medlem i Milorg. Ja, hva heter du? Jeg kan ikke si det. Og videre: En av Milorg-karene satt da og ventet i to timer…De sa NEI! Og videre at: Et par timer etterpå var de tatt. Vår mann holdt på å bli tatt, han var veldig redd for å bli tatt, han satt og ventet i to timer!
Denne mannen var min far, Øistein E. Guderud, så jeg kan bekrefte at det Gunnar Sønsteby sier er rett. Det er stor skam at ikke NRK vil vise historien til Gunnar Sønsteby om Hjemmefront, Milorg, og jødene de skjebnesvangre dagene i november 1942.
Min far, Øistein Erlingssønn Guderud, var formann både for Milorg D13 og for Samarbeidsrådet for Krigsveteraner i Norge helt frem til sin død 14.01.2016. Øistein var en nær venn og «Milorg-kollega» av Gunnar og alle de andre flotte «Milorg-karene». I en bok om Øistein: Gutten som lurte Gestapo skrevet av Harald Utter, kan man på sidene 84 – 87 lese hendelsen om hvordan Øistein som ung gutt på 18 år villig påtok seg en stor personlig risiko ved å ta kontakt med familien Benkow på Stabekk i november 1942 for å opplyse at alle jøder i Norge skulle arresteres og transporteres til Tyskland.
Dette ble slik Gunnar Sønsteby sier, utført på oppdrag fra Milorg i et forsøk på å redde flest mulig jøder fra Nazistene. Ulykkeligvis, så valgte familien IKKE å høre på advarslene fra en ung ukjent gutt på 18 år som sa han var sendt av Milorg. Etter to timer hadde de bestemt seg for å bli. Det valget skulle vise seg å bli en svært skjebnesvanger avgjørelse, og førte til at hele familien inkludert lille Ada (4 år) ble sendt med troppeskipet Donau med deportasjonen av fra Oslo 26. november 1942. Neste stopp er Stettin og til slutt dødsleiren Auschwitz. 532 jøder ble ført om bord på Donau, og bare 9 kom tilbake.
Tidligere stortingspresident, Jo Benkow, har mange ganger vært intervjuet og/eller skrevet om den skjebnen som ble tildelt lille Ada. Jo Benkow skriver om lille Ada, på Holocaustdagen 27. januar 2012:
Som svært ung gutt under krigen hadde jeg en kusine som het Ada. Hun døde før hun fylte fire år. Jeg var inderlig glad i den lille tilveksten til vår familie. Den dag i dag ser jeg henne for meg da jeg kom på besøk til min tante. Hun satt der og strakk armene ut mot den eldre fetteren sin. Jeg ser henne for meg slik hun satt der, nybadet og inntullet i sin mors aller største badehåndklede. Hun luktet søtt solskinn slik det lukter av nybadede småbarn. Hun så på meg med klare øyne fylt av glede.
Det er en grunn til at jeg forteller dette. En kald dag, jeg tror det var 1. desember 1942, ble hun sammen med de øvrige kvinnelige medlemmer av min familie kledd naken og skysset inn i et rom som de tyske rasehysterikerne sa var en dusj. Men det kom ikke noe vann, bare gass. Det som utspilte seg der, har forfulgt meg resten av livet. Jeg lurer på om hun egentlig forsto hva som skjedde, om hun gråt eller hvor lang tid det tok.
Dette var den samme lille Ada 4 år, som den unge gutten Øistein hadde forsøkt å redde, på et svært risikofylt oppdrag fra Milorg. Jeg vet at denne hendelsen, for min far Øistein, for all tid var et sår som ikke ville gro. Øistein opplevet mye under krigen, men hendelsen med lille Ada og familien Benkow ble kanskje den hendelsen som likevel til slutt gjorde sterkest inntrykk på far.
Jeg mener dette er et av flere gode beviser på at Milorg – med stor fare for eget personell – forsøkte etter beste evne å hjelpe jødene i Oslo. Jeg vil derfor ønske alle «Milorg-karar» et riktig Godt Nytt År. Vi er takknemlige og stolte av alt dere fikk gjort for et Fritt Norge.
Nyttårshilsen,
Berge Ø. Guderud
P.S
Øistein døde 14.01.2016, og etter hans død fikk vår familie en spesiell innbydelse til en «Før-visning» 26.01.16 av: Husk oss til livet, på Jødisk Museum i Oslo. Husk oss til livet ble vist første gang, NRK2, fredag 29.01.16. Øistein (og Milorg) sin del av filmen kommer etter 8.10 minutter, og den omhandler hendelsen fra boken: Gutten som lurte Gestapo, side: 85 – 89. Jeg tok ordet før vi gikk, og fortalte de fremmøtte at hendelsen med familien Benkow og lille Ada, var noe av det som satte de dypeste spor fra alle Øisteins opplevelser under krigen. På oppdrag for Milorg i november 1942, var Øistein veldig redd for å bli tatt. Han satt likevel og ventet i tålmodig og lojalt i to timer, men de sa NEI. Øistein var hele sitt liv preget av dette utfallet. Han hadde så inderlig håpet at han kunne ha reddet dem alle.
