Det hender jeg kommer over utsagn som dette på sosiale medier:
«Folk med vett og et minstemål av medmenneskelighet spiser ikke grønnsaker fra Israel».
Da tenker jeg at det er greit å opplyse litt om de historiske forhold. Jerusalem Post ble i 1932 grunnlagt av jøden Gershon Agron under navnet The Palestine Post. The Palestine Symphony Orchestra ble grunnlagt i 1936 og heter i dag Israel Philharmonic Orchestra. Har du noen gang hørt om et tradisjonelt, muslimsk symfoniorkester? Ikke jeg heller.
De som vi i dag kjenner som palestinere er for det meste arabere som kom til Israel som jordarbeidere etter at jødene hadde dyrket opp landet fra ørken og sump. Da Mark Twain reiste gjennom «the Holy Land» på 1800-tallet beskrev han det som «desolate land» – ødemark. Noen brukte det til gjennomreise, i tillegg til at det streifet noen gjetere omkring med dyrene sine. Landet var stort sett ubeboelig ørken og malariabefengt sump.
Etter at det Omanske rike tapte 1. verdenskrig ble det bestemt at Midtøsten skulle deles opp i mindre enheter. Dette ble bestemt av seierherrene, og så vidt jeg vet akseptert av Tyrkia. På samme måte som grenser gjennom historien har blitt flyttet og stater har blitt opprettet etter krig ble det også gjort i Midtøsten.
Det britiske mandatområdet omfattet hele dagens Israel, inkludert Judea og Samaria, samt Gaza og hele Jordan. Mandatområdet ble etter 1. verdenskrig lovet til jødene som et nasjonalhjem for dem, som en del av krigsoppgjøret. Det jødiske nasjonalhjemmet ble på San Remo-konferansen i 1920 omtalt som «Palestine». Muslimene ble senere tildelt vel 75% av landet som var tiltenkt jødene, dagens Jordan. Dette for å sikre et hjem for de arabiske innbyggerne i det britiske mandatområdet. Da Jordan ble opprettet ble alle jødene i landet presset mot vest, over Jordanelva. Dersom jødene i vest hadde gjort det samme med araberne (presset dem over Jordanelva mot øst), så ville det i dag ikke eksistert noe palestinsk folk. Da ville de alle vært jordanere.
Det franske mandatområdet ble delt mellom muslimene, som fikk Syria, og de kristne, som fikk Libanon. Muslimene har senere klart å invadere og islamisere det som skulle bli et hjem for de kristne i Midtøsten, Libanon.
Judea og Samaria ble for øvrig gitt navnet Vestbredden da landet var ulovlig okkupert av Jordan fra 1948 til 1967. Dette for å fjerne landets jødiske tilknytningen, og som et motstykke til østbredden av Jordanelva. I løpet av tiden mens det vi dag kjenner som Vestbredden var under Jordansk herredømme var det aldri snakk om å opprette en palestinsk stat. Jødene som bodde i området ble tvunget mot vest i 1948. Da Israel 19 år senere igjen tok kontroll på området var det naturlig nok mange av disse jødene som flyttet tilbake.
Da Israel ble opprettet i 1948 var de villig til å akseptere et hjemland for Midtøstens jøder på 8% av det som var tiltenkt dem, men araberne takket nei. De kunne ikke godta en jødisk stat i området, og valgte heller en løsning som senere har blitt en tragedie for den folkegruppa som i dag er kjent som palestinere. I motsetning til andre flyktninger over alt i verden, som har blitt godkjente statsborgere i det landet som de flyktet til (dersom de ikke kunne reise tilbake), så har palestinerne blitt holdt som gisler av de arabiske nasjonene som en brekkstang til bruk mot verdens eneste jødiske stat. De har ikke blitt tildelt statsborgerskap, og nye generasjoner har blitt født til status som flyktninger. De som valgte å reise til Europa har derimot fått statsborgerskap i de ulike landene, også i Norge.
Israel ble opprettet mot viljen til jødehatende muslimer i de arabiske landene fra Middelhavet til Asia. Som en reaksjon jaget de sine jødiske innbyggere ut av sine hjem. Disse menneskene eide landmasser ti ganger så store som dagens Israel, men ble tvunget på flukt med verdier tilsvarende en femtilapp og det de kunne få plass til i en koffert. De var flere i antall enn palestina-araberne som mer eller mindre frivillig reiste ut av Israel. Jødene fra de arabiske landene flyktet stort sett til Frankrike og Israel. I dag flykter de samme jødene og deres etterkommere fra Frankrike til Israel som en konsekvens av muslimenes inntog i Europa og deres forfølgelse av jødene. Hvor mener folk at disse jødene skal gjøre av seg hvis de ikke skal kunne bo i fred i Israel?
Dagens palestinere blir hjernevasket til å tro på at det en gang fantes en palestinsk stat. En slik stat har aldri eksistert. Den romerske keiser Hadrian ga det geografiske området (som var kjent som jødenes land) navnet Palestina for å straffe jødene etter opprør for snart 2000 år siden. Navnet er utledet av navnet på filisterne, som for flere tusen år siden var jødenes verste fiender. Filisterne er i dag et utdødd folk.
Da den egyptiskfødte Yasser Arafat for femti år siden skjønte at araberne ikke kunne vinne over Israel (etter at de flere ganger hadde prøvd å invadere landet for å kaste jødene på havet) skapte han myten om det palestinske folk. Han lyktes på grunn av ignorante folk i vesten som er mer opptatt av å klandre jødene enn av historiske fakta.
De fleste palestinere som i dag lever i Israel er ikke interessert i å flytte til en palestinsk stat. De vet at de har det bedre i Israel enn de fleste andre muslimer i Midtøsten. På deler av de selvstyrte områdene har jødiske selskaper tilgang til å drive virksomhet. De har sørget for arbeidsplasser til palestinske arbeidere. Arbeiderne i disse selskapene har hatt bedre arbeidsforhold og høyrere lønn enn andre steder. Kunnskapsløse aktivister fra hele den vestlige verden har ved å boikotte varene deres presset disse firmaene ut av de palestinske områdene og inn i jødiske. Taperne er palestinske arbeidere.
For å avslutte der jeg startet vil jeg våge påstanden at folk med vett, kunnskaper og et minstemål av anstendighet absolutt spiser grønnsaker fra Israel. Da støtter de ikke bare palestinske arbeidere. De støtter også Midtøstens eneste demokratiske stat. Dessverre foretrekker mange å heller støtte terrorister.