En ny bok tar til orde for at en populistisk revolusjon må gi makten i vestlige samfunn tilbake til folket.
Steve Hilton er forfatteren av boken «Positive populism». Hilton har selv bakgrunn fra Det konservative parti i England og har jobbet tett på både statsministrene Margaret Tatcher og David Cameron. –
I dag bor han i USA og jobber blant annet i Fox News. Han er en uttalt tilhenger av president Donald Trump. Boken hans er først og fremst skrevet til presidentens tilhengere. Han beskriver også utviklingen hvor vanlige amerikanere har sakket etter økonomisk og og tillit til den politiske liten.
Samtidig argumenterer Hilton for at Trumps valgseier ikke i seg selv er nok til at vanlige amerikanere skal oppleve seg sett og hørt.
Derfor har han tatt på seg å legge frem det som nærmest kan beskrives som et utkast til en handlingsplan for Donald Trump.
Flyttet seg
Utgangpunktet hans er at makten i vestlige samfunn har «flyttet seg fra folket, til en herskerklikk som aldri har stilt til valg».
Ikke alle forslagene er like relevante for Norge. Hiltons fremstilling er preget av at amerikanske lønnsarbeidere har sakket akterut og opplevd liten eller ingen reell lønnsvekst siden 80-tallet.
Det er likevel verdt å merke seg at Hilton kommer med mange forslags om vil innebære økt offentlig pengebruk, et fy-ord for mange tradisjonelle republikanere. Han er likevel tydelig på at dette ikke må innebære at det offentlige skal drive alt. For eksempel foreslår han en total reform av det amerikanske skolesystemet, der hver forelder selv kan velge hvor barna skal gå på skole. Altså blir det opp til skolene å konkurrere om barna.
I likhet med de fleste konservative er ikke Hilton egentlig anti-elitær. Ingen samfunn kan overleve på sikt uten en elite. Han er imidlertid bekymret for at den amerikanske eliten har mistet bakkekontakt med sine omgivelser, i en beskrivelse som minner om landsmannen David Goodharts beskrivelse i «The road to somewhere: The populist Revolt and the Future of Politics», av hvordan det har vokst frem en samfunnselite som i liten grad føler seg stedbunden eller preget av lokalsamfunnene de kommer fra.
Hilton påpeker at det kun er en liten del av det amerikanske samfunnet som har nytt godt av økonomisk vekst de siste tiårene, rundt 20 prosent, anslår han. Han argumenterer videre for at det er langt vanskeligere å gjøre klassereise i USA nå enn før.
Ikke nostalgisk
Heller enn å henfalle til nostalgi, foreslår Hilton konkrete tiltak som å gi mer makt til lokalsamfunnene og å sette begrensinger på et esende byråkrati og utviklingen av internasjonale institusjoner der de som tar avgjørelser sjelden eller aldri stilles til ansvar for sine velgere.
Hilton er samtidig opptatt av ikke å henfalle til nostalgi. Han er bekymret for at familien som institutt er i oppløsning i det moderne USA, men heller enn moralprekener kommer han med praktiske forslag, som en langt tettere oppfølging av nybakte foreldre.
Et av forslagene som kanskje har størst resonans med en politiske utviklingen i Norge er å gi mer makt til lokalsamfunnene. Igjen er forfatteren opptatt av ikke henfalle til nostalgi. Når lokalsamfunn blir mindre viktige, dreier det seg om at folk ikke opplever å få noe igjen for å delta i de lokale institusjonen.
Mer lokalt
Hilton mener i utgangspunktet at lokale tjenester som snømåking eller eldrehjem bør drives lokalt, om det finnes lokale interessenter, enten i det offentlige eller private. Han argumenterer også mot en offentlig anbudsvirksomhet hvor det er omtrent umulig å vinne offentlige anbud uten en hærskare av advokater.
Kort oppsummert er boken et politisk program som handler om å lytte til vanlige mennesker og gi dem tilbake selvbestemmelsen over sine egne liv. I en verden hvor elitens credo er globalisering, roper Steve Hilton stopp. Boken kan sånn sett også være nyttig lesning for alle som ønsker nytt om politiske løsninger for det norske samfunnet