Fra tid til annen dukker det opp påstander om at negative eller fiendtlige holdninger til islam og muslimer, som noen insisterer på å kalle islamofobi, er rasisme. Disse påstandene er absurde. Muslim- og islamfiendtlighet har ingenting med rasetenkning og rasisme å gjøre. Faktisk kan «islamofobi» oppfattes som det motsatte av rasisme.
Et typisk eksempel på hvordan «islamofobi» ifølge enkeltes fortolkning skulle være rasisme er leserinnlegget «Regjeringens farlige taushet», publisert i Dagsavisen 03.01.2019, der Linda Noor, med henvisning til kritikk fra FNs rasediskrimineringskomié, anklager norske myndigheter for deres manglende vilje til å bekjempe islam- og muslimfiendtlighet. Ifølge Noor er det et problem at mange nordmenn har negative holdninger til islam og muslimer, for eksempel at 1 av 3 har det som omtales som utpregede fordommer mot muslimer. Disse negative holdningene mener hun skyldes konspirasjonsteorier, massemedias overfokusering på islam og muslimer og virksomheten til islamfiendtlige organisasjoner som Human Rights Service.
Det er, så vidt jeg vet, aldri laget noen statistikk over Frp-fobi, så jeg vet ikke hvor mange nordmenn som har negative holdninger til Fremskrittspartiet og Frp-ere. Men jeg vil anta at det dreier seg om minst 1/3 av befolkningen. Mange miljøer er gjennomsyret av hat og konspirasjonsteorier i forhold til Fremskrittspartiet. Massemedias omtale av Fremskrittspartiet og Frp-ere er knapt mer positiv enn omtalen av islam og muslimer. Frp-ere fremstilles som grådige, rasistiske og en trussel mot velferdsstaten. Blir en Frp-politiker tatt for å ha begått en straffbar handling, beretter massemedia med dårlig skjult skadefryd om kriminalitet begått av Frp-ere de siste 10–15 årene. De fleste norske partier og en håndfull tenketanker har som erklært hensikt å bekjempe alt Fremskrittspartiet står for.
Hvorfor oppfattes ikke negative og fiendtlige holdninger i forhold til Fremskrittspartiet og Frp-ere og utbredelse av denne type holdninger som et like stort problem som «islamofobi»?
Svaret sier seg selv. Fremskrittspartiet er et politisk parti som det er frivillig å være medlem av eller å støtte, og som det selvfølgelig er fullstendig legitimt ikke bare å kritisere, men å hate av hele ens hjerte.
Men er ikke det å tro på Allah og Muhammed en frivillig sak, akkurat som å tro på Fremskrittspartiet og dets program? Svaret er selvfølgelig ja. Og det burde derfor være fullstendig absurd å koble islam- og muslimhat – såkalt islamofobi – til rasisme, som dreier seg om raser og påstanden om at enkelte raser er mer høyerestående enn andre. Det finnes hvite, brune og svarte Frp-ere, akkurat som det finnes muslimer med forskjellig rase (hudfarge). Følgelig er det ikke mer rasistisk å gi uttrykk for hat og fordommer i forhold til islam og muslimer enn å gi uttrykk for hat og fordommer i forhold til Fremskrittspartiet og Frp-ere.
Eller hva med Jehovas vitner og scientologer? De fleste nordmenn har et minst like negativt syn på Jehovas vitner og scientologer som på muslimer. Men dette utløser ikke rasismeanklager eller krav om at myndighetene må bekjempe angivelig uakseptable holdninger.
Grunnen til at mange aksepterer påstanden om at islam- og muslimfiendtlighet er en form for rasisme, er selvfølgelig det forhold at de fleste muslimer har en annen hudfarge enn flertallet av befolkningen. Faktum er imidlertid at islam- og muslimfiendtlighet slik den ytrer seg i vestlige samfunn i dag, er det stikk motsatte av rasisme. Det ser en enkelt ved å sammenlikne «islamofobien» i vårt samfunn med hva som definitivt var rasisme, nemlig behandlingen av jødene i Nazi-Tyskland.
Ifølge nazistene var jødene av rasemessige, biologiske årsaker grådige, onde, listige og oppsatt på å skade og utplyndre tyskerne og andre høyverdige folkeslag. Om jødene selv holdt fast på sin tro og kultur eller om de prøvde å assimilere seg ved å gå over til kristendommen og å kle og oppføre seg som andre tyskere spilte ingen rolle. Tvert imot var det de assimilerte jødene som ifølge nazistenes propaganda var de farligste, siden lettroende tyskere ikke kunne se at de var jøder. Og for at vanlige folk skulle kunne se hvem som var jøder, ble jødene tvunget til å sy gule jødestjerner på klærne sine.
Behandlingen av jødene i Nazi-Tyskland var altså den stikk motsatte av behandlingen av muslimer i det angivelig islamofobiske Norge. Hos oss blir muslimer som prøver å bli som oss ved å bryte med islam eller islamistiske verdier, for eksempel muslimske kvinner som oppfordrer sine medsøstre til å brenne hijaben, hyllet. Og etnisk norske personer som konverterer til islam, blir fordømt og betraktet som farlige. I Nazi-Tyskland, derimot, ble jøder som forsøkte å opptre som andre tyskere, betraktet som spesielt farlige. Og at en etnisk tysker skulle kunne bli jøde var umulig.
Hos oss krever vi at muslimene skal la seg assimilere og slutte å bruke hijab, som mange betrakter som et uttrykk for tilslutning til islamistiske verdier. I Nazi-Tyskland måtte jødene gå med gul stjerne slik at alle skulle kunne se at de var jøder.
I Nazi-Tyskland ble jødene bekjempet og til slutt utryddet av rasemessige, biologiske årsaker. I vårt samfunn er det mange som misliker, frykter eller hater islam og muslimer fordi de med rette eller urette betrakter islam som en farlig ideologi. Og det er faktisk en vesentlig forskjell.
Islam er en ideologi eller religion det er like legitimt å mislike, frykte eller hate som en hvilken som helst annen ideologi. Ved å fremstille muslimfrykt eller muslimhat som rasisme oppnår en bare ytterligere å utvanne et rasismebegrep som allerede har blitt så utvannet at det knapt lenger gir mening.